1: Det blir billigere å være rik!

De aller, aller rikeste folka her i landet sparer masse i formueskatt. Den blir rett og slett lavere, og vil treffe færre.

De med over to millioner kroner i årslønn får også i snitt 38.400 i skattelette. Nok til salt på trøflene, får vi tro.

Eller som Siv Jensen sa det: Politikk handler om å prioritere det som er viktigst.

2: Billigere barnehageplass for fattige! (Men bare sånn EU definerer fattige, da. Hvis du bare er fattig etter norsk standard, så må du betale mer.)

3: Mer pang-pang!  

Regjeringa foreslår å øke forsvarsbudsjettet med 3,4 prosent, tilsvarende 1,46 milliarder kroner.

4: 25 millioner (også kjent som småpenger)  til kamp mot sosial dumping. Det må likevel ha vært littegranne vondt for Siv Jensen.

5: Lettere å slippe skatt på netthandel. avgiftsfritaket på netthandel økes fra 200 til 500 kroner.  Det gjør sjølsagt landets nettshopping-elite lykkelige, men norske nettbutikker, og for den saks skyld alle andre som selger varer her til lands, er forbanna.

6: Det blir billigere å ha bil, motorsykkel, snøscooter … OG campingvogn! Men mijøvernerne har ikke fått noe å juble for, det er ikke gitt nye penger til klima.

(eller som Siv Jensen sa det: Politikk handler om å prioritere det som er viktigst)

7: Det blir dyrere å være ufør og ha barn. Klart. Regjeringen fjerner barnetillegget til de uføre, på 28.000 kroner i året per barn.

Så hvis du vurderer å bli ufør, slutt å ha barn. Det er det vi kaller gode incentiver.

8: Kutt i Groruddalen. 25 millioner kroner mindre til groruddalssatsinga fordi Siv mener det er «kommunens ansvar».

9: Mer til pomp og prakt! Siv Jensen vil øke bevillingene til representasjon med 17 prosent.

(Politikk handler fortsatt om å prioritere det som er viktigst, sjølsagt)

10: Men de beste folka sto vel uttafor i regnet, i dag også.

Jeg lover at dette ikke skal bli en blogg om å vente.

Riktignok forteller alle på Stortinget at de fleste dager her er usigelig kjedelige. Og riktignok har jeg sitti i to dager og fulgt med på en nokså innholdsløs trontaledebatt.

Og riktignok ser journalistene fra Akersgata omtrent ut som på bildet til høyre, mens de kjeder seg i vandrehallen i venting på et eller annet.

For det er jo i morra det skjer. Da kommer statsbudsjettet. Siv Jensens første. Fremskrittspartiets første. Skal Frp endelig få bevist at de kan få til både billigere sprit og mere vei? Klarer Jensen å glede arbeidsfolk? Eller blir det kutt i velferd som gjør alle forbanna?

Alt dette vil vise seg. Men først i morra.

 

Men, alt har ikke vært bare tull og tøys i dag heller. SV prøvde å få Venstre, KrF og Arbeiderpartiet med på et forslag om stanse utsendelse av asylbarn fram til de får ny behandling med nytt regelverk. Venstre og KrF kunne selvsagt havnet i en vanskelig situasjon, fordi de har jo krevd omtrent det samme av SV under den forrige regjeringa. Men etter at Erna Solberg lovet støttepartiene sine å legge enda større vekt på barnas beste i sakene, sa Venstre og KrF greit, og saken falt med et smell.  (Arbeiderpartiet stemte forresten sjølsagt mot, de også)

Ellers ble det, som tradisjonen er, først antydning til krangel mot slutten av dagen. Trond Giske og Erna Solberg skal så smått ha begynt å småkjekle litt rett før det skulle stemmes. Men det var ingen som blei særlig mye smartere av det.

 

To ting er likevel greit å få med seg fra det politiske Norge i dag. For det første, Solveig Ruud i Aftenposten har avslørt hvordan Erna Solberg prøvde seg på en spansk en, da hu på Dagsrevyen i går lovte billigere barnehageplass til barn av foreldre med dårlig råd. I saka Erna Solberg lekket bare halve sannheten om barnehagepriser forteller hun at først skal prisen gå opp, for alle sammen. Så, et halvår uti 2015, skal altså noen få rabatt.

Det andre er Marg… unnskyld, Catharina Munthe. Kona til Fabian Stang må slutte i jobben som politisk rådgiver i kulturdepartementet nettopp fordi hu er kona til Fabian Stang, og det blir for mye innhabilitet til å gjøre jobben skikkelig, som VG melder. Det tyder i det minste på at kulturdepartementets lovavdeling anser at Fabian Stang ikke bare klipper snorer borti rådhuset. Og det er jo noe.

Ellers bør du lese Arne Strand om trontaledebatten. Du skal jo ikke se helt bort fra muligheten av at kommentarnestor og Dagsavisen-kollega Strand muligens iblant snapper opp noe annet enn det jeg gjør, her innefra. Så altså: En mildere Jonas.

 

Men etter det er det bare å vente. Til i morra.

 

I dag er det kurdisk demonstrasjon uttafor Stortinget

Noen titalls kurdere har satt opp bannere, satt seg ned og holder appeller i protest mot hva som foregår i byen Kobane, eller Ayn al-‘Arab, som den heter på arabisk. Byen ligger i den syriske delen av kurdistan og er under angrep fra IS.

Jeg tok en prat med Shoane, som holdt appell foran Stortinget i dag morres. Han forteller at de foreløpig ikke sultestreiker, men at de har krevd å få sette opp et telt på gresset nedenfor Løvebakken, hvor de kan fortsette å demonstrere.

Han sier de representerer uavhengige kurdiske aktivister, og at de ikke har tenkt til å forlate området før den norske regjeringa gjør noe.

Nå klokka halv ti tirsdag formiddag sitter demonstrasjonen foran inngangen, men det er mulig å gå inn fra høyre side av Tinget. Så helt blokkert er det ikke.

Kurderne hadde også en liknende demonstrasjon i forrige uke.

Les også ABC Nyheter sin sak «- Kampene er flyttet inn i Kobane by. Hvor er Tyrkia og Nato?» med blant annet tidligere stortingsmann Erling Folkvord.

– Nå er det Senterpartiet, så nå tar vi pause!
—

 

Trontaledebatten er det første som skjer i et nytt Storting. Mandag morra klokka ti, 6. oktober 2014.

Gangen er omtrent som dette:

Alle høyttalerne i Stortinget piper kraftig i fem minutter for å varsle huset om at nå er det på tide å innta taburettene. Heisene i bygget er forbeholdt representantene akkurat når det piper.

Men i motsetning til ved selve trontalen, som Kong Harald holdt på torsdag, er det nokså tynt i salen.

Da Kongen og familien var i salen og leste selvfølgeligheter til pomp og prakt (forsøksvis malerisk beskrevet i denne artikkelen), var salen så stappa full at man kunne besvime (faktisk) uten at noen la merke til det. Men i dag er det halvfullt. Nå skal det tross alt bare diskuteres politikk.

Også regjeringa er representert, litt. Erna Solberg er vel forplikta til å være tilstede. Ellers er Jan Tore Sanner, Sylvi Listhaug, Thorild Widvey og Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen pliktskyldigst på plass fra starten.

Men først: Representanter skal innlevere noen forslag. Boksing, rovdyr, fisk, bilskilter, foreldelsesfrist og antibiotikaresistens er blant sakene som skal behandles utover høsten. Men i dag er det bare trontale. Eller, for å si det enkelt, høflig krangel om partienes prinsipprogrammer.

 

Og det foregår omtrent som følger.

Hvert parti sender sjefen sin på talerstolen. Vedkommende går ned fra plassen sin, over gulvet, nikker høflig til pressebenken (jeg satt ved siden av Arne Strand, så når de nikka til han trodde jeg de nikka til meg, og jeg nikka tilbake, mens de smilte skeivt) og inntar talerstolen. Den store, ved siden av president Olemic Thommesen.

Talerstolen er utmerka finsnekkerarbeid med innbakt høyteknologi. Blant annet er det en klokke, med røde tall som på en gammeldags vekkerklokke, som teller ned mot null. De flinkeste fullfører siste setning akkurat når de har snakket i ti minutter, gjerne nokså kjedelig.

Men aller best, når taleren bare har tredve sekunder igjen, så kommer det et sterkt, rødt lys, fra en høy, sylinderformet dings som stikker opp fra talerstolen. Den ser nøyaktig ut som den flashy-thingyen fra Men In Black, den som gjør at man glemmer alt som har skjedd like før. Og sånn føltes det ofte når det lyset ble tent også.

Så, når taleren har talt sine ti stolte minutter ferdig, går hen ned til gulvet, og stiller seg opp på en av de to litt mindre talerstolene der nede. Man justerer høyden på pulten med en finfin liten joystick, så får de andre representantene lov til å tegne seg, og gå til den andre av de to talerstolene, og stille spørsmål.

Noen få er flinke, og stiller vanskelige spørsmål som først og fremst setter spørsmålsstillerens parti i godt lys, mens de fleste bare stiller spørsmål som gir motdebattanten tid og rom til å legge ut om sin politikk.

Allerede før første innlegg varsles det at møtet kommer til å strekke seg ut over den tilmålte tid, altså klokka fire.

 

Taburettene, altså de små stolene stortingspolitikerne sitter på, er små og rare, men pene å se på. I kombinasjon med de små, søte pultene deres, likner på en måte stortingssalen et klasserom for voksne.

Men hvis våre barn visste hvordan våre fremste representanter oppfører seg i klasserommet, da tror jeg læreryrket hadde fått seg enda en knekk, gitt.

Du skjønner. Når det er Storting, så er det ikke pause.

Neida. De holder på fra klokka ti og kanskje til klokka seks, uten en eneste anledning til å ta seg fem minutter, strekke på beina, trekke litt frisk luft, eller besøke pressebordet i Stortingskantina.

Det fører til at trontaledebatten minner om en skoleklasse helt ute av kontroll.

Folk fikler med mobiltelefoner og nettbrett. Blafrer med aviser som de sprer utover de små pultene. Prater og småler. Viser ting til hverandre og flirer.

De tar pauser akkurat når det passer dem, tilsynelatende når de politikerne de synes er minst spennende snakker.

Marit Arnstad, Trygve Slagsmål (eller var det -vold) Veum og Knut Arild Hareide tar et kjapt møte bak benkene.

Ti-tolv stykker går raskt ut av salen når Harald Tom Nesvik fra Fremskrittspartiet snakker.

Og når Marit Arnstad skal begynne, og klokka begynner å bli godt over tolv, da er det slutt for mange. Stadig flere sniker seg mer eller mindre diskret ut av salen.

Erna Solberg trekker bak til vinduene mot Eidsvolls plass for å ta et koselig gruppebilde sammen med tre-fire andre.

Når jeg stikker og tar en matbit sitter det igjen knappe tredve representanter.

 

Før møtet spurte jeg en av de mest erfarne kollegene på pressebenken: «Blir det noe moro a, tror du?»

Han svarte «Ja, dette er trontaledebatten. Blir det ikke moro nå, blir det det aldri».

Det lover godt.

 

—

PS: Jeg trodde Miljøpartiet De Grønne skulle tale for døve ører når alle tok lunsj. Du veit, Tingets minste parti og all ting. Men neida. Sjølveste Jonas Gahr Støre stilte dem spørsmål! Det er ikke godt å si om MDG blir en viktig faktor i norsk politikk i åra framover. Men ting tyder på at de andre partiene i hvert fall tar dem alvorlig.

PS2: Misforstå meg rett her. Selv om det er nokså tomt i salen betyr ikke det at representantene ikke følger med. De har faktisk TV på rommet. Altså kontoret. Og der følger dem nok med, altså. Bare så det er nevnt, liksom.

ds

Knut Storberget, Hedmarkens sjuende største sønn (ikke be meg om å oppsummere hele lista, bare ha tillit i dette spørsmålet) er 50 år. En slask gratulerer på det sterkeste.

Feiringen ble avholdt i nokså rolige former, i Arbeiderpartiets fløy borte i Prinsens gate. Selskapelighetene varte i drøye ti minutter, omtrent mens Rasmus Hansson ble spurt ut i trontaledebatten.

Dessverre for Storberget var det en annen kjent bursdagsfeirende nordmann, nærmere bestemt Thor Heyerdahl, som fikk forsida av Google i dag. Men Knut uttrykte en viss respekt for valget.

Og kaka var god.

– Da tar jeg Klassekampen, jeg, hvis det er greit?

Det er fredag morra. Dagen etter den veldig høytidelige åpninga av Stortinget. Nå er alt tilbake på plass. De røde løperne er rulla inn igjen, Interflora har plukka ned blomstene, og det meste av pomp og prakt er borte.

Det er også siste dag av høstferien, så man skulle tro at det var folketomt i korridorene, men det er det, tross mine fordommer, ikke.

Jeg har blitt invitert til morramøte med Stortingets aller minste parti, Miljøpartiet De Søte. Unnskyld, Grønne.

MDS (eller var det G) har en liten seksjon innerst til høyre i første etasje. Der er det en tre-fire kontorer, en printer, og en pitte liten stortingsgruppe.

Og hver morgen, fra åtte, går de gjennom dagens aviser. For å se om det står noe der de kan reagere på.

– Føles det ikke litt som å være den sure fyren bakerst på foreldremøtet? Som skal krangle på alt, men som ingen hører på?

Med én enslig representant er det jo ikke særlig ofte De grønne får … øøhhh … bestemme noe.

– Noen ganger.

Knut Falk Quigstad, andrevara for representant Rasmus Hansson, trekker på det. De er jo en liten gruppe. Og det er jo ikke alt de trenger å mene noe om, heldigvis. Han forteller at ofte, hvis for eksempel stortingskomiteene i de enkelte sakene er enstemmige, så stemmer de med røkla, for sikkerhets skyld.

Men i miljøsaker står de ofte aleine. Uten noen reell innflytelse. Som den sure fyren bakerst.

– Men det ville jo vært veldig udemokratisk om vi hadde veldig stor makt, da. Sier Knut. De har jo tross alt ikke fått veeeldig mange stemmer.

Faktisk har Miljøpartiet De Små (men greie) strengt tatt bare hatt reell innflytelse én eneste gang. Og de på den knallviktige miljøsaken …

(wait for it) …

Redningsvest!

Jepp.

I representantforslag om endring av paragraf 23, nytt tredje ledd, i lov om fritids- og småbåter, til behandling i Stortinget den 23. juni i år, ble endelig den grønne stemmen mektig.

Etter at det nokså uvanlige skjedde at regjeringspartiene Fremskrittspartiet og Høyre var mot, men støttepartiene Venstre og KrF var for (sammen med Arbeiderpartiet), OG at SV var mot, fikk endelig Rasmus Hansson avgitt en stemme som skulle telle.

Han var på vippen. Miljøpartiets organisasjon blomstret opp og debatterte og diskuterte for harde livet. Det er lett å se for seg at miljøperspektivene kan ha vært litt tunge å sette fingern på i denne saken, men etter nøye undersøkelser kom de fram til et nei.

Miljøpartiet De Mektige (-ish) bestemte seg for at bevisene for at påbudet ville virke var for uklare. Hansson trykka på nei-knappen. Og forslaget var falt.

Makt!

– Heisann! Her er det et leserinnlegg mot dere, på side 7!

Jeg måtte jo gjøre jobben min, jeg var jo assosiert medlem av mediegranskningsteamet.

– Og her i Nationen (uttalles Nassjon´) er det en liten sak om at norsk skog er sjukere i år enn i fjor!

– Det er sikkert bare mer sopp eller noe.

– Hva med denne, da? Co2-fangstanlegg på plass i Canada!

– Det er vel fra i går, er det ikke? Jaja, hvilken side?

– 14!

Børge A. Roum, som hadde invitert meg, noterte flittig. Alt skal med.

I disse tider, midt mellom OL og Statsbudsjettet (som skal legges fram på onsdag, alle hjerter gruer seg), er det ikke bare lett å få grønn oppmerksomhet.

Men en vakker dag skal det nok skje.

En dag.

Skal Høyre og Fremskrittspartiet igjen bli uenige med Venstre og KrF, mens Senterpartiet går til venstre og SV går til høyre og Arbeiderpartiet holder seg i opposisjon.

En dag skal MDG igjen havne på vippen.

Og kanskje, bare kanskje, blir det da en miljøsak.

DET hadde vært moro.

– Oldefaren min var MYE sterkere enn oldefaren din, ass.

– Næsj!

– Josj!

– Oldefaren min kunne løfte minst tusen kilo!

– Det er vel ingenting! Oldefaren min kunne løfte minst tusen tusen kilo, han!

– Det er ikke sant, så! Dessuten! Oldefaren min var skikkelig mektig, ass! Driiitmektig!

– Oldefaren min var myye mektigere enn bestefaren din! Han satt på Stortinget!

– Stortinget? Hvilket Storting?

– Det ordentlige Stortinget, vel!

– Ååå, det ordentlige stortinget.

– Det er vel ingenting! Oldefaren min satt HER han:

 

Du veit når voksne mennesker går ekstra sakte for at det skal se fint ut? Når selvsikre statsråder blir til nervøse skolebarn som ikke veit hvor de skal gjøre av hendene sine, og ikke aner hvordan de skal bukke? Når det er så viktig at alle skal stå, at det besvimer folk hvert eneste år?

Da er det pomp og prakt!

Og aldri blir det så mye pomp og prakt som ved åpninga av Stortinget.

Og, som den mest årvåkne leser muligens allerede har skjønt … det var i dag.

På Stortinget har det holdt på litt allerede. Først holdt representantene sitt konsituerende åpningsmøte i går. Så har det vært utrulling av røde løpere over hele bygget (kotymen sier at det ikke er lov å gå på dem. Dermed kan du se hoppende stortingsrepresentanter over alt, når de for eksempel skal ta til venstre, men er på høyre side av teppet).

Talerstolen på Stortinget måtte selvsagt også byttes ut, for Kongen må jo ha en trone når han er så langt hjemmefra.

Og i hele dag har Karl Johans gate vært stengt, flagg vært heist, blomsterpotter kjørt bort og militære korps har vandra rundt i indre by.

Klokka ett skulle det skje. Alle måtte begynne å finne plassene sine sånn en halvtimes tid i forveien. På bressebenken går skravla.

– Hvem tror du besvimer i år? Det er alltid noen som besvimer. Husker du den gangen Sponheim tok i mot en som dånte rett ved siden av han?

– Hvem skal holde talene? Hva gjør Sigrid Bonde Tusvik der borte? Det er sikkert Anniken som har invitert henne!

Og sånt.

Etter en god stunds venting og sladring var det tid for å begynne. Arme Jette Christensen fra Arbeiderpartiet i Hordaland fikk, som Stortingets Sekretær (hva nå enn det skal bety) oppgaven å stå midt ute på gulvet under hele møtet.

Olemic Thomessen, Stortingspresidenten fra Høyre, fikk i det minste et skrivebord å stå bak.

Fortsatt får vi andre lov til å sitte. En lang prosesjon med embetfolk kommer inn i salen. Nølende, usikre, men bestemte på å framstå korrekte spaserer den ene etter den andre av viktige folk i offentlige posisjoner forbi. Bare en framstår trygg, selvsikker og kontrollert. Valgerd Svarstad Haugland går smilende bakerst, og hilser med høflige nikk til sine ekskolleger bak taburettene.

Og så kommer kongen. Alle reiser seg. Følget går enda saktere enn embetsfolka. Høyt dekorerte militære, som klirrer i medaljene for hvert korte skritt. Kronprinsen. Dronninga. Og kongen går på plass foran tronen. Og vi synger kongesangen.

Olemic Thommesen, som åpenbart aldri er i tvil om hva som skal skje når, synger opp. Han bør, hvis man skal dømme etter en halv strofe kongesang, ikke slutte i dagjobben for akkurat denslags.

Kongen leser trontale. Det er jo litt pussig at vår upolitiske majestet leser opp en såpass politisk tale, men den er jo skrevet av regjeringen, og sånn er åpenbart tradisjonen.

Mot slutten av Kongens tale, som kanskje varer et kvarters tid eller så, besvimer en ung kvinne på galleriet. Hun blir båret ut. Ingen ser ut til å synes det er overraskende.

Og så får vi sitte igjen.

Deretter skal kunnskapsministeren lese Beretningen om rikets tilstand og bestyrelse. Det er, på samme måte som trontalen, en nokså generell tale, full av nokså streit høyreretorikk. Men det morsomme er at stakkars Torbjørn Røe Isaksen må lese den på nynorsk.

Det er ikke helt fritt for knot. Og jeg kan tenke meg at Unge Høyre-toppen jeg skimter i bakgrunnen fråder av å se sin helt Torbjørn uttale en hel tale på det språket Høyre-ungdommen er så glade i å hate.

Men så taler stortingspresidenten. Olemic Thommesen, «Høyt lysende Salomons betrodde bror» i frimurerlosjen, er åpenbart ikke ukomfortabel med litt pomp og prakt. Lett, ledig, klar og selvsikker leser han sin tale, før han sømløst, og med full backing fra hele Stortinget, avslutter den med talekorets kraftige «Gud bevare Kongen og fedrelandet».

Dypt inni meg sitter det en surmaga fyr som bare vil si som John Oliver: HOW IS THIS STILL A THING?!?

Så synger vi Ja, vi elsker. Høyt. Og ærlig talt overraskende fint. God akustikk i salen. Og enkelte på pressebenken har åpenbart behov for å vise hvor høyt de elsker landet sitt med stemmeprakt.

Og det avslutter showet. Embetsfolka går ut først. På vei ut skal de stoppe og bukke til representantene. For virkelig å gni det inn hvem som har makta. Men usikre nordmenn veit aldri helt hvordan de skal oppføre seg i sånne sammenhenger. Så noen nikker lett, noen går rett forbi, og noen bukker overdådig.

Med regjeringsmedlemmene er det enda verre. De har åpenbart øvd, og hele gjengen bukker skikkelig (med unntak av de kvinnelige statsrådene fra Fremskrittspartiet, som stort sett neiet i stedet. Det er sikkert noe politikk i det også). Men alle ser ut til å ikke ane hvor de skal gjøre av hendene sine. Kunnskapsministeren sjøl ser nesten litt unnskyldende ut, der han i sin staseligste bunad tråkker over gulvet.

Og så, da? Så må vi bli sittende. Alle sammen. Det er ikke lov å reise seg, og ikke lov å gå, før direktør Ida Børresen kommer tilbake og bukker, som tegn på at Kongen nå er trygt ute av huset.

Trygt? Ja! For Stortingsrepresentanter er nemlig livsfarlige folk.

Det fortalte historielærer og Venstre-sjef Trine Skei Grande meg rett før vi gikk inn i salen.

– Stortingsrepresentantene må sitte helt til Kongen har forlatt Stortinget, det er en tradisjon vi har arvet fra England. Du skjønner, Oliver Cromwell, han hogg jo hodet av Karl den 1.

– Hvaforno?

– Ja. Så for å unngå det, må representantene bli sittende.

– FOR AT DE IKKE SKAL HOGGE HODET AV KONGEN?

– Ja.

Jeg veit ikke om det er sant, altså. Men Trine sier det. Så hvem er jeg til å stille spørsmål, da?

Men det gikk altså bra denne gangen også. Kongen og hans familie har fortsatt hodene på rett plass, og høyt lysende Salomons betrodde bror får ordet tilbake for avslutningen.

Siste punkt: Presidenten foreslår at Kongens tale og beretningen om rikets tilstand og bestyrelse behandles i et senere møte.

Og når utsettelsen av behandlingen allerede står i programmet, ja da blir det vel sånn, da.

I går hadde jeg min første skikkelige opplevelse som slask på tinget.

Det var nemlig den mest spennende kvelden i Stortinget på lenge. For en gang skyld skulle en reell avgjørelse tas på Stortinget!

Det er nemlig ikke så vanlig som man skulle tro.

Når det er flertallsregjering, for eksempel. Da sitter alle partilederne og ministrene og legger sine slagplaner i fellesskap. De vedtar alt som skal vedtas på bakrommet, og tar sakene til Stortinget bare for at vi ikke skal glemme at vi liksom har demokrati her i landet, selv midt i en stortingsperiode.

Men nå har vi en mindretallsregjering. Eller, en halvveis-midt-i-mellom-mindretallsregjering, kanskje. Og den må i blant gå den lange veien til maktas hus, for ydmykt å be om bifall og støtte.

 

Høyres stortingsgruppe møttes i går. Åsted: Store møterom, i fjerde etasje, omtrent rett over den store trappa som frakter besøkende fra inngangspartiet av Stortinget og opp til Vandrehallen.

Møtet begynte tre, og skulle i prinsippet vare ut dagen. Altså til fem. Men så enkelt ble det, heldigvis og dessverre, ikke.

Agenda: OL. Formelt sett om «Høyres stortingsgruppe skulle gi en anbefaling til regjeringen i spørsmålet om statsgaranti for OL» eller noe sånt, men som vi alle nå veit: De skulle bestemme seg for om OL kanskje kunne bli noe av, eller ikke kunne bli noe av.

Og utenfor satt vi.

Ca 20 journalister, fra VG, Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten (tror jeg i hvert fall), TV2, Nrk, Nrk igjen, og VG en gang til, og sikkert et team til fra TV2 også.

Vi satt, sto, lå og slynget oss i gangen i fjerde etasje. Det var bare ti stoler.

 

Stortingsjournalistene er stort sett to typer mennesker. De gamle, og de nye.

I gangen utenfor Store Møterom i går var begge typer. De eldste satt i grupper og diskuterte hvor mye rart de har venta på før (stikkord: Statsbudsjetter og Sjakk-VM). De yngste ringte og snakka og oppdaterte sine respektive redaksjoner hvert femte minutt, enten det hadde skjedd noe eller ikke.

– Det skulle vært OL i den klassiske stortingsøvelsen venting, sa en eller annen.

Tilsynelatende var det ingen i hele gangen mellom 30 og 50. Med det mulige unntak av undertegnede.

Jeg syntes jeg hørte en applaus fra borte i gangen. Men ingen andre reagerte. Det var sikkert ikkeno.

– Nå skal vi rapportere om alt det spennende som har skjedd den siste timen, sa tv-journalisten, liksom alvorlig. Alle lo.

En eller annen politiker med tynt hår og grå dress (kan det ha vært Jan-Tore Sanner?) går ut av en dør og inn en annen. Skal han på do? Etter noen minutter kommer han tilbake.

Næh, det var vel ingenting. Noen viser fram gamle bilder av hverandre.

Vi glodde på en stengt dør. Men ikke en gang hvilken dør, var vi enige om. Langt mindre hva som skulle skje når det forbannede møtet endelig ville være ferdig.

 

Men så! Hvem er hu der? Noen mumler. Sunniva. Høyres kommunikasjonsboss kommer mot det røde båndet som markerer området der ingen med pressekort får gå bak.

Hun forteller at det er Trond og Svein som skal fortelle hva som har skjedd etter møtet. Trond er Trond Helleland, parlamentarisk leder av Høyre, men ikke av den typen som vanlige folk har lagt merke til at eksisterer. Svein er Svein Harberg, fraksjonsleder og idrettspolitisk talsmann.

De skal holde pressekonferanse nede i vandrehallen, fikk vi vite. Men Tv2 protesterer, for de har en avtale med Erna utenfor møterommet.

Sunniva sjekker. Erna kommer visst oppe. Men rekker vi da å høre hva Erna har å si oppe, før vi må løpe ned og høre på hva Svein og Trond har å si i Vandrehallen?

Såpass ærlig talt uviktige spørsmål fylte hodene på uskyldige, men leie stortingsreportere, for når det først smeller er det dumt å stå fast i heisen.

– Hvor lang tid tar det?

– Det er helt umulig å si.

– Er dere før eller etter skjema?

– Vi har ikke noe skjema.

 

Men det var jo egentlig en formalitet, dette møtet. Alle jeg snakket med på forhånd, både journalister og politikere, virket overbevist om at det bare fantes ett mulig utfall.

Det var åpenbart. Høyres stortingsgruppe kom til å si ja til statsgaranti, men med sterke forbehold og klare intensjoner om å gjøre det billig og nøkternt.

«Hva tror du, blir det ja eller nei», spurte VG-journalisten i studio VG-journalisten i gangen.

«Det eneste jeg er sikker på er at det ikke blir et ja eller et nei», svarte han.

Her skulle det dras, forhandles og knipes, før det ble et «tja» som i virkeligheten var et «ja». Vi var sikre, alle sammen.

Så sikker var jeg, at når slutten på møtet stadig ble utsatt, så prioriterte jeg familie, middag, barn og høstferiereturerende kone framfor Høyre. Det ville jo bli ja, uansett.

Men så ble det nei.

Æsj, jeg skulle vært der.

Noen later som om de alltid har viktige avtaler klokka 19:30, men skal egentlig se Hotel Cæsar i hemmelighet.

Andre må slette nettleserhistorikken sin flere ganger om dagen for ikke å avsløre at de ser Miley Cyrus-videoer om og om igjen på Youtube.

Enkelte folk spiller til og med Minesveiper på pc-en i timevis hver eneste dag.

Min guilty pleasure, den er mye værre. Men jeg skal avsløre det nå:

Jeg elsker det politiske spillet.

Jeg kan diskutere i timevis om det virkelig er lurt av Arbeiderparti-ledelsen å sette Hadia inn som nestleder allerede nå, for tenk om Jonas ikke vinner det første stortingsvalget – men det neste – og så blir sittende som statsminister i åtte, kanskje tolv år, og så har plutselig Hadia vært nestleder alt for lenge, og føles skikkelig ufresh når Jonas endelig skal gå av, og dermed forblir en evig toer som aldri kom til toppen.

Jeg synes det er fornøyelig når Oslo Høyre for ørtende gang kutter budsjettet til Jussbuss, og alle blir fly forbanna, bare for at Oslo Venstre noen uker seinere skal kunne gå «seirende» ut av forhandlingene og gjøre alle lykkelige og få knallfine medieoppslag. Og så synes jeg det er like gøy å diskutere om årets «ikke-videreføring» av spenn til Human Rights Service er det samme trikset, for at Oslo Fremskrittsparti om noen uker skal kunne komme «seirende» ut av forhandlinger, og gi Hege Storhaug penger igjen. Til speilreflekskameraenes klikkende applaus.

Jeg koser meg med spekulasjoner om Thorbjørn Jagland blir degradert til vanlig medlem av Nobelkomiteen.

Jeg fråtser i oppslag om OL-spillet. Og lurer på hvor mye Erna hadde vært villig til å gi Siv i bytte for et tja til OL, om ikke hele prosjektet hadde gått i vasken, da.

Men jeg skammer meg, altså. Jeg lover.

 

Hvorfor? Nei, kanskje fordi jeg er en gammal raddis? Oppvokst på gata, delte ut løpesedler før jeg lærte å gå, gikk i demonstrasjonstog mens jeg fortsatt bare ble kalt Lille Føtus?

Da jeg var ung mente jeg at vanlige folk best kan slåss for virkelig endring der ute. I fagforeninger, sosiale organisasjoner, massebevegelser. At vi best får gjennomslag ved å legge press på makta og slåss for det som er riktig.

At folk på Stortinget og i parlamentariske systemer blir bindi opp i spill, i maktkamp og i evige dragkamper om ørsmå politiske stikk, hvor karrierer og posisjoner er viktigere enn faktisk endring.

Men ikke vårs. Vi var skikkelige folk. Opptatt av rettferdighet, ikke politikk. Vi var opptatt av å slåss for det som var riktig, ikke å bare slåss for bittesmå endringer i et fastgrodd system.

Og det er jo ett eller annet sant i det, er det ikke?

 

 

Likevel. 

Jeg skal gi meg hen til mine lyster. Jeg skal tørke av meg skammen og brøle det ut så alle kan høre:

Jeg elsker det politiske spillet!

Fra og med i dag skal jeg blogge fra Stortinget. Hver eneste dag, hele høsten, skal jeg sitte i Stortingskantina, i vandrehallen, i presselosjen, i trimrommet, i biblioteket og inne på kontorene til de gøyalste (er det et ord?) representantene.

Jeg skal snakke med vaskemenner og sikkerhetsdamer (hvis det finnes noen). Jeg skal egle meg innpå kantinepersonalet. Jeg skal smugrøyke med smugrøykerne og piratkopiere Stortings-appen (jepp, den finnes).

Og hva blir resultatet? Jeg aner ikke. Jeg er bare en helt vanlig dust, som hverken har klippekort i kultureliten eller møteplass i noe som helst møte hvor noen bestemmer noe.

Jeg er bare en slask.

Men denne høsten skal jeg i det minste være en slask på tinget.

Med eller uten skyldfølelse.

Snakkes.