Her er årets hotteste triks for deg som for eksempel vil opp og fram og for eksempel komme på Debatten på NRK1:

Hvem vant budsjettet i år? Og hvem tapte det?

Vel, så langt er de fleste enige om at fattigfolk tapte, rikinger vant. Og at miljøet tapte, mens veier vant. 

Men så er det en gruppe til som tapte. En liten, nokså uglesett gruppe av folk med gode lønninger og som gjerne holder til på Oslo Vest: Politikerne i regjeringa. 

Jepp. Med mer penger enn noensinne til fordeling skulle de Blåblå endelig lage sitt første skikkelige statsbudsjett. Det er ikke det vakreste øyeblikk av politikk i praksis vi har sett så langt.

Faktisk har det knapt vært godord å se. Og på meningsmålingene faller de to blåeste partiene såpass at Arbeiderpartiet på minst én måling har vært større enn begge to til sammen.

Så nå summes det som aldri før på Stortinget. Ethvert bord er fyllt av folk som konspiratorisk lener seg framover på albuene og snakker diskret sammen. Pressebordet er så fullt at det ikke blei plass til meg. Selv om det nesten ikke er folk på Pressesenteret. Grunnen: Alle går i korridorene, alle snakker sammen, alle forbereder utspill, hører argumenter, forventninger, planlegger milliarder som skal bytte hender.

Og i neste uke begynner forhandlingene. KrF har levert sitt alternative statsbudsjett, servert med vafler og rømme og det hele, mens Venstre vel planlegger å reise kjerringa på mandag. Og etter det skal det bli bruduljer i finanskomiteen.

—

Forhandlingene vil gå fram og tilbake, opp og ned, med mye lekkasjer, skrik og skål. Og brudd. Først vil det bli ett brudd, hvor KrF og Venstre vil være nesten sjokkert over manglende forhandlingsvilje fra motparten, særlig på viktige spørsmål som formueskatt, bistand, miljø og barnetillegg til uføre.

Det blir kommentarer om hvor nær vi er en regjeringskrise, at Høyre og Frp nå har dratt strikken for langt, og dette er utålelig for samarbeidspartiene.

Så setter de seg ned igjen, kanskje med de parlamentariske lederne og hele bøtteballetten. Så kanskje kommer det enda et brudd, før Erna blir kalt ned til Stortinget for å gå en siste runde. Til slutt, når det begynner å dra seg mot slutten av november, blir de på magisk vis enige likevel.

Venstre og KrF kan være stolte og glade over at de har fått gjennomslag i svært viktige saker, men likevel innse at det nok ikke var mer å hente.

Fremskrittspartiet og Høyre må nok gå tilbake på et par punkter, men de får et budsjett og et flertall i Stortinget bak seg.

Problemet er bare, for Høyre og Frp, at det blir veldig vanskelig for dem å komme særlig godt ut av det.

De har allerede tapt opinionen. De har allerede tapt halve organisasjonslivet. De har allerede skaffa seg veldig mange uvenner. Og når de nå forhandler vekk en del av det verste, så kommer sola bare til å skinne på KrF og Venstre.

 

Der tror jeg spinndoktorne på høyresida har noen ordentlige runder å gå, framover.

Jeg leser i dagens Aftenposten at Erna Solberg på et tidspunkt hadde en kjæreste fra Gambia. I to år.

Vel, det har vi vel alle, hadde jeg nær sagt. Ingen stor sak.

Men så leser jeg videre, hentet fra Renate Nedregårds uautoriserte biografi, at hun ble oppfordret til å bruke dette som argument, da hun seinere ble beskyldt for å føre en for streng innvandringspolitikk.

«Senere da hun som kommunalminister fikk klengenavnet «Jern-Erna», på grunn av at hun sto for en restriktiv innvandringspolitikk, mente venner at hun kunne ha opplyst om Usman for å stoppe beskyldninger om rasisme.», skriver Aftenposten.

Erna ville ikke det. Hun fryktet at rasister og kvinnehatere ville fråtset i saken, skriver forfatteren.

 

Men da må jeg bare si en liten ting, om jeg kan være så frekk å uttale meg på vegne av alle landets antirasister:

Hvis folk går rundt og tror at beskyldningene om rasistisk, eller innvandringsfientlig, eller for streng innvandringspolitikk, kan avvæpnes ved å hente fram en afrikansk ekskjæreste … Vel, sorry, da tar man feil.

Man trenger ikke være personlig rasist for å drive en alt for hard innvandringspolitikk. Man trenger ikke å mene at folk fra Afrika er slemme/dumme/ekle for å behandle innvandrere urettferdig. Og man blir ikke automatisk en hjertevarm antirasist fordi man har kjæreste fra Afrika.

 

Så til en annen gang, kjære Ernas venner: Dette kunne blitt flaut. Heldigvis var vår dengang kommende statsminister åpenbart litt smarerte enn dere.

Jeg bare nevner det.

Det var høring i transportkomitéen i dag. Igjen. Totalt 90 organisasjoner skulle uttale seg om landets transportsituasjon i forbindelse med statsbudsjettet. Nå begynner det heldigvis å dra seg mot slutten.

Men det var ikke bare politikerne som var litt trøtte.

Også enkelte høringsinstanser må ha skjønt at det etter time ut og time inn med høringsuttalelser kanskje var på tide å legge om formen en smule. Så hva kan vel da passe bedre enn litt politisk musikk?

Enter Tom-Christer Nilsen. Fylkesordføreren i Hordaland. 

Den sangglade høyremannen er kjent for ikke å la en eneste mulighet for litt musikal i hverdagen slippe unna. Så når han skulle tale for medlemmene av Stortingets Transportkomité begynte han like godt å synge. Og spille gitar.

Undertegnede, som strengt tatt ikke er direkte ukjent med ideen om å bruke musikk til å få gjennom et politisk budskap, måtte jo ta en liten prat.

– Pleier du å synge og spille for å få politisk gjennomslag, Tom-Christer?

– Det hender. Men det er kanskje i de situasjonene hvor det har vært nok innlegg fra politikere, sier han.

– Noe må man gjøre for å understreke poenget sitt på slutten av en lang høringsdag.

På reportoiret var en variant av «En bussjåfør, en bussjåfør». Og innholdet var nettopp at nasjonen trenger flere bussjåfører. Og flere busser. Eller, i hvert fall flere penger, til busser og sjåfører.

– Vi trenger mer penger til kollektivtrafikken, sier Nilsen.

Av andre sleipe triks han brukte for å få komitémedlemmenes oppmerksomhet var lekebusser. Han delte ut en til hver.

– Funka det, tror du?

– Ja, jeg tror det virket, at det blir flere penger til bussjåfører nå.

Bonus: DENNE bussen kunne DU ha fått, om du bare hadde sitti i Transportkomitéen.

 

Takk til utsendt fotograf: Roy Steffensen (Frp)

 

 

 

 

Denne uka har mange politikere fått brev fra en nokså velkjent amerikansk kjerke. Sveinung Rotevatn i Venstre posta bilde på Twitter:

Jeg oppfordra han til å svare, og tilbake oppfordra han meg til å prøve meg som politisk rådgiver.

 

Resultatet: Dette brevet her ->

 

Håper vi får svar.

Har du noensinne følt at politikkens språk har vært litt … vanskelig? At Stortingets stammespråk inneholder en masse alt for lange og rare ord du aldri kommer til å lære deg?

Ikke? Vel, det har jeg.

Så derfor har jeg bestemt meg for å lage en oversikt. Til hjelp for deg, meg og alle som måtte slite med å forstå hva de egentlig mener når de bare skal ut og interpellere et øyeblikk.

Jepp, En slask på tinget gir deg den nokså offisielle, helt uovertrufne og hundreogti prosent presise lista over ord du bare må kunne, hvis du skal manøvrere i maktas korridorer.

Så, uten videre dikkedarer, her er Ny, norsk ordliste for Stortinget, høsten 2014. Redaktør Aslask Borgersrud.

 

Aksjonskanalen

Det er et fint ord for all pøbelen som demonstrerer uttafor. Faktisk ord, jeg lover. Står til og med oppført i Stortingets offisielle ordbok!

 

Anmodningsvedtak

Noe Stortinget har bestemt, og som regjeringa pent må gjøre noe med.

 

Arbeiderpartiet

Stor gruppering med et eget, rundt, bord i Stortingsrestauranten.

 

Arbeiderklassen

Stygt ord for «velgere». Bør for enhver pris ikke brukes som rekrutteringsarena.

 

Avstemning
Et pliktløp som gjør at representantene må innfinne seg på plassene sine. Heldigvis skjer det stort sett bare på slutten av hvert møte, og det ringer fælt i bjellene før enhver avstemning (dermed slipper representantene å høre på alle de kjedelige diskusjonene inne i stortingssalen, se også Utbytteboka) Det stemmes gjennom knappene på hver pult, men representantene må også reise seg opp for å vise hva de stemmer. Irriterende at ingen har laget et whack-a-mole-spill av det der.

 

Avlyttningsfritt

Utenrikskomitéens møterom i kjellern. Gode, men ubekreftede, rykter sier at det av samme grunn også er en populær hekkeplass.

 

Bamse

Noe dine barn eier, og som det er morsomt å sende gjennom rørpostsystemet. OBS: Hvis den blir borte (hvilket skjer), sjekk med hittegods!

 

Bakrommet

Sted der alt avgjøres. Eksakt lokasjon uvisst.

 

Beslutningsdyktighet

Minst halvparten av representantene må være tilstede for at et vedtak skal kunne gjøres. Det gjør at partienes innpiskere har noe å drive med.

 

Budsjettbehandling

Visstnok en av Stortingets aller viktigste oppgaver. Ja, unntatt når det er flertallsregjering, da. Eller mindretallsregjering med samarbeidsavtaler. For da er budsjettbehandlinga noe som skjer på bakrommet. Men det må jo stemmes likkavæl.

 

Balletak

Noe Stortinget formelt skal ha på Regjeringa. Men det virker ikke alltid sånn.

 

Demokrati

Høhø, neida, vi bare tuller.

 

Departement

Gjeng av folk som hver morgen står opp og tenker «Jaja, vi får vel gjøre jobben under dette regimet også»

 

Dobbeltstemme

Noe Stortingspresident Olemic Thommesen har ved stemmelikhet. Heldigvis er det 169 representanter på Stortinget, og de har et svært sinnerikt system for å erstatte folk som ikke er på jobb, så den er ikke i bruk særlig ofte. Bare når innpiskerne bæsjer på spaden. Det skjedde for eksempel ved det spennende forslaget om å gjenoppta forhandlingene med Sverige om grønne sertifikater i 2006.

 

EØS-avtalen

Hovedgrunnen til at Stortinget ikke har særlig mye de skulle ha sagt uansett.

 

Fagkomité

Alle representantene (unntatt president Olemic) sitter i en komité. Det er der det daglige (og sikkert nokså kjedelige) arbeidet foregår. «Saken foreslås oversendt til komitéen» er sikkert den mest brukte setningen i Stortingssalen, muligens etter «president, med respekt å melde, her tar statsråden feil». Se også en liten sak om en høring.

 

Folkeavstemning

Måte å skaffe forankring i folkedypet for ekstra viktige saker. Slår stort sett alltid feil, brukes derfor nesten aldri.

 

Forulemping

Noe som ikke må skje. I hvert fall ikke fra pressefolk. Stortingets presselosje ble i sin tid (faktisk) opprettet mot et løfte om at ingen stortingsrepresentanter skulle bli sjenert eller forulempet av pressefolk.

 

Fremskrittspartiet

Gruppe av mennesker som er betydelig overrepresentert i Stortingets solarium.

 

Grunnlov

Skrevne regler om hvordan landet skal styres, og hvordan makten skal fordeles. Endres bare i utrengsmål, for det er så fryktelig komplisert!

 

Høring

Møte der en fagkomité får all slags rask og rusk av faktiske mennesker på besøk, som skal snakke for sin sak. Tar lang tid. Heldigvis får hver høringsinstans svært kort tid på seg.

 

Høytidelighet

Hvis det en dag står hundrevis av soldater på geledd oppover trappene på Stortinget kan du være nokså sikker på at en eller annen høytidelighet er på gang. Eller som Knutsen & salig Ludvigsen pleide å synge: Kanskje kommer Kongen! Se også sak om åpning av det 159. storting.

 

Høyre

Gruppe av mennesker som er usedvanlig flinke til å holde gode taler i festlig lag.

 

Innpisker

Ikke, som man kanskje kunne tro, Stortingets ansvarlige for grisete sex. Neida, det er hvert partis ansvarlige for at representantene skal komme når de skal. Har mye kontakt med de andre partienes innpiskere, sånn at like mange fra hver side av en sak kan skulke, samtidig.

Interpellasjon

Spørsmål til statsråd eller til Regjeringa. Skaper lange møter, men ofte små resultater. Fører ofte til artige ordspill i Vandrehallen, som «Nei, jeg bare sitter her og interpeller meg i nesa», eller «Interpell deg vekk, din pøkk!» Se også sak om en interpellasjon: Om svømming!

 

Interpellatrix

Kvinnelig representant som interpellerer masse.

 

Kabinettsspørsmål 

«Hvis du ikke gjør som jeg sier vil jeg ikke være med å leke!» Spørsmål som stilles fra en Regjering til Stortinget, for å presse dem til å holde fred og gjøre som pappa sier. Nokså risikabelt, da det hender Stortinget sier «Niks», og da må nesten Regjeringa ta sin stilige hatt og stikke. Skjedde sist under Bondevik 2-regjeringa. Hvis en regjering er lei av livet og synes det ser veldig, veldig trivelig ut i opposisjon, så kan de stille kabinettsspørsmål for å få en ærerik sak å gå av på.

 

Kleskode

Det finnes ingen formelle regler for hvordan man skal kle seg i Stortinget. Men de forskjellige Stortingspresidentene (som eventuelt kan klubbe folk som ikke kler seg passende) har ført litt forskjellige krav opp gjennom tidene. Særlig visepresident Carl I. Hagen var nokså streng. En tommelfingerregel ser uansett ut til å være: Kle deg i minst mulig grad som Hallgeir Langeland.

 

Klubbe

Favorittverktøyet til den til enhver tid sittende Stortingspresident. Brukes mest nokså diskret, for å få snakkesalige politikere til å sette seg ned og holde kjeft, men også i blant kraftig, hvis for eksempel en representant bruker kraftuttrykk som «få ut fingern», «smørje» eller «blå i trynet». Visepresident Carl I. Hagen var nokså streng her også.

 

Kristelig Folkeparti

De folka som går rundt og smiler hele tida.

 

Koallisjonsregjering

En regjering som består av mer enn ett parti. Rett og slett et triks for å slippe å måtte krangle så mye i Stortinget.

 

Lagting

Et ting på historiens skraphaug. I gamle dager hadde man en ordning med Odelsting og Lagting, hvor en fjerdedel satt der og tre fjerdedeler satt her. Forhåpentligvis er dette snart ute av samfunnsfagspensum, så du slipper å tenke mer på det. Men! Lagtingssalen er en liten billigutgave av Stortingssalen, de ligger på en måte rygg mot rygg, med Vandrehallen som sprekken i madrassen mellom dem. Lagtingssalen er i dag ikke så fryktelig mye i bruk, men den er stilig, og har projektorer gjemt i lysekronene.

 

Lobbyist

Person som har som jobb å påvirke slash smøre politikere. Det finnes i hovedsak to typer: De som har adgangskort (fordi de er tidligere representanter) samt noe å tilby, og de som jobber i ledelsen i en eller annen organisasjon og går på høringer. I skrivende stund renner Stortinget over av den andre typen lobbyister, fordi det er høringstid etter statsbudsjettet. Men den første typen er det irriterende få av, så langt. Jeg tror nok ikke lobbyistradaren min er finsikta nok ennå. Eller kanskje de henger i regjeringskvartalet i stedet.

 

Løse forslag

Ikke, som man kunne tro, forslag fra løse fugler, men ikke så veldig langt unna heller. Nei, de minste partiene har ikke folk nok til å være representert i alle komitéene. Likevel må de kunne bli hørt. Derfor, hvis en komité kommer med en instilling til en sak i Stortinget kan de små, løse partiene levere små, løse forslag. Så deres små pip eller kra også skal bli hørt.

 

Maktfordelingsprinsippet 

Ideen om at makta i Norge fordeles nokså jevnt mellom de rike, de vellykkede og de pene. Øhh, nei, forresten. Makta skal fordeles mellom Storting, Regjering og Domstolen, eller en lovgivende, en utøvende og en dømmende myndighet. Hvis du har det nogen lunde på stell kan du sikre en femmer i samfunnsfag på hele ungdomsskolen. Jeg lover.

 

Miljøpartiet De Grønne

Se Bambi på isen. Ufattelig søt og sjarmerende, men fortsatt nokså liten og famlende i sine ustøe forsøk på å holde balansen. Kan fort bli en stor og fin hjortemamma som alle de andre dyrene i skogen enten vil gifte seg med eller spise.

 

Mindretallsregjering

En regjering som utgår fra partier som til sammen har færre enn halvparten av representantene i Stortinget. For å holde seg i livet må den enten ha gode venner (som den Blåblå regjeringen har i KrF og Venstre), eller muligheten til å forhandle i forskjellige retninger i forskjellige saker (sånn som Sentrumsregjeringa til Kjell Magne Bondevik hadde). Det er opplest og vedtatt i Stortinget at mindretallsregjeringer er det eneste som er gøy, fordi da kan faktisk Stortinget overkjøre Regjeringa i blant. Under en flertallsregjering kan strengt tatt Stortinget bare gå og legge seg under en stein i fire år og håpe at velgerne har gått lei innen da.

 

Mistillitsforslag

Noe av det morsomste i vårt parlamentariske system. Det er et forslag som stilles for Stortinget og går ut på at Regjeringa, eller en statsråd, bør finne seg noe annet og mindre å styre over. Hvis et mistillitsforslag får flertall, vel da er det exit, pølsa. Først i 2007 ble prinsippet om mistillitsforslag faktisk nedfelt i lov. Før det var det bare det som så fint kalles «konstitusjonell sedvane». Det mest berømte mistillitsforslaget i norsk politikk var nok under Kings Bay-saken i 1963. En gigantisk og fæl gruveulykke førte til et mistillitsforslag som ble vedtatt, og Einar Gerhardsen-regjeringa måtte gå. Så fikk høyresida bestemme, under statsminister John Lyng. Men etter fire uker ble også den felt, og landsfaderen fikk tilbake jobben. Det tok nok ganske lang tid før Sosialistisk Folkeparti (altså SV) ble tilgitt i arbeiderpartikretser etter det der, de stemte mot både den ene og den andre regjeringa.

 

Negativt flertall

Når flere mistillitsforslag (på forskjellig grunnlag) får flertall til sammen, men ikke hver for seg. Altså at noen er sure på at regjeringa er dumme, mens noen er sure på at regjeringa er slemme. Til sammen mener altså flertallet at regjeringa er dumme eller slemme, men det er ikke flertall for noen av delene. I en sånn situasjon kan regjeringa bestemme sjøl om den vil gå av eller ikke.

 

NOU

Hvis Regjeringa, eller et departement, lurer på noe, hender det de setter sammen en gruppe av eksperter og gir dem i oppdrag å lage en Norsk Offentlig Utredning. Disse dokumentene er ofte lange og etter alt å dømme ganske kjedelige. Jeg aner ikke, for jeg har aldri lest en. I hvert fall ikke hele. NOU-en har en spesiell plass i en hver byråkrats hjerte, og landets fremste departementsrådgivere kan når som helst sitere hele avsnitt fra sine favoritt-NOUer fra nittitallet. Se også Morgenbladets NOU-generator.

 

Odelstinget

Et annet gammelt ting som ikke finnes lenger. Se Lagtinget.

 

Ombudsmann

Et av de bedre ordene Norge har gitt verden. (Rangeres under sprayboks, binders og naving, men godt over quisling og frittording).

 

Opplysningsplikt

Når regjeringa legger fram en sak for Stortinget skal alle relevante opplysninger legges fram, og alt som legges fram skal være sant. Ja, jeg veit, men det står faktisk det!

 

Opposisjon

Alle partier som er på Stortinget, men ikke sitter i regjering. Akkurat nå er det Senterpartiet, Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne som er i sånn ordentlig opposisjon, mens Venstre og KrF har en samarbeidsavtale med Regjeringa og er dermed støttepartier. Likevel regnes Venstre og KrF som opposisjon, fordi de faktisk ikke er med i regjeringa. For å tydeliggjøre dette, kjefter KrF og Venstre minst like mye på Regjeringa som resten av partiene i opposisjonen.

 

Parlamentarisme

Styringsform som betyr at Regjeringa må bukke for Stortinget ved Stortingets høytidelige åpning. For det er Stortinget som bestemmer, må vite, Regjeringa er bare deres ydmyke undersåtter. (-ish)

 

Parti

Medlemsorganisasjon som vil ha politisk makt. Flere av dem er valgt inn på Stortinget med representanter, mens mange av de aller morsomste partiene ikke blir valgt inn noe som helst sted.

 

Partigruppe

Alle representantene (og -onklene) i ett parti på Stortinget.

 

Presidentskapet

Stortingspresidenten og hens fem visepresidenter. Presidenten har det nest høyeste offentlige vervet i Norge, og har blant annet mandat til å servere kaffe og kaker i etterkant av spesielt høytidelige stortingssesjoner.

 

Presselosjen

Folkets utsendte representanter, på evig jakt etter maktovergrep, skandaler, utbytting og litt artige replikkvekslinger i muntlig spørretime.

 

Proposisjon til Stortinget

Et forslag fra Regjeringa til Stortinget om å bestemme et eller annet. Pleide å hete Stortingsproposisjon, men fordi det tross alt er mange konsulenter i dette landet som trenger noe å drive med skifta det navn til Proposisjon til Stortinget i 2009.

 

Propp, eller Proppen

Forkortelse for Proposisjon til Stortinget. Stadig kilde til artige misforståelser.

 

Redegjørelse

Når en statsråd må forklare noe for Stortinget.

 

Regjering

Gjeng av folk, nedsatt av Stortinget, som skal … øhh, du veit … styre landet. Det må minst være en statsminister og sju andre medlemmer. Men nå om dagen er det 19, i tillegg til Erna. Hvis en stortingsrepresentant blir valgt inn i regjeringen må dens personlige vara være stortingsrepresentant i stedet. Derfor er varaene alltid de som ivrer mest for at et parti skal søke makt.

 

Regjeringskrise

Det vakre øyeblikket hvor en regjering har gitt opp. Enten som resultat av mistilitsforslag eller kabinettsspørsmål, eller ved at de tapte valget. Perioden fram til noen andre greier å rake sammen en ny gjeng statsråder kalles regeringskrise.

 

Replikk

Når noen holder et innlegg i Stortinget kan de andre representantene (eller eventuelle statsråder som har forvilla seg innom) be om replikk. Da gjerne et spørsmål eller en kommentar til innlegget. Ved spesielt viktige debatter er det laget et avansert system for hvem som får replikk når, hvor mange fra hvert parti og så videre. Sånn at ikke Kystpartiet skal mase med replikker absolutt hele tida. På Trontaledebatten i år var Jonas Gahr Støre den første som tegna seg til replikk etter mikropartisjef Rasmus Hansson i MDG hadde snakka. Det ble tolka som en ekstra hyggelig gest, men ellers skal jo helst replikker være litt utspekulerte og vanskelige.

 

Riksrett

En egen domstol som skal dømme stortingsrepresentanter, statsråder og høysterettsdommere for ulovligheter de har gjort på jobben. I gamle dager pleide det å være den greieste måten å bli kvitt en regjering på, men etter at mistillitsforslaget kom som alternativ har ikke riksretten vært like populær. Forrige gang var faktisk helt tilbake til 1927, hvor regjeringa satt inn 25 millioner kronur (jepp, detta er gamle dager, vøtt) i Den norske Handelsbank, for å redde den fra bankkrise. Dette gjorde de uten å si fra til Stortinget, og da Stortinget oppdaga det blei de nokså sinna. Men de blei nå frifinni da også. Sist gang det har vært snakk om Riksrett (bortsett fra i sinte appeller på Eidsvolls Plass hvor det selvsagt forekommer nokså jevnlig) var mot Berge Furre og Finn Gustavsen i 1977. De hadde offentliggjort hemmelige detaljer om de militære navigasjonssystemene Loran C og Omega på et møte i Folkets hus. Men også de slapp unna.

 

Rød løper

Teppe som må rulles ut før Kongen kommer på besøk. Irriterende for sikkerhetsfolka, for de vanlige dørene kan ikke gå igjen når den røde løperen er ute, så det krever ekstra oppbud, gjerne lenge etter at Kongen har stikki.

 

Sammentreden

Stortinget har sitt første møte den første hverdag i oktober hvert år. Det kalles en sammentreden. Dette skjer selv om representantene tross alt er valgt for fire år av gangen. Jeg aner ikke hvorfor.

 

SMS

Meldingssystem, gjerne brukt for å varsle representanter om demonstrasjoner på Løvebakken, så de kan gå inn bakveien og slippe irriterende demonstranter og plagsomme slagord.

 

Senterpartiet

Samling folk som har mistenkelig fine dresser til bønder å være. Liker ikke ulv.

 

Sperregrense

En måte å skyve makt fra små til store partier. Grensa er på fire prosent. Hvis du får over fire prosent stemmer ved valg får du en masse ekstra representanter, kalt utjevningsmandater. Hvis et parti (la oss si SV, for å ta et helt tilfeldig valgt eksempel) kommer under sperregrensa er helvete løs. Da kommer de sikkert til å sparke ledelsen og ansette enda flere kommuniksasjonsrådgivere.

 

Spørretime

Møte hvor stortingsrepresentantene kan stille spørsmål til statsrådene. Det er to typer spørretimer, den muntlige og den skriftlige. Også kjent som den kjedelige og den veldig, veldig kjedelige spørretimen. Spørretimene settes sånn cirka hver onsdag, omtrent to minutter etter at Kjetil B. Alstadheim har innfunnet seg i presselosjen.

 

Statsbudsjett

Plan for nasjonens inntekter og utgifter. Lages av regjeringa, presenteres av finansministeren (med eller uten stilig hatt) og vedtas av Stortinget rett før jul.

 

Statsråd

Medlem av regjeringen. De fleste statsråder leder et departement, men i det siste har statsministerne kost seg med å ansette en ekstra liten statsråd som de kan kose seg med på Statsministerens kontor også. Ingen aner hva vedkommende driver med.

 

Statsråd på Slottet

Regjeringa tar en kaffe med Kongen hver fredag klokka 11. Dette kalles også Kongen i statsråd, selv om det egentlig er statsråd hos Kongen.

 

Stortingsmelding

En melding fra regjeringa til Stortinget om saker regjeringa vil ta opp. Begrepet ble kassert i 2009 (i den store, stygge vi-tar-en-masse-ord-og-stokker-litt-om-på-dem-apokalypsen), til fordel for det langt mer moderne Melding til Stortinget.

 

Sosialistisk Venstreparti

Gruppe mennesker som til stadighet utfordrer Stortingets kleskode. Se også Sperregrense.

 

Trontale

Regjeringas programerklæring for året. Leses av Kongen (det er den ene dagen i året han får lov til å si noe politisk), og etterfølges av Trontaledebatten.

 

Trontaledebatten

Kjedelig og innholdsløs debatt som det er veldig stas å snakke i, uvisst av hvilken grunn.

 

Utbytting

Metode herskerklassen benytter for å tjene penger og makt på underklassens innsats.

 

Utbytteboka

Innpiskernes favorittredskap, hvor de skriver opp hvem som ikke skal komme på møter, sånn at tilsvarende representanter for andre partier også kan holde seg hjemme, men likevel sørge for at det blir riktig forhold mellom stemmene for og mot en sak. Visstnok ikke relatert til begrepet Utbytting.

 

Utjevningsmandater

Plasser i Stortinget som gis til de partiene som får mange stemmer nasjonalt, men likevel få representanter. Det er 19 av dem, ett for hvert fylke.

 

Veiutløsning

Nei, ikke det du tror. Veiutløsning er når et lokalsamfunn endelig har fått gjenomslag, og fått den fordømrade veien fra Fjottfjord til Skrullevika. Jepp, begrepet er i daglig bruk.

 

Venstre

Parti for folk som mener godt, men likevel er tilhengere av markedsliberalismen.

 

Vedlegges protokollen

Saker eller utsagn Stortinget egentlig ikke bryr seg så nøye om noe, men som likevel må med for ikke å fornærme avsenderrepresentanten.

 

 

Kilder: Stortingets (muligens akkurat bittelit mer offisielle) ordbok. Wikipedia. Store Norske Leksikon. Og et urovekkende høyt antall anonyme kilder på Stortinget.

I dag havna jeg på høring i Transportkomitéen.

Det er ikke verdens navle, akkurat, men en koselig liten komité er det, der den nokså diskret er plassert på feil side av Akersgata, bak selve Stortinget.

Egentlig føler jeg at komitehøringer er bedre enn sitt rykte. Ja, man må sitte og høre på endeløse strømmer av interesseorganisasjoner som kommer og snakker om sin bittelille sak i det store bildet, og ja, det er ikke så mye transportkomiteen får gjort med saken åkke som, men … Det er egentlig ganske interessant likkavæl. Man lærer rett og slett veldig mye av å høre på interesseorganisasjoner man virkelig ikke er medlem i, som snakker varmt for akkurat sin bittelille post på budsjettet.

Og i Transportkomiteen i dag var det til og med tilløp til uenighet. Om hva da? Om bråkende elbiler, selvsagt!

 

Alle representanter på Stortinget sitter i en komité. Hver komité har sitt ansvarsområde. Transport, for eksempel. Når det nå har blitt lagt fram et forslag til statsbudsjett avholder de forskjellige komitéene høring om «sin» del av budsjettet.

Dermed får alle høringsinstanser (som sånn jeg forstår er stort sett alle som bryr seg om et tema og har en eller annen organisasjon ) på hvert tema lov til å komme til komitéen, få snakke i fem minutter (de viktigste får ti!), og så svare på spørsmål fra politikerne på møtet.

Da jeg stakk hodet inn (litt seint, dessverre, for det regna ute og jeg var forkjøla og måtte spise skikkelig havregrøt i stortingskantina før jeg orka å tenke en fornuftig tanke), var det foreninger for folk som er mest opptatt av skadevirkningene ved transport, som skulle snakke.

Funksjonshemmedes fellesforbund, Norges handikapforbund, Norsk forening mot støy, Norges blindeforbund, Hørselshemmedes landsforbund og Personskadeforbundet LTN hadde fått en felles, liten bolk.

Og med så mange såpass like organisasjoner var det Handikapforbundets leder og teolog Arne Lein som hadde den mest treffende introduksjonen:

– Salige er de som holder munn når de er enige med foregående taler.

 

For det er klart, det var mange som var enig med foregående taler her. Blindeforbundet vil ha bedre merking av trapper (visste du at det dør flere folk i trapp enn i trafikk i Norge? Gubban noa!), bedre togstasjoner, bedre universelt utformede tog. Det vil også Handikapforbundet, selvsagt, de er særlig opptatt av at Oslo S henger håpløst langt etter. Perrongene har ikke riktig høyde. De trafikkskadde ivrer for flere midtdelere, og mener det norske forbudet mot midtdelere av wire bare er følelsesstyrt. De hørselshemmede vil ha bedre teksting og er særlig misfornøyd med situasjonen i flytrafikken. Norsk forening mot støy vil ha støysvak asfalt.

Ja, strengt tatt så fikk vi aldri vite det der om støysvak asfalt, for tida til støymotstanderne gikk ut før de kom så langt i sitt innlegg.

Heldigvis var Frps mann i komiteen, Roy Steffensen, høfligheten selv. Så han stilte dem et oppfølgingsspørsmål om det etterpå. Dermed fikk de sagt det de skulle si om akkurat det likevel. Smidig og høflig løst, det der, altså. Problemet var bare at støyforeninga kom sist også i spørsmålsrunden, så de fikk i stedet ikke snakka om støy fra elbiler. Og det var jo det jeg synes var interessant.

 

Det er nemlig et EU-direktiv som er i ferd med å flomme inn over vårt land, lydløst som en elbil. Direktivet sier at el-biler bråker for lite. Og at de dermed er trafikkfarlige når de kjører sakte. EU har bestemt, og Norge har som alltid bukka og nikka og snudd seg i ring: Elbiler skal bråke fra 2019. Så lenge de kjører under 20 km/t, vel å merke.

Blindeforbundet synes ikke dette er bra nok. Sverre Fuglerud snakket i og for seg pent om planen, men mente at den kommer for seint, og dekker for lite.  Så han går inn for ekstralyd på elbiler helt opp til 30 km/t, og vil ha det innført innen 2017.

Årsaken: Flere nestenulykker.

– Jeg kjenner til to tilfeller hvor man har fått skadet hvit stokk, sa Fuglerud.

– Ikke alvorlige skader, men veldig nære på.

Etterpå fulgte han opp utenfor: – Før eller siden dør noen. Vi trenger ikke vente til noen dør!

 

Ikke overraskende var Norsk forening mot støy uenig. Ulf Winther rakk riktignok ikke å si noe om det inne på selve møterommet, men utenfor, etterpå, snakket han villig vekk. Foreningen mener direktivet bærer preg av hastverk og at vi innen 2019 nok kommer til å ha biler som bremser av seg selv ved fare uansett.

For min egen del vil jeg legge til: Å spille en plagsom lyd når man kjører sakte høres jo ut som et utmerka incentiv for å kjøre fort. Og det er kanskje ikke det beste man kan gjøre.

På den andre sida: Så lenge vi kan velge vår egen lyd, så kan jo dette bli nokså morsomt. Russen kan endelig få lov til å spille teknoen sin, for eksempel, bare de kjører saktegående el-russebuss.

Og vi andre, som kjører rundt i flaue unnskyldninger av biler, kan endelig få sjansen til å lage lyd som en Ferrari.

DET er jo noe.

—

Og sånn går nå komitedagan.

Poenget med å være stortingsrepresentant er, sånn jeg forstår det, at ministerne må svare når du mener ett eller annet.

Det kalles en interpellasjon.

En interpellasjon er et veldig fint ord for «åpent spørsmål». De fleste gangene Stortinget samles, ser det ut til at de bruker mesteparten av tida si på interpellasjoner.

 

I går, for eksempel, var det Storting. Alle representantene (og med alle mener jeg omtrent halvparten) møttes i Stortingssalen klokka ti. De ble telt, møtet ble satt, og de gikk.

Igjen satt omtrent ti representanter, pluss to innkalte ministre, Torbjørn Røe Isaksen (du veit, han fra Høyre som driver med skole og sånt) og Solveig Horne (hu fra Frp som, artig nok, er integreringsminister).

 

Abid Raja var dagens mann. Advokaten fra Venstre holdt en flammende tale om behovet for bedre svømmeundervisning, særlig blant innvandrere. Abid skiller seg fra de fleste andre representantene ved å snakke flammende, oppglødd og veldig, veldig høyt. Man skulle nesten tro han var fra Arbeiderpartiet på 60-tallet, ikke fra Venstre i 2014.

Han hadde to mål. Ett at vi må ha prøveordninger om tidlig svømmeundervisning, gjerne i barnehagen. Og ett om svømmeundervisning for innvandrerkvinner. En interpellasjon er forsåvidt bare et spørsmål, ikke et forslag. Men Arbeiderpartiet og Senterpartiet har de siste månedene foreslått omtrent dette allerede. Så Abid hang seg på.

– President! Store og viktige grep må tas, nesten brølte Raja.

Da Torbjørn Røe Isaksen, den lille skjeggete mannen fra Høyre, tok ordet etterpå, låt det som rundt middagsbordet hjemme hos meg. Først bråkete barn som snakker veldig, veldig høyt, så foreldre som snakker demonstrativt lavt og rolig for liksom diskret å lære smårollingene at det funker like bra uten volum.

– Jeg er helt enig med interpellanten om at det er viktig å kunne svømme, sa Røe Isaksen forsiktig.

Muligens kasta han et blikk ut på den mørkegrå dagen som befant seg utenfor Stortingsvinduet. Store, mørke skyer nærmet seg Stortinget fra nordvest, og minnet alle om hvor lenge det er til badesesongen.

– Det er noe flott over det å kunne kaste seg ut i vannet, sa Røe Isaksen drømmende.

 

Han fortalte om tilsynet fra 2013, som viste at det var for dårlig svømmeundervisning mange steder, men at man likevel ikke kunne si at svømmeundervisningen var for dårlig i hele landet. Og han fortalte om alle de små tiltakene Regjeringa har satt i gang for å bedre situasjonen. Som rentekompensasjonsordningen for svømmeanlegg. (Si det en fire-fem ganger etter hverandre du, så skal du se det kan bli rapper av deg også!)

Røe Isaken fortalte dessuten at han har satt av sju millioner til svømmeundervisning av nyankomne minoritetsspråklige barn.

– Mitt mål er at vi ikke hvert eneste år skal ha denne samme diskusjonen, sa Røe Isaksen.

Så var det Solveig Horne som skulle svare. Integreringsministeren. Hun utviste ikke noe særlig konkret iver etter å lære innvandrerkvinner å svømme (formuleringa var vel «jeg har ikke noen konkrete planer om å lære innvandrerkvinner å svømme»). Men hun snakket om å gi penger til minoritetsorganisasjoner, så de kunne gjøre det i stedet.

Dessuten, som hun (faktisk) sa: «Det er den enkelte som har ansvar for å ikke sette seg i en situasjon man ikke mestrer, og å lære seg å svømme.»

Deretter gikk debatten fram og tilbake uten særlige resultater. Praktisk talt alle som var i salen (nå var det blitt så få som seks-sju stykker) fikk sjansen til å gå på talerstolen. Alle takket Abid Raja for å ta opp et så viktig spørsmål. Alle fortalte om sine egne erfaringer med svømming og barn. Alle snakket om hvor viktig svømmeundervisning er for både folkehelse, livsglede, og for å redde liv.

Men det førte vel ikke akkurat til noe.

Hvis dette ikke hadde foregått i Stortingssalen kunne det vært en gjennomsnittlig middagssamtale i et hvilket som helst hjem.

Men, Abid Raja har en fordel: Han er Stortingsrepresentant.

Så når han skal klage, så må ministeren komme og svare for seg.

Jeg snakka med Abid Raja i vandrerhallen etterpå. Han hadde ivrige folk fra mange svømmeorganisasjoner på galleriet under møtet og fortalte dem hvordan gangen ville gå videre. At Arbeiderpartiet var med. At Senterpartiet var med. At han trodde KrF var med. Så egentlig trengte de bare SV, så ville det i det minste bli noen prøveprosjekter i barnehagene.

Jeg tok sjølsagt en prat med noen SV-ere etterpå, og alt tyder på at de er for også.

Så sånn starter vel en sak i Stortinget. Så får vi se om noen år, om det blei noen resultater.

 

Ifølge Raja kan bare halvparten av norske tiåringer svømme.

Men interpellantens fortalte litt etterpå om sine egne barn. Om vanskelighetene med å lære barn å svømme, og hvor moro det er når de greier det. Og da fortalte Raja til oss som sto der, at hans egen femåring, han hopper fra femmern.

Faktisk.

Consider me imponert.

Stadig oftere er «hvorfor» det ordet jeg sitter igjen med, etter en lang dag i Stortinget. 

Hvorfor varer møtene til langt på natt når det ikke er møter hver dag uansett? Hvorfor er det så mange debatter uten noen klar plan? Hvorfor kranger representanter om ting de uansett ikke har noen påvirkning på? Hvorfor er det så vanskelig å finne fram mellom Stortinget og Nedre Vollgate? Hvorfor?

I går var det høring i Finanskomiteen. Tema: Statsbudsjettet. 

Alle var der. Og når jeg skriver «alle» så mener jeg vel egentlig «latterlig mange organisasjoner med en eller annen form for makt i Norge». Du veit. NHO, LO, KS, Virke, Spekter (arbeidsgiverorganisasjonen som passende nok har tatt navnet sitt fra de slemme i James Bond), NTL, Handel og kontor, Fellesforbundet , Fagforbundet, YS, UNIO og … du veit. Alle de andre sånne. 

Men også organisasjoner for folk som har bil, folk som har lastebil, folk som selger bil, folk som har elbil, folk som har motorsykkel, folk som selger sjømat, folk som betaler skatt (men gjerne vil betale litt mindre), folk som har veldig stor båt (eller kanskje ganske mange).

Alle disse, og ærlig talt ganske mange fler, skulle komme til møterom N202 i Nedre Vollgate 20, for å kjefte på Statsbudsjettet overfor folk som ikke har vært med å lage det.

NHO begynte. Petter Haas Brubakk viste en graf med tre fargete linjer som var umulig å skille fra hverandre. Visstnok skulle den vise at det var mindre moro på norsk sokkel om dagen.

NHO er svært nervøse for manglende investeringer i olja. Jeg tror det er nogen lunde det samme som miljøorganisasjonene pleier å si AIAIAI -HURRA KOWABANGA, for.

NHO mener effekten av situasjonen rundt Ukraina er vanskelig å overskue, men gitt betydningen (av eksport) for norsk næringsliv, sier det seg selv at situasjonen er usikker.

NHO mener at offentlige utgifter over tid ikke bør øke mer enn BNP for fastlandsøkonomien. Og de er mest kritisk til veksten i overføringer.

Heldigvis for Regjeringen mener dog NHO at budsjettet har en akseptabel samlet innvirkning.

Derimot mener de det fortsatt er mer handlingsrom på formuesskatten. (Det er vestkantsk for «vi vil gjerne at de rike skal få beholde enda mer av pengene sine i framtida, men god start, Siv», tror jeg)

Ellers er de bekymret for innstrammingene i permitteringsreglene. (Det må for all del ikke bli for vanskelig å kvitte seg med folk!)

Kort sagt: NHO mener budsjettet er helt ålreit, men litt mer kunne det da være mulig å bidra med når vi først har en blåblå regjering, liksom.

LO var kjedeligere. Noe sier meg at de ikke hadde like stor selvtillit før møtet. At LO muligens ikke har den samme troen på egen gjennomslagskraft overfor den blåblå regjeringa, som NHO har.

Så LOs Stein Reegård forteller om at ungdommen taper og de erfarne vinner i arbeidsmarkedet. Han snakker om de 130.000 arbeidsplassene som mangler, hvorav 40.000 bare er for gruppa mellom 25 og 39 år. 

Og han forteller at vi ennå ikke egentlig er ute av finanskrisa, vi trenger fortsatt flere arbeidsplasser. 

Og fortsatt har det ikke gått 20 minutter. 

– Takk skal dere ha, da er vi på spørsmålsrunden, sier komiteleder Hans Olav Syversen.

Spørsmålsrunden gikk stort sett bort i at Trygve Slagsmål Vedum brillierte med å referere til et representantforslag fra 2004 (!) hvor Frps Gjermund Hagesæter hadde klaget på den rødgrønne regjeringa på noe han ikke synes det var på sin plass å klage på regjeringa for nå. Den skallen der er mer enn bare Stortingets beste speil, den har åpenbart lagret mye rart.

– Takk skal du ha, da er vi minnet på et representantforslag fra 2004, sa Hans Olav Syversen.

Og så måtte NHO svare for seg, da. Om prognosene for olja. 

– Vi mener bestemt at beregningene av investeringsfallet i olje er for lave. vi bruker uttrykket «vel optimistiske anslag», sier NHO-Brubakk. 

«Vel pessimistiske anslag» er vel det miljøbevegelsen ville kalt dem. 

– Da vil jeg takke høringsinstansene for gode svar på mange spørsmål, sa Hans Olav Syversen.

Selv syntes jeg det var interessant. Synd ingen fra Regjeringa var der.