Da jeg var liten pleide vi å gå i tog mot atomvåpen. Buttons på barnevogna og greier.
Men det blei aldri noe forbud. Lite skjedde. Ja, bortsett fra murens fall og Sovjets endelige magaplask, da. Så nå trenger vi ikke å være like redde som vi var da, for det plutselige lysglimtet og den påfølgende apokalypsen.
Men det er vel likevel nokså få som setter opp «atomvåpenentusiast» på CV-en, for stolt å fortelle hvor glad man er i (det kjente) universets farligste pangpang.
Så har også Norge de siste årene arbeidet for et internasjonalt forbud mot de gigantiske massemorderbombene. Det har ikke vært politisk kontroversielt eller noe. I motsetning til for eksempel landminer, så er det bare store, rike og mektige nasjoner som tar seg råd til å bygge djævelskapen.
Mens du leser dette er det en internasjonal konferanse om atomvåpen i Wien. Vitsen: Å forby atomvåpen. Det er tredje gang konferansen avholdes, og tidligere har den vært i Norge.
Men hva mener egentlig Norge, altså regjeringa, om atomvåpen? Slåss de, altså vi, for forbud?
Det ble (såvidt) tema i Stortinget denne uka.
«Det eg ønskjer å vite, er om representanten Helleland og Høgre er einig med meg i at vi bør ha eit forbod mot atomvåpen i verda – akkurat som vi har eit forbod mot kjemiske og biologiske våpen. Bør vi ha eit forbod mot atomvåpen, og vil Noreg arbeide for eit sånt forbod?»
Omtrent det spurte SVs Bård Vegard Solhjell om i Stortinget denne uka. På vegne av Høyre svarte parlamentarisk leder Trond Helleland.
Og her er svaret fra Helleland:
«Jeg vil ikke nå si hva Norge skal ha slags posisjoner der nede når det gjelder forbud mot atomvåpen, men det er ingen tvil om at det å ha et kraftig fokus på atomvåpen og sørge for at de – holdt jeg på å si – fantastisk uhyggelige våpnene de er, blir holdt under kontroll, og at man sørger for en nedrusting, er viktig.»
Jepp. Kraftig fokus.
Alle vi som leika med kombinasjonen sol, forstørrelsesglass og maur i barndommen håper det ikke blir for kraftig fokus. Jeg veit ikke hvor kraftig fokus som skal til for å iverksette atomsplitting på hobbystadiet, men uansett låter liksom ikke «kraftig fokus» som «ja, nå skal vi sette verdens mektigste opp mot veggen og kreve et forbud, koste hva det koste vil!».
Er man Nato-land, så er man Nato-land. Da kan man ikke begynne å pelle Obama på nesa, må vite.
– Det lukter ikke akkurat action av kraftig fokus, sa Solhjell til meg etterpå. – Det høres ikke ut som om vi har tenkt til å gjøre noe.
Men, siden jeg ikke er en kvikkas-journalist som tar ting ut av sin sammenheng, tok jeg en prat med Høyre etterpå. Riktignok hadde ikke Helleland tid, men Sylvi Graham, som sitter i utenrikskomiteen for nevnte parti, ville snakke.
Hun mener landets linje i atomvåpenspørsmål er fast, og at det er bred enighet om politikken som føres. Og om det er noen uenighet, så er det SV som mener noe annet enn alle andre.
– Det er ikke noen endringer i forhold til den tilnærminga vi har hatt før og den vi har nå, sier hun.
– Det viktigste vi kan gjøre nå er å sørge for at ikkespredningsavtalen ikke svekkes. Vi har et felles mål om en kjernevåpenfri verden, sier hun.
– Men er dere for et forbud?
– Det ligger jo inne i visjonen.
– Men du vil ikke si at du er for et forbud? Er det der forskjellen ligger?
– Dette er egentlig litt for alvorlige saker til å spille med. Det er kanskje noen som er mer utålmodige. Og det har jeg sansen for. Men det er ikke alltid at den demonstrasjonslinjen er den beste.
– Det som er bekymringen vår nå for tiden er at atomvåpen skal komme i hendene på veldig gærne hender, for å si det sånn.
– Men er det ikke noen forskjell på forbud og kraftig fokus?
– Målet kan vi også være helt enig om. Vi må ha en verden fri for atomvåpen på et eller annet tidspunkt, det er til det beste for hele kloden. Så er vi selvfølgelig også utålmodige.
Med kraftig fokus.
PS: Sitatet fra debatten er henta fra et midlertidig (og ikke kvalitetssikret) referat fra Stortingssalen. Så det kan være (men er mest sannsynlig ikke) noen unøyaktigheter. For mer inngående kjennskap til hvordan referentene jobber, sjekk ut detta!