En av de morsomste postene på årets statsbudsjettforhandlinger er plastposeavgiften.
Jepp, KrF og Venstre vil legge det de kaller en miljøavgift på plastposer.
Så, hver gang du går i butikken og plukker med deg sjokolade, skinke og sjalottløk må du betale for eksempel halvannen krone ekstra, for posen.
Dette vil KrF og Venstre ha. Det er et av deres miljøtiltak, må vite.
Finansdepartementet har regna på det. En avgift på ei krone vil gi statskasse 800 blanke millioner. To kroner vil gi det dobbelte, omtrent, så da kan vi vel ta for gitt at 1,50 vil gi budsjettforhandlerne … tja, i overkant av 1,2 millarder? 1,3, kanskje?
Når man sitter i budsjettforhandlinger er pluss-penger jævla fine å ha. De kan man bruke til ting man har lyst på. Det gjør forhandlingene enklere, åpner for flere løsninger.
Men finnes det noe spesielt formål, som ligger i området mellom én og halvannen milliard, som kunne vært deilig for de blåblå å bruke penger på?
Ja, da. Bensin.
Regjeringa har foreslått å senke bilavgiftene, hvorav mesteparten er bensinavgifta, med til sammen 1,35 milliarder kroner.
Så hvis KrF og Venstre får gjennomslag for plastposeavgiften, vil følgende nokså deprimerende scenario være en realitet:
Du går i butikken. Kjøper vaskemiddel, vaselin og viltgryte, og må betale 1,5 kroner i miljøavgift for plastposen. Pengene går til å gi deg billigere bensin.
Det må vi kunne kalle en miljøavgift.
Bare motsatt.
—
PS: Både KrF og (særlig) Venstre fnyser litt av hele avgifta, hvis du snakker med dem på tomannshånd. Det er ingen som virkelig brenner for den. Men du veit jo aldri, en milliard her og en milliard der kan jo komme godt med i et budsjett.
PS2: Kanskje vi like greit kunne få biler som drives av plastposer? Så ville vi få i … øhh … pose og sekk?
Guttungen var blid som en sol da jeg vekka han i dag morges. Han klemte meg og sto opp uten å mokke. Jeg fortalte at jeg hadde dårlig tid.
Arbeiderpartiet skulle legge fram alternativt statsbudsjett. Frokostmøte. Halv ni om morran. Det burde være innafor, selv med tre unger som skulle opp og fram, med mat, klær, matpakke, tannpuss og rompevask før det alternative statsbudsjettet skulle ut.
– Det skal du få. Men du må spise i barnehagen, for jeg har litt dårlig tid. Går det bra, eller?
– Nei! Jeg vil spise her, sier treåringen.
– Ok, men da må du spise fort, altså!
– Jeg skal spise kjempefort. Masse cornflakes, kjempefort!
Æsj. Men ok. Han er motivert. Vi kan finne enighet. Vi kan få til dette. Jeg har fortsatt trua. Helt til vi kommer til kjøkkenet.
– Uææ, det er alt for mye sol!
Sol?
Han mener nok lys. Det er veldig lyst på kjøkkenet. Jeg skrur av det ene lyset. Treåringen legger seg på benken foran kjøkkenbordet og hylgriner.
– Det er for mye sol!
Fortsatt? Ok. Jeg dimmer ned lyset over kjøkkenbordet også. Det er ganske dunkelt på kjøkkenet. Men jeg har dårlig tid. Litt skumring får være greit.
– Neeeei!
Treåringen er utrøstelig. Det er umulig å få han til å slutte. Jeg må sette hardt mot hardt.
– Du. Nå må du spise. Jeg har skrudd ned lyset nå.
– Uææææ! Han sparker i benken. Jeg får ikke kontakt lenger.
– Når jeg har telt til tre nå, så bærer jeg deg ut på badet. Da må vi pusse tenner, og så får du spise i barnehagen likevel. Hvis du vil spise, så må du begynne før jeg har telt til tre.
– Uæææ!
– En.
– Neineineinei!
– To.
– Buuuuu! Jeg vil ikke!
– TRE.
– Neineinei! Jeg vil ikke! Dumming! Pappa, nei!
Arg. Det blir en sånn dag. Jeg bærer en sparkende, illsint guttunge ut på badet. Han skriker mens jeg pusser tenna hans. Det er fælt. Pappahjertet holder på å knuses når han spreller, protesterer, griner og slår mens jeg vasker han og tvinger på han klær så skånsomt jeg kan. Angrer på at jeg ikke sto opp en halvtime før. Banner for at jeg har dårlig tid. Prøver å være bestemt, men gjør alt jeg kan for ikke å bryte sammen, jeg vil ikke klikke, kjefte, skrike eller skape utrygghet. Samtidig må han skjønne at han ikke kan grine seg til å … hva det nå er han vil.
Mens jeg lager matpakke, pusser tenner og kler på meg ligger han på gulvet på badet med ansiktet ned. Først skrikende, så etter hvert roligere. Jeg kommer inn igjen på badet noen minutter seinere. Da er han blitt helt rolig.
– Skal vi ta med giraffen i barnehagen i dag, eller?
– Ja! Et lite snufs følger med. Men ingen gråting.
– Kanskje Lise er i barnehagen i dag? Gleder du deg til å leke med henne?
– Ja. Kan jeg ta av meg genseren i barnehagen?
– Klart du kan.
– Ja!
Treåringen reiser seg. Og så løper han, tilsynelatende bli og fornøyd, ut mot gangen for å få på vinterstøvlene og den rosa boblejakka bestemora kjøpte i Tibet i fjor.
– Pappa er best, roper han.
Så kommer mamma.
– Mamma! Du er også best, roper han.
Og så går vi.
Jeg rakk ikke Arbeiderpartiets framlegging av alternativt statsbudsjett i dag. Jeg fikk ikke vite hvordan Jonas vil styre landet. Og jeg aner ikke hva de blåblå og samarbeidspartiene deres sa da de gikk inn i forhandlingsmøtet i dag morges. Hvis de i det hele tatt har begynt dagens forhandlings-dont.
Men det slår meg at forhandlingene nå er omtrent der hvor Siv og Erna kler på Trine og Knut Arild.
De har vært positive og glade og klare for å spise frokost i barnehagen.
De har plutselig blitt rasende da de fant ut at det var sol på kjøkkenet, selv om det ikke egentlig var sol der, bare lys. Og det visste de jo på forhånd.
De har liggi på benken og sparka, mens de har sagt ting som «her må det komme mye mer penger på bordet». De har sprelt og sparka mens de blei tvangspussa tennene på.
Og vi veit at de før eller seinere kommer til å, uten at noen helt forstår hvorfor, reise seg opp og si «pappa er best. Og mamma er også best», og gå pent til barnehagen.
Kanskje det bare er en fase.
Kanskje de trenger å jobbe litt med samarbeidsklimaet.
Kanskje det bare er et spill, og at de egentlig aldri var så sinte.
Eller kanskje Siv og Erna trenger å tenke litt på måten de behandler ungene på.
Uansett, før eller seinere kommer de til å gå hånd i hånd til barnehagen. Og Siv og Erna kommer til å synge Bella Ciao i dag også.
Rett før vi gikk inn i barnehagen spurte jeg treåringen:
– Hvorfor var du så sint i dag morges, egentlig? Hvorfor sparka du meg? Du veit jo at vi må spise frokost og pusse tenner og sånt. Vi gjør det jo hver dag?
De fire partiene Krf, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet går stadig inn og ut gjennom dørene i Statsrådssalen i tredje etasje på Stortinget.
Journalister sliter sittende på teppet. Arbeiderpartiet (som har kontorer nettopp i denne gangen) prøver å ikke bli alt for irritert på all ståheien.
MEN. Jeg er jo gravende journalist, må vite. Og jeg har greid å få tak i et internt dokument fra forhandlingene! Eksklusivt! Hemmelig! En gigantisk lekkasje!
Og her får du det, budsjettpartenes eget bingo-ark, som de ser ut til å bruke hver gang de går ut fra forhandlingsrommet, og forbi medienes så alt for ivrige mikrofoner.
Slit det med helsa!
Budsjett-bingo. Skriv det gjerne ut og følg med på neste kanossagang på vei ut eller inn fra forhandlingene.
«Å hilse hjem» er noe alle på Tinget veit godt hva er. OK, de fleste andre veit kanskje godt hva det er også, men på Stortinget betyr å hilse hjem noe litt annet enn for resten av befolkninga.
Du skjønner. Det er ikke alle politikere som har noe særlig makt. Neida. Mens Solberg og Jensen og Horne og Sanner sitter i regjering og hver eneste dag gjør avgjørelser som betyr en hel masse for folk rundt om i landet, sitter det to typer folk på Stortinget: De som betyr noe, og de som betyr lite.
Den første gruppa er de du leser om i avisene hver dag. Støre. Helleland. Grande. Sandberg. Lysbakken. Sånne. Ikke nødvendigvis folk som har all verdens makt sånn direkte, de sitter tross alt ikke i regjering, men de har svært stor innflytelse i partigruppene sine, de kommer lett i avisa og på TV, de har flest folk rundt seg, de blir lytta til.
Men så har du backbencherne. Begrepet Backbencher ble ifølge Merriam-Webster først brukt i 1799 og beskriver et parlamentsmedlem som ikke har så mye makt. Sånn jeg forstår det er begrepet mer konkret i Storbrittania, hvor de som sitter forrest på benkene faktisk er de parlamentariske lederne og toppfolka i hvert parti, mens de bakre radene er fyllt med sånne folk du ikke egentlig veit hva heter.
I Norge er ikke taburettene (stolene som representantene sitter på i salen) organisert akkurat sånn. Her sitter man fylkesvis i en halvsirkel, hvor de fylkene som er først i alfabetet er plassert lengst til venstre, og så utover. Men også her sitter ministerne helt foran. Selv om de bare kommer innom i blant.
Uansett.
Når du er backbencher på Stortinget, enten du er i et parti med regjeringsmakt, om du er i et støtteparti eller om du er i opposisjon, har du først og fremst en oppgave: Å bli gjenvalgt.
Men hvis du ikke har tilgang til VG-forsida, hvis du ikke blir invitert til Dagsnytt 18 (med mindre du skal for eksempel forsvare kuttet i Den kulturelle spaserstokken eller noe annet som ingen med ambisjoner vil klistre ansiktet sitt til), så må du finne på noen andre måter å bli gjenvalgt på. Og husk, man velges ikke fra hele landet, man velges fra hjemfylket.
Den mest populære måten: Å hilse hjem.
Vanligvis skjer hilsing hjem fra talerstolen i Stortinget, aller helst under den skriftlige spørretimen onsdag ettermiddag. Der kan politikere fra det ganske land stille spørsmål til ministrene om hva de gjør med akkurat deres hjemkommunes veistubb, lokalsjukehus, flomsikring eller hva det måtte være.
Resultatet: Ingenting. Ja, bortsett fra at lokalavisa får et fint oppslag da, om at deres viktige spørsmål er blitt tatt opp fra landets viktigste (-ish) talerstol. Det er sånt som skal til, for å sikre gjenvalg.
Men for de mest utspekulerte av landets representanter er det ikke bra nok å hilse hjem i spørretimen. Nei, de ivrigste, de hilser hjem gjennom alternative statsbudsjett.
Og i de siste ukene har det jo nettopp kommet et par alternative statsbudsjetter. Fra Venstre og KrF. Så la oss ta en liten titt på akkurat dem.
Venstre sitt, for eksempel. Et langt og grundig dokument som viser alt det lure Venstre skal bruke penger på.
(Ja, og noen de skal ta inn penger på da, for eksempel det lett offensive 1,3 milliarder kroner på å avvikle taxfree-ordningen for tobakksvarer. Det låter som om Venstre tenker at man fra første januar bare kan avslutte røyksalget på landets flyplasser. Men det KAN jo være at Travel Retail Norge, som tross alt har en kontrakt på at de skal selge denslags fram til 2021 i tilfelle vil ha mer enn bare ett ord med i laget.)
Men dokumentet er ikke så veldig detaljert. En sekkepost er for eksempel Økt satsing på jernbane, kollektivtransport og vei, med 1,268 milliarder kroner. Utbedring av rasveier er én annen. Tilskudd til gang- og sykkelveier har Venstre satt av en halv milliard til, men de har ikke skrivi akkurat hvor de skal være. De har ikke sagt nøyaktig hvilke veier.
Også på punkt 6 i avtalen, kalt Øvrige satsinger, er det mange store sekkeposter. «Svømmeopplæring i barnehager». «Diverse satsinger på idrett og kultur». «Lakselus».
Men, av en eller annen grunn er det to veier som er spesifisert. Det er E39 mellom Byrkjelo og Sandane i Sogn og Fjordane, og det er Riksvei 70 mellom Tingvoll og Meisingset i Møre og Romsdal. Ja, og så er det ferjesambandet mellom Lote og Anda, da. Også det i Sogn og Fjordane.
Hvorfor akkurat de to veiene?
Tja. Nå bare gjetter jeg, altså, men det kunne jo være at … Tja …
Representanten Pål Farstad fra Møre og Romsdal, som er bystyrerepresentant for nabokommunen til Tingvoll, kanskje kan ha hatt en finger med i spillet? Å få forbedra en av de to europaveiene ut av byen sin er vel neppe årets dårligste lille julekort?
Ja, og så er det vel mulig å se for seg at representant Sveinung Rotevatn fra Nordfjordeid kunne ha en bitteliten lokalpolitisk interesse av ferja fra Lote til Anda, som ligger et par steinkast fra … ja, nettopp Nordfjordeid? Pluss den europaveien, da. Fra Byrkjelo til Sandane. Rett nedi gata. Ai. Den kan bli fin.
Men vent! Det slutter ikke der! Også i Kristelig Folkeparti er det tradisjon for å ta julehøytiden alvorlig. Så også der kan man vel forvente at det ligger en og annen hyggelig hilsen hjem fra en representant som lengter hjem?
Faktisk finner jeg bare én eneste veiutbygging som er spesifisert i KrFs budsjett. Det er strekningen mellom Askim og Skiptvet i Østfold. Ikke noen kjempepost på budsjettet, bare 15,7 millioner kroner.
Så, finnes det noen i KrF som kunne tenkes å sende det som presang hjemover? Vel. Som sagt, jeg veit jo ikke hva som har foregått i de interne møtene til KrF, men det er vel ikke helt umulig å se for seg at mangeårig Askim-beboer Line Hjemdal har hatt en bitteliten pekefinger med i spillet?
Nei, julekortsesongen er definitivt ikke over.
Men det kommer et par statsbudsjetter til denne uka. Får se om det finnes noe godsaker til hjemkommunen der også.
—
PS: Jeg har bedt de nevnte representanter om å forklare seg. Pål Farstad skriver:
Først og fremst jobber jeg for god venstrepolitikk, og for min del som næringspolitiker god næringspolitikk for hele landet. Samtidig er det viktig for meg som representant fra Møre og Romsdal å vise velgerne at jeg husker hvor jeg kommer fra. Det betyr bl.a. reiseliv, landbruk, fiskeri, kultur, utdanning, forskning og samferdsel. Saker som jeg stod opp for i valgkampen, ønsker jeg å levere på.
Fra Sveinung Rotevatn kom følgende svar:
– Som stortingsrepresentantar representerer vi politiske parti, men vi representerer også veljarane i våre heimfylke. I mitt fylke er E39-opprusting ei svært viktig sak, som eg og Venstre har gått til val på å prioritere. Og vi held det vi lovar.
Og østfold-representant Line Hjemdal fra KrF sier at «Denne bevilgningen er et resultat av merknad fra når Stortinget vedtok E18-parsell, der H, FrP og Krf sa at E18-parsellen ikke er ferdig bygd før «denne» veien er betalt.»
Hvem er raskest? En pensjonert rapper med holdning over underholdning, eller to av Stortingets aller raskeste referenter? Stenografi eller flow? Kråketegn eller stavelses-stabling?
Vel, det ville jeg finne ut.
Du skjønner. Etter at jeg begynte å gå på Stortinget har jeg lurt på hva dem driver med. Der dem sitter, diskret og ordentlig, rett foran presidentens klubbe. Det spruter nesten blyantbly fra arket hvor de med Stortingets aller rareste yrke sitter og noterer alt som blir sagt.
Jeg bestemte meg for å finne ut hvordan det er å være referent – og utfordre dem til duell.
Men først: Til begynnelsen!
—
I 1845 bevilget Stortinget første gang en masse penger til stipender for folk som vil lære seg den edle kunsten å skrive fort.
Siden, eller i det minste siden 1857, har debatter, interpellasjoner, taler og merknader blitt notert ned i høyt tempo, og systematisk publisert i Storthingstidende. Du veit, blekka du trenger å lese hvis du vil vite absolutt alt som har blitt sagt fra talerstolen.
Referentkorpset, eller referentseksjonen, som det heter nå om dagen, har tålmodig og i høyt tempo måtte skrive ned både C. J. Hambros egenkomponerte sitater, John Lyngs manusfrie utlegninger, Finn Gustavsen radikale innvendinger og Carl I. Hagens fornærmelser mot både den ene og andre minoritet, uten retten til å si i mot.
De har måttet tilpasse seg Aldor Ingebrigtsens utlegninger om fiskernes indre, Steinar Bastesens dårlig kamuflerte ukvemsord og presidentskapets evige pompøsitet, og de har måttet tilpasse det til referatformens forventede språklige perfeksjon.
Alltid diskret. Alltid stille. Nesten aldri nevnt. Men alltid på plass.
—
Det kan kanskje se gammeldags ut. Ekte mennesker som skriver ned alt som blir sagt, for hånd. Med blyant. Og attpåtil med rare tegn og streker som ikke likner grisen (vi kommer tilbake til det litt seinere), men referentseksjonen i Stortinget har akkurat vært gjennom en kraftig omstrukturering.
Fram til i høst hadde de en heftig avløsningsordning, hvor hver referent satt i ti minutter og skreiv, før vedkommende småløp tilbake på kontoret for å reinskrive hver lille strek og vinkel til forståelig tekst (mens en annen kom inn for å ta de ti neste minuttene), er nå prosessen blitt aldri så lite endret.
Referenten som nå sitter foran presidenten har bare ansvar for å følge med, og skaffe seg et overblikk over debatten. Den virkelige referatjobben foregår på bakrommet, det vil si på kontorene til hver enkelt referent. Der sitter de og skriver inn representantenes gloser basert på lydopptak fra salen.
Fram til høsten 2009 ble referentene lært opp i stenografi. Men den viktigste kilden for utskriving av referatet har vært lydfiler lenge. Eller lydbånd, da, i gamle dager.
De som sitter på bakrommet skriver rett inn på pc. Men de som sitter i salen – ja, mange av dem i hvert fall – bruker fortsatt den edle kunsten kalt stenografi.
—
Stenografi er kunsten å skrive fort, står det å lese på Wikipedia. Men det er en mer avansert kunst enn som så.
Gjennom spesiallagde tegn, som ikke minner særlig om i hvert fall det vestlige alfabetet, skal man kunne skrive fortere enn svint, og være i stand til å skrive like fort som man snakker. Med egne tegn for ikke bare lyder, men også en del ord, minner det like mye på kinesisk som på norsk. Og tegnene likner kanskje heller på arabisk.
Den varianten man bruker her til lands heter Wang-Kroghdals system, som igjen er basert på det tyske Gabelsberger. Franz Xaver Gabelsberger utviklet det tidlig på 1800-tallet, og systemet kjennetegnes ved at det bare inneholder konsonanter, og at vokalene antydes gjennom forandringer i konsonantene. Men stortingsreferentene holder seg selvsagt også med egne tegn og koder for de viktigste ordene.
Her er kodene for hvert enkelt parti, spesiallaget av referentseksjonen. Stakkars Miljøpartiet de grønne har ennå ikke fått sitt eget tegn.
Som for eksempel partinavn.
OK, dette er ganske nørda greier. Men jeg liker nørda greier. Så jeg bestemte meg for å ta en prat med referentene. Et par telefoner og et par mailer seinere befant jeg meg trygt i fjerde etasje i Akersgata 21, det bygget som tilhører Stortinget men som ligger mellom Stortingsgata og Tollbugata, rett over gata for Frimurerlosjen. Til høyre for Stortinget, sett fra Løvebakken.
Der traff jeg Kari Mælum, Nina Frøystavåg og Håkon Viggen. Tre av totalt 30 damer og to menn som jobber i referentseksjonen. Referentyrket pleide å være et typisk manneyrke i gamle dager, men så blei det etter hvert, uvisst av hvilken grunn, til et dameyrke. Bare de siste årene har det sniki seg inn en og annen kar i gjengen. Fram til 1998 hadde de til og med selvpålagt uniform, som inneholdt skjørt. Såpass utenkelig var det at gubber skulle blande seg inn.
Men altså. Nå er det 2014.
– Hvordan er en vanlig arbeidsdag for en stortingsreferent?
– Nå er vi på jobb hver dag, sier Nina Frøystadvåg.
Du skjønner, tidligere jobba referentene stort sett bare når det var noe å gjøre. Om det var seine møter jobba de seint, om det ikke skjedde noe, så blei de hjemme. Nå er det normalarbeidsdag også her. Jeg aner muligens en bitteliten antydning til sukk over bordet når vi snakker om akkurat det.
– Primæroppgaven er å referere fra Stortingssalen. Og så er det noen høringer. Og europautvalget. Og den utvidede utenriks- og forsvarskomité. Og nordisk råd, forteller hun.
Referentene har til enhver tid én av tre oppgaver.
Tre utmerkede eksemplarer av arten Stortingsreferent. Til venstre Kari Mælum, så Håkon Viggen og Nina Frøystadvåg.
Enten kan man være salvakt. Da sitter man i stortingssalen og noterer i en halvtime av gangen. Notatene referentene tar derfra er ikke nødvendigvis de som ender opp i den endelige teksten. Oppgaven til salvakta er å ha oversikt over helheten, se sammenhenger mellom forskjellige innlegg, oppfatte om det kommer noen tilrop fra salen, og rett og slett bare være tilstede.
Oppgave to er å skrive ned innholdet i hvert innlegg. Én referent har ansvar for ett innlegg, og skal skrive ned så fort som mulig, for så å sende teksten til salvakta.
Salvakta (etter at vedkommende er ferdig med sin halvtime i salen) tar i mot tekster fra de forskjellige referentene, kvalitetssikrer, og setter det sammen til en komplett tekst.
Men allerede da har det foregått mye arbeid.
– Vi bearbeider en del språklig, forteller Nina. Ti minutters tale kan fort bli til fire timers jobb.
Auda.
– Små justeringer kan gjøre at teksten blir bedre. Men i gamle dager var nok folk mer opptatt av at tekstene skulle være veldig pene. Da ble alt fort ganske likt.
Nå forteller referentene at de prøver å fange talerens egenart, og videreformidle det inn i teksten. Men helst uten at det blir oppstykket av en masse meningsløse småord.
Og så skal helst setningene henge sammen.
– Dersom en representant har en veldig spesiell måte å uttale seg på, og det gjelder noen av våre mest sentrale politikere, må det komme fram i referatet.
Der nærmer vi oss selve utfordringa i jobben. Det som gjør den interessant. Å gjøre folks språk korrekt og forståelig, men likevel beholde egenarten til taleren.
– Det er en stor tilfredsstillelse hvis noen har bretta ut og gått hit og dit, og så sitter man der og prøver å få tak i det, og til slutt får man til en versjon som blir god skriftlig norsk.
– Når man lykkes med det, så … «jess», sier Håkon.
Og så må sitater være riktige. Hvis for eksempel en taler skulle finne på å sitere fra noe i Dagsavisen den dagen. Da går referentene pliktskyldigst og plukker opp dagens avis for å sjekke at de blir sitert riktig. Hvis taleren med eller uten vilje har utelatt noe fra sitatet blir det en avveining. Noen ganger skriver de en parentes med noen punktum i. Det er muligens referentkorpsets forsiktige måte å fortelle omverdenen at representanten nok har vært litt slurvete med siteringa.
Andre ting kan være navn på byer, navn på steder eller personer, som kan være vanskelig å være sikker på at blei riktig. Da hender det referentene sender avgårde en liten mail til den aktuelle representant. Men de skal ikke være til bry heller.
Så kan det være at en taler nevner noe som har vært nevnt tidligere i debatten. Eller at et munhell har hoppet fram og tilbake mellom representantene en sein kveld på tinget. Da må kvalitetssikreren, eller salvakten, passe ekstra nøye på at alt blir riktig.
– Hvem er de verste å referere? De mest håpløse skrotingene som alle gruer seg til at går på talerstolen?
– Neeeeei …
De tre referentene har ikke på noen måte har tenkt til å svare på spørsmålet. Er det noe administrativt ansatte på Stortinget er opptatt av er det å være partipolitisk uavhengige, nøytrale, og ikke henge seg opp i om folk er på venstre eller høyre side. Er man heldig kan man oppfatte det med blikk, smil og et diskret sukk. Men da får det være slaskens oppgave å ikke viderebringe det.
– Men enkelte talere kan være mer kronglete enn andre. Noen snakker mer usammenhengende, forteller Kari.
– Ja, alle husker vel Geelmuydens portrettintervju med Gro Harlem Brundtland, blir det mye sånt?
(For de uinvidde: Den legendariske portrettøren Niels Christian Geelmuyden skreiv en gang et portrett av Gro Harlem Brundtland. Etter mye overvåking og krangel med landsmoderens pressefolk endte det med at han siterte henne ordrett. Det viste, for å si det pent, at hele Norges Gro ikke akkurat hadde setningene i sin makt. Men å bli sitert ordrett kan være en ubehagelig opplevelse, også for de der ute som måtte være i stand til å formulere seg helt ok.)
– Kladden kan se litt sånn ut, ja.
– Men når man er litt erfaren, så redigerer man jo gjerne litt underveis også. Man veit ofte hvilke grep som må tas, hvordan det bør skrives, sier Kari.
– Hvis man bare skulle skrive rett ned det de sa, så ville det blitt fryktelig interessante referater, sier Håkon.
– Men … hvis dere ikke vil fortelle hvem som er de verste, kan dere i det minste si hvem som er best?
– Ja, det må vel være lov å si …
– Noen er knallgode, og har innlegg som løfter ting, sier Håkon. Nina nikker.
Håkon fortsetter: – Jeg gliste for eksempel stort av Snorre Serigstad Valens julehilsen til Siv Jensen i fjor, da sa han: ” Jeg ønsker finansministeren et lykkelig, gledelig og harmonisk år, men lover på konstruktivt opposisjonsvis å søke å vanskeliggjøre finansministerens mulighetshorisont for gjennomføring av Fremskrittsparti-politikk i regjering.”
– Og noen har jo større apparater, mens andre har mindre. Erling Folkvord, det var utrolig hvor på han var på alt. Det samme gjelder flere av dagens representanter.
Du skjønner, de får ikke lov til å snakke direkte om folk som jobber her nå. Verken ris eller ros av representantene er innafor. Bare folk som har gått av får ære for sine talegaver.
– Og så er det imponerende med de som snakker helt uten manus. En herværende statsråd, for eksempel. Noen kan du bare skrive rett ned. Carl I. Hagen brukte heller aldri manus.
– Alle har nok sin egen ønskeliste.
– Man sier at i gamle dager hadde du de virkelig store talerne, sier Kari. Men … ja og nei, tenker jeg.
– Jeg tror vi har veldig gode talere på Stortinget i dag også.
Nina bifaller.
– Hvis det er et ekte engasjement, så kommer det gjennom. Man kan være uenig om politikk personlig, men når det er den levende personen som kommer gjennom, da synes jeg det er fint.
– Men de er jo ikke nødvendigvis på Stortinget fordi de er så gode på språk.
I motsetning til referentene, da. Som ikke lenger blir rekruttert på stenografi-skills, men nå må være språknørder i stedet.
Mot slutten prøver jeg å presse de tre på at jobben må være fæl, at Stortinget sikkert er kjipt og at alt var bedre før. Du veit, det er sånt vi intervjuere driver med for å lure folk til å si noe negativt om sin egen arbeidsplass.
Men det nytta ikke denne gangen.
– Hvis det er veldig slitsomt en kveld, så tenker jeg at … det er verre for dem på talerstolen, sier Håkon.
—
– Så, hvor fort greier dere å stenografere, da?
– Tidligere var kravet 130 ord i minuttet. Men etter hvert ble det bare 100, forteller Kari.
– Jeg kjenner jeg har litt lyst til å utfordre dere, jeg.
De reagerer først litt nølende. Vurderer om det er noen andre i seksjonen som kan stenografere raskere enn de tre jeg har foran meg. Håkon backer ut med en gang, han bruker ikke stenografi i det hele tatt. Men Nina og Kari lar seg overtale.
Så her får du den nokså vennskapelige duellen, mellom to av landets aller fremste stenografer. Greier de å henge med, når jeg rapper så fort jeg kan?
—
PS: Hvis du vil finne alle morsomhetene fra talerstolen kan du bare søke på «munterhet i salen» på Stortinget.no. Det er referentenes faste formulering for latter. Men hvis du virkelig bare vil ha de aller, aller beste kan du søke på «latter i salen». Da skal det være gapskratter og klask på låra og hele pakka. Som den gangen Siv Jensen sa «takk for i natt» til Jonas Gahr Støre etter et veldig seint møte dagen i forveien.
PS2: Er du stortingsrepresentant? Her er noen av uttrykkene referentene er aller mest lei av:
– Klimareduserende tiltak
– Fokus
– I forhold til
– Å «stå opp» for noe
PS3: «Av og til har man kanskje lyst til å endre det de sier. Men det får jeg gjøre den siste dagen før jeg slutter»
PS4: I våres skjedde en teknisk feil på Stortinget, så det ikke ble gjort opptak av en halvtime av et stortingsmøte. Referentene greide å redde en del, men det finnes fortsatt ikke noe ordrett referat fra de 30 minuttene.
Joda, på Stortinget forhandler de fortsatt om budsjettet.
Foto: Helle Gannestad, Dagsavisen. (Dette bildet er tatt i forrige uke, altså. Men det ser helt likt ut i dag. Statsrådssalen, hvor det forhandles, bak bystene til høyre der)
Tidligere har jeg antyda at alt bare er spill, og at de bare må smelle litt med dørene og lage litt bråk for å gi inntrykk av at de gjør absolutt alt de kan for å få gjennomslag for sin politikk.
Men nå begynner jeg muligens å tro at det faktisk er noe virkelig som foregår der inne.
Ikke fordi jeg tror på Trine Skei Grande, altså. Da hun gikk ut av forhandlingsrommet i dag sa hun «Det ser ut som sirkus, men det er faktisk alvor, altså». Og selv om hun sier det med stor troverdighet, så kan man jo ikke godt begynne å stole på folk som kommer ut av forhandlingsrommene og har fjorten tv-kameraer i trynet.
Nei, jeg lurer fordi disse forhandlingene ikke lenger gjør noe særlig godt for regjeringspartiene.
Med fallende meningsmålinger og ende- og trøstesløse debatter i Dagsnytt 18 og i alle avisene, som ikke egentlig gir noe ny informasjon, så har dette utvikla seg til å bli … ja, altså … kjedelig.
Likevel ser det ut til å fortsette.
Statssekretær Sigbjørn Aanes ser også ut til å være veldig tett på forhandlingene, nå. Han er en av Ernas nærmeste, og har ikke vært så mye tilstede i forhandlingene tidligere.
Og da Trond Helleland, Høyres parlamentariske leder, ble spurt om hvordan helga ser ut, svarte han «jeg håper vi i hvert fall får litt helg i helga».
Så kort sagt: Dagen i dag skjer det lite. I morra skjer det sannsynligvis ingenting. Fredag klokka tolv skal i prinsippet budsjettet være inne hos finanskomiteen, så det blir litt flaut for Hans Olav Syversen i KrF (som også er leder for finanskomiteen) hvis de ikke kommer i mål til det.
Så da er det bare å begynne å spekulere i når det lønner seg å bli ferdig. Hvis resultatet blir bra er det all grunn til å legge det fram tidlig på fredag.
Hvis resultatet blir dårlig er det kanskje best å vente til fredag kveld? Når lørdagsavisene har gått i trykken og hele Norge ser på Nytt på nytt?
På den andre sida, å snike ut et statsbudsjett uten at noen legger merke til det er kanskje litt i overkant, sjøl for regjeringas pr-folk.
Det er trivelig her på Stortinget, altså. Men i blant blir man jo littegranne misunnelig på andre folk som gjør enda rarere ting. Og en av de som gjør rare ting heter Mona Wærnes.
Egentlig er hu rådgiver for SV, men i høst er hun på utveksling i den amerikanske kongressen. OG, hu blogger, sjølsagt. En slask i kongressen, om du vil.
Vi er allerede et helt døgn på overtid, og nå trekker forhandlingslederne seg ut og overlater forhandlingene til partitoppene! Exit Terje og Hans Olav, inn Trine og Trygve!
Kritisk! Nå er det helt på grensa! Tåler ikke mer nå! Vil dette virkelig gå? Blir det regjeringskrise???
Vel, ehh, nei.
Partiene sa på forhånd at forhandlingene skulle være ferdig den 10. november, altså mandag i denne uka. Men under hånda sa alle at det ville vare lenger. Alle veit at det kan godt ta mot slutten av uka, minst, før budsjettforhandlingene kommer i mål.
Og alle veit at dem kommer i mål.
MEN, det var ikke egentlig det jeg skulle si. Nei, det jeg egentlig skulle si at min fetter Igor har blitt så plutselig inspirert at han rett og slett har laget en låt. Som … øhh … i nokså stor grad handler om dagens situasjon.
Hva den heter? Situasjonen er kritisk, sjølsagt! Du kan se den her:
(PS: Jeg har vært hjemme med sjukt barn i dag og i går, jeg håper dere kan tilgi mine litt knappe oppdateringer. Men det kommer noe jævla fine greier ganske snart, altså)
(PS2: Jeg og Igor har laga plate sammen også. Den heter På feil side av låven og er det beste av barneunderholdning på denne sida av den blåblå regjeringa. Jeg låver.)
Jeg veit det ikke er pent å le. Man kan jo ikke noe for hva man heter.
Men likevel.
Det er såpass mange morsomme navn i politikken at det er umulig å komme unna. Det går rett og slett ikke an å ikke flire bittelitt når man vandrer gjennom Stortinget og ser navneskiltene på rad og rekke.
Så la meg først unnskylde til de det gjelder: UNNSKYLD! Jeg bare greier ikke å la være! Tilgi meg! Dere er sikkert helt utmerka folk hele gjengen! Og de av dere som ikke er helt utmerka folk, det er ikke navnene deres som har skylda.
Sånn. Med det unnagjort, la meg få presentere Stortingets aller beste/morsomste/søteste/rareste navn.
Eller, vent. Forresten. Først, noen boblere som ikke fikk plass på lista, enten fordi det ikke var morsomt nok, eller rett og slett fordi de ikke sitter på Stortinget akkurat nå.
Boblere:
Hill-Marta Solberg. Hill deg, Marta Solberg. Hun burde blitt dronning. Hill Hill!
Ib Thomsen Litt fint, litt kort og nokså uvanlig.
Mette Hanekamhaug. Prøv å se for deg en hel haug med hanekammer. (det er klart, jeg har vært på Blitz-fest mange ganger, og sett liknende ting. Men aldri sett en Mette Hanekamhaug der, da.)
Hans Brattestå Han var direktør på Stortinget fram til 2012. Litt gøy, da. For de mest barnslige av oss.
Andreas Halse (AP) og Andreas Halse (SV).
Heldigvis er ingen av dem på Stortinget, jeg er ikke sikker på om det hadde funka.
—
Men så, la meg presentere den offisielle lista over Stortingets beste navn i perioden 2013-2017. Anklager, jury, dommer og bøddel: En slask på tinget!
11. Olemic Thommesen
Olemic heter egentlig Olaf Michael, men insisterer på det enda mer fornemme Olemic.
10. Jorodd Asphjell
Jorodd har sitti på Stortinget for Arbeiderpartiet siden 2005, og er blant de få heldige som er på lista på grunn av sitt fremragende fornavn. Ikke så morsomt, men fint og litt rart. Jay!
9. Anette Trettebergstuen
Ikke bare har man et fælt berg hvor alle tretter, men AP-Anettes forfedre har jaggu satt opp en stue der, også! Eller, forresten, kanskje Trettebergstuen var det opprinnelige navnet på Stortinget?
8. Michael Christian von Tetzschner
Ikke bare har Michael det navnet på Stortinget som er aller vanskeligst å stave, men han insisterer også på ikke å bruke von. Derfor er det litt gøy å bruke det. (Per Sandberg, for eksempel, demonstrerer effektiv bruk av von Tetzschner i denne klassiske debatten)
7. Hanne Maren Blåfjelldal
OK, hun er strengt tatt ikke på Stortinget, men Frp-politikeren fra Oppland var det i forrige periode og er statssekretær nå. Så det er innafor. Kom Blåfjell(dal), kom jente kom gut. Snart kommer sola til Blåfjell(dal)
6. Christian Tybring-Gjedde og Christian Tynning-Bjørnø
Delt femteplass på Gjedda og Bjørnen, som skaper mer navneforvirring enn selv Ryan og Bryan Adams.
5. Ulf Isak Leirstein og Per Sandberg
Når du skal finne på et godt etternavn, så lag noe som skaper positive bilder i hodet, om makt, intelligens, utforskertrang! Eller gjør som stamfedrene til Leirstein og Sandberg.
4. Olaug Bollestad
Bollestad sitter for KrF, og har et gøyalt navn.
3. Svein Flåtten
Høyre-Flåtten biter seg fast (i norsk politikk), nekter å slippe taket (på regjeringsforhandlingene) og kan gi alvorlige helseskader (hvis du for eksempel rammes av statsbudsjettet for 2015).
2. Trygve Magnus Slagsvold Vedum
Det er UMULIG å ikke si Slagsmål. Umulig. Trygve Slagsmål Veum har faktisk 3400 treff på Google. Det er bare såvidt færre enn folk som har hørt om Slagsmål. Unnskyld, Slagsvold. (En gang bomma sjøl president Olemic!)
1. Geir Toskedal
Sorry, Geir. Men det er litt morsomt.
BONUS:
Det er ikke bare i Norge politikerne har gøyale navn. Det kunne vært verre.
Debatter om krig pleier nemlig å skje i utenrikskomiteens avlyttningsfrie møterom i kjelleren. Der folk ikke kan høre.
I dag, derimot, kom Erna Solberg til Stortinget. Omtrent klokka tolv.
Hun skulle redegjøre for Norges bidrag til Irak og Afghanistan.
Merk ordet redegjøre. Erna fikk en time til å fortelle, hun brukte omtrent halvparten. Deretter tok partiledere og parlamentariske ledere ordet for å fortelle om sitt partis mening. Det var ingen avstemning til slutt.
Det hadde strengt tatt ikke vært nødvendig heller. For enigheten er stor, de fleste norske partier mener Norge bør gjenta suksessene fra de siste åras troppeutsendinger til Irak, Afghanistan og Libya, og sende et par nokså små styrker sørover. Igjen.
Troppene skal ikke i krig, da. De skal lære opp, støtte, bidra indirekte.
Omtrent som i Afghanistan i 2001. Da sendte Norge mineryddere og EOD-personell (eksplosivrydding), som skulle rydde flyplassene i Kabul og Kandahar for eksplosiver.
Nå skal de norske troppene bare trene opp sikkerhetsstyrker.
Forrige gang havnet Norge i en marerittaktig lang krig, norske soldater mistet livet, og fortsatt er landet fryktelig ustabilt.
Denne gangen er det ikke Taliban, det er ISIL Norge skal krige mot. Men også denne gangen er situasjonen uoversiktlig, håpene om noen fornuftig løsning små, og målene ganske så uklare.
Nå som forrige gang er det norske bidraget lite og defensivt i starten. Men ingen kan garantere at vi ikke havner uti gjørma denne gangen heller.
Før du veit ordet av det er vi som Pete Seeger sang så vakkert: «Waist deep in the Big Muddy, but the big fool said to push on»
Stortinget fikk ikke stemme om krigen denne gangen heller. Men i det minste fikk de mene noe.
Fremskrittspartiet og Høyre er for. Krf og Venstre er for. Arbeiderpartiet er for. SV og Senterpartiet er mot.
Mens Miljøpartiet de Grønne, de stemte for. Det kan neppe være bare gøy for det lille partiet, mange som tradisjonelt har stemt på krigsmotstanderpartier på venstre fløy lot stemmen bli grønn ved siste valg. Det er stor indre strid om krig hos de grønne. Men Rasmus Hansson sto på sitt, og mener han har flertall bak seg i organisasjonen.
Selv måtte jeg gå ut en tur, mens debatten sto på sitt mest enige.
Utenfor Stortinget er det nemlig et fast innslag på onsdager rundt klokka tolv. Da er Bestemødre for fred alltid på plass med løpesedler.
Og akkurat i dag var det veldig fint å prate med dem, i stedet for folka innafor dørene.
Aslak Borgersrud går fra gata til parlamentet og blogger fra Stortinget høsten 2014
Du skjønner. Etter at jeg begynte å gå på Stortinget har jeg lurt på hva dem driver med. Der dem sitter, diskret og ordentlig, rett foran presidentens klubbe. Det spruter nesten blyantbly fra arket hvor de med Stortingets aller rareste yrke sitter og noterer alt som blir sagt.
