Av alle interessante og uinteressante saker i årets statsbudsjett, var innslagspunktet for sjukelønn en av de drøyeste.

Jepp, jeg veit det høres usannsynlig kjedelig ut, men det er litt viktig, så følg med litt, likevel:

 

Erna og Siv foreslo endringer i tre rettigheter: Sykepenger, foreldrepenger og pleiepenger.

Sjukepenger veit du hva er. Du jobber, du blir sjuk, du får penger likevel, sånn at du overlever.

Foreldrepenger har du kanskje også koll på? Du får unger, du får penger, så du kan ta deg av dem sjøl om du ikke har tid til å jobbe når du for eksempel må stappe puppen inn i sneipen for at den skal overleve.

Og så er det pleiepenger, da. Du jobber, ungen din blir sjuk, og du får penger til å ta deg av henne.

Du veit, sånne rettigheter som skal til for at folk skal kunne overleve, sjøl når man ikke kan jobbe fullt.

 

Regjeringa foreslo knallharde kutt i alle disse tre ordningene. Men ikke for meg. Og kanskje ikke for deg heller? Neida, Regjeringa stramma inn, bare for de aller, aller fattigste.

De de kaller å «øke innslagspunktet» betyr i virkeligheten «færre fattige folk skal få». Og det var ikke noen dilldall av en økning de bestemte seg for, heller.

Neida, fra 0,5 G til 1G. Altså, fra drøye 44.000 kroner, til 88.370. Tjener du mindre enn det, så får du ikkeno.

Jepp.

Du leste det riktig (regner jeg med, da). De som tjener aller, aller minst, altså under 88.370 kroner i året, de skulle ikke lenger få sjukepenger. Eller pleiepenger. Eller, altså, foreldrepenger.

For de av oss som har prøvd å leve for små penger (jepp, det er ikke bare bling-bling i rap-bransjen heller, må jeg innrømme), så veit vi at det greiene der svir. Og man skulle jo tro det ville føre til massive demonstrasjonstog og greier?

Nei.

 

For det er strengt tatt ikke nødvendig. I Norge har vi nemlig noe som heter Trepartssamarbeidet. Det betyr at alle endringer på sykelønn og sånne ytelser som har noe direkte med jobben din å gjøre, det er forhandla fram. Mellom LO, NHO og Regjeringa, sånn røfft snakka.

Og da kan jo ikke Regjeringa bare bestemme seg for at de kutter, uten å snakke med de andre først.

Og sånn var det altså i denne saka her.

LO har sagt det for lengst: At dette kuttet er et klart brudd mot IA-avtalen. Og i dag, mens jeg satt trygt og fulgte høringa om statsbudsjettet i møterom N202 eller noe sånt, hørte jeg NHO innrømme det samme, på spørsmål fra Snorre Valen (SV).

Disse endringene er et brudd på IA-avtalen. Det er rett og slett ikke greit.

Samtidig, på et møte mellom Arbeidsminister Robert Eriksson og en masse trebokstavsforkortelsesorganisasjoner, ble hele punktet lagt dødt.

– Vi fremmer ikke den lovproposisjonen som må til for at ordningen endres, sa Robert Eriksson til NRK.

Neida. Når både LO og NHO og hele resten av gjengen ser strengt på Robert Eriksson og sier «nå må du spise grøten din», så viser det seg at han gjør som han får beskjed om, han også.

Det var nok litt flaut.

 

 

— Vi hadde jo forventa det. Men man veit jo aldri, forteller LO-rådgiver Wegard Harsvik når jeg ringer. Det står jo rett ut i IA-avtalen at regjeringen forplikter seg til å ikke endre sykelønnsordninga, sier han.

– Hvor mye penger er dette snakk om?

– Det er vanskelig å si. Hvis dette hadde gått videre ville vi jo bedt om innsyn i tallene til Regjeringa, men det gjør det jo ikke nå.

På Statsbudsjettet.no mener Regjeringa at hele kuttet ville bestå i 21 millioner kroner.

Det høres jo veldig lite ut, LO mener det er 100.000 folk som ville miste sjukepengene sine.

– Hva tror du? Kan 21 millioner henge på greip?

– Nei. Tallet er utvilsomt større.

 

Kort sagt: Krise avverga.

 

– I dag faller en av de siste mannsbastionene i vårt samfunn.

Det sa Representant Kirsti Bergstø fra SV fra talerstolen tirsdag. Hun snakka om Forsvaret. Men hvis hun hadde snudd seg sånn omtrent 60 grader til venstre, da hadde hun fått se en mannsbastion som ennå ikke har falt.
Jeg snakker selvsagt om Stortingets Presselosje.

Jepp. Jeg er medlem! Det er faktisk den eneste losjen jeg er med i, og foreløpig ser det ut til å være en utmerka forsamling mennesker, med både kollegialitet på tvers av medier, hjelpsomhet med ferske nybegynnere som lurer på alt mulig, og ektefølt interesse for politikken.

Presselosjen er to ting. Det ene er en organisasjon. Den har rundt 300 medlemmer, og er den som innvilger adgang til Stortinget, for journalister. Ok, adgangen skal godkjennes formelt av Stortinget, men i praksis er det Presselosjen som bestemmer. Når man er med i Presselosjen får man altså fri adgang til bygget, alle mulige kriker og kroker, man får spise lønsj i kantina og røyke på røyketerrassen og stort sett det meste man trenger for å jobbe her.

Men Stortingets Presselosje er også et konkret sted.

Rett til venstre for talerstolen i Stortinget (sett bakfra). To rader med stoler, med plass til rundt 20 folk totalt. Der kan pressefolk gå inn og ut når det er Storting, de kan følge med, notere, hilse pent på de representantene som måtte hilse pent tilbake, og så videre. Det er der landets politiske journalister sitter når dem skal dekke Stortinget.

Jeg har sitti der en del de siste ukene, og man er veldig synlig fra salen. Såpass synlig at Trine Skei Grande har reagert på hvem som sitter der. Det viser seg nemlig at presselosjen stort sett er fyllt opp med veldig mange menn, og veldig få damer.

Og jeg har vært så heldig å få snoke i notatene til Venstre-lederen. Tallenes tale er ganske klar:

Det er tre ganger så mange menn som damer i Presselosjen.

(Du kan se tallene til høyre)

– Det er rart at journalister er den eneste gruppe i denne salen som ikke blir utsatt for en debatt om hva de gjør for å ha lik representasjon, sier Trine Skei Grande.

Hun har også tidligere gjort omtrent samme opptelling, tilbake i 2008. Da kunne Grandfakt (Grandes egne, lille analysebyrå, må vite) presentere nokså like tall som i dag. Det har med andre ord ikke skjedd stort på seks år.

– Ingen positiv utvikling i det hele tatt, sier Skei Grande.

 

Og, legger hun til:

– Det er jo kjent at menn ikke alltid forstår kvinner – og med så mange kvinner i politikken må jo det være et problem. ;o)

Kvinneandelen på Stortinget er i dag rett oppunder 40 prosent. Blant representantene, altså.

Men i presselosjen er det altså, skal vi tro Grandfakt, bare 25 prosent.

 

 

Oppmøte i Stortingets presselosje 2014:

Kvinner: 54

Menn: 164

Totalt: 218

(Kilde: Trine Skei Grande.)

 

PS: Det skal sies at Stortingets Presselosje ikke akkurat viser hele bildet av norsk politisk journalistikk. Veldig mange av norges beste og viktigste politiske kommentatorer er kvinner, for eksempel. Blant Dagsavisens Stortings-vankere er kjønnsfordelinga for tida 50/50. Bare nevner det.)

Det var historisk sus i Stortingssalen i går.

Endelig skulle det vedtas. Kjønnsnøytral verneplikt. Det vil si, Stortinget vedtok strengt tatt kjønnsnøytral verneplikt allerede i fjor, men i går ble lovendringen vedtatt, sånn at det er mulig å faktisk gjennomføre kjønnsnøytral verneplikt.

Og det er alltid koselig på Stortinget når alle er enige.

 

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide var på plass og sa noen bevingede ord. Arbeiderpartiet sa noe pent om hvordan damer vil gjøre Forsvaret bedre. Senterpartiet snakka fint om hvor viktig det er med Heimevernet. Fremskrittspartiet sa noe om hvor viktig det var at vi ikke bygger ned Forsvaret. SV mente damer også tåler å rulle i møkk.
Bare KrF protesterte, så forsiktig som bare Knut Arild Hareide kan.

Men de er veldig for kvinner i Forsvaret, altså. Bare ikke sånn … med tvang. Kvinner bør ha frivillig verneplikt, var budskapet fra KrF-lederen. Men det skal sies, han virket ikke særlig ivrig etter å ta kampen. Sånn er livet når man har et landsmøtevedtak man må forholde seg til. Stakkars.

Nei, KrF ville ha mer utredning, før man kunne slippe kvinnene løs.

«En trenger altså ikke å utrede om bygningsmassen er egna for kvinner», mente Laila Gustavsen i Arbeiderpartiet.

Ikke veit jeg. Dessverre svarte ikke Hareide på akkurat det. Så hva slags konstruksjonsmessige endringer som må til for å tilrettelegge for pupper og innovertiss, det får være et spørsmål vi tar med oss i grava.

 

«Jeg kjenner mange kvinner som kan gå langt og bære tungt, og jeg kjenner mange menn som ikke kan det», sa Venstre-sjef Trine Skei Grande, og skua megetsigende utover Stortingssalen.

De få menna som satt igjen da krympa seg muligens bittelitt.

Men midt oppe i all stoltheten, alle de vakre talene om likestilling, mellom forsvarsministerens glede over å kunne fortelle Nato-kollegene at «Norge er først» og Høyre og Arbeiderpartiets ørlille munnhuggeri om hvem som egentlig ivret mest for kvinner i militæret, så satt vel de fleste igjen med den samme litt irriterende tanken: Vi har jo ikke verneplikt her i landet uansett.

I 2013, for eksempel, var det 64910 unge jenter og gutter i førstegangstjenesteklar alder. Av dem hadde Forsvaret bruk for 8448. Så de drøye femtiseks og et halvt tusen resterende ungdommene, de fikk fortsette livet sånn nogen lunde uberørt av MP7, M72 og F-35.

Så håpet for framtida synes nå at littegranne færre av de 56.500 som ble veiet og funnet for lette nå skal være kvinner.

Og det er jo noe.

Men ikke så mye.

Det har vært skuffende lite demonstrasjoner mot statsbudsjettet så langt.

Våre folkevalgte har kunnet gå tørrskodde og helt uten beskyttelse opp og ned Løvebakken, selv i disse tider. Du veit, det er bare en knapp uke siden Regjeringa la fram tidenes blåblå budsjett, og alle var rasende i alle kanaler (inkludert meg).

Men massemønstringer? Nei, det har det vært dårlig med. Av en eller annen grunn.

Heldigvis er det en gruppe som ikke lar seg pelle på nesa, som står opp for sine rettigheter uansett hvor komfortabelt det er å bli hjemme med tøflene på: Unga.

Så i går ettermiddag arrangerte et knippe av landets fiolinspillende barn demonstrasjon på Eidsvolls Plass. Innhold: Stopp kuttene i kulturtilbud for barn og unge. Tema: Zorro.

Jepp, alle unga i Zorro-masker. Hvem kan unngå å elske sånt, egentlig? Ja, og så spilte de sjølsagt Zorro-musikk, da:

Demonstrasjonen ble arrangert av De unges orkesterforbund.

Og hvis du trodde ditt akk, så iskalde voksenhjerte ikke kunne bli mer smelta, her er appellen Solveig, 9 år, holdt i demonstrasjonen:

Hei, jeg heter Solveig Kristiane Fossum, er 9 år, og går på Øvre Eiker Musikk- og kulturskole.

Og jeg elsker å spille fiolin. Når jeg er på sommerskole spiller jeg fiolin hele dagen og det er kjempegøy. Dessuten er det mange å leke med som liker det samme som meg, og det savner jeg ellers.

Det er kjempe gøy å spille i orkesterene og ha spilletimer hver dag med flinke lærere, og jeg lærer masse nytt.

På Klækkenkurset er det morsomme huskonserter, Grethe som har ansvaret finner på så mye rart. Etter lunsj har vi en times pause som vi koser oss og bader basenget. Etter vi har badet spiller vi igjen. Og det er en regel om at vi må spise minst en is hver dag. Jeg gleder meg til neste kurs når jeg drar hjem fra det forrige.

Første gangen jeg var på Klækkenkurset var jeg 7 år. Når jeg dro dit likte jeg å spille fiolin, når jeg dro hjem elsket jeg det. Nå er Klækkenkurset det beste som skjer hele året, det er viktigere enn jul og bursdager!

Jeg blir veldig lei meg om dere ikke vil gi penger så vi kan fortsette å ha Klækkenkurs, eller at det blir så dyrt at mamma og pappa sier at jeg ikke kan reise.

Det er veldig viktig at dere gir penger sånn at jeg og andre barn kan komme på Klækkenkurset og andre sommerskoler.

 

Gulp!

 

PS: På denne Facebooksida kan du lese mer om aksjonen.

PS2: Og NRK Buskerud har gjort en sak om Klækkenkurset som kan bli borte.

Enslask.no er ikke bare her for å rapportere om tant og fjas fra Stortinget. Som mottaker av Fritt Ord-penger er det viktig å sette søkelys på også de aller, aller viktigste sidene ved vårt parlament. Politikk, maktspill og samfunnets utforming er rett og slett for viktig til å ta lett på.

Derfor er det en stor glede, og med det største alvor, at jeg i dag har gått internkommunikasjonen på Tinget grundig etter i sømmene.

Kort sagt, i samarbeid med representant Heidi Nordby Lunde har jeg i dag sendt et Gopro-kamera gjennom rørposten.

Det er, som du skjønner, en møkkete jobb. Men noen må jo gjøre den.

Så, uten mer ståhei gir jeg dere pulitzer-kandidat nummer 1 for 2014, den store journalistprisen eat your heart out, her er Stortingsrør innenfra!

PS1: Takk til Eirik Solheim i NRKBeta for velvillig lån av Gopro-kamera. Han er kongen av dronefilming, og du kan se ting han skriver her.

PS2: Takk til Heidi Nordby Lunde for ideen til hele greia. Hu har en blogg som heter Vampus´verden, og som er interessant også for oss som ikke akkurat stemmer Høire.

PS3: I virkeligheten gikk det selvfølgelig ikke like lett som man kan tro hvis man ser filmen. Først glemte jeg å skru på kameraet, så sendte Heidis mann (som var i andre enden) kameraet tilbake, og så sendte vi det fram igjen. Men innimellom døde lommelykta, og filmen blei dårlig. Så da tenkte vi å sende den bare én gang til for å være sikre på at vi fikk bra film. Da satte jeg dingsen inn i røret før Heidi hadde tasta riktig adresse, og så forsvant den avgårde til ukjent sted. Det er jo lett å tenke seg at en mistenkelig utseende sylinder med blinkende elektronikk og nummerdisplay ikke nødvendigvis gir alle folk på Stortinget hvilepuls, så vi blei litt svette der et øyeblikk. Og så måtte Heidi gå i komitemøte. Heldigvis havnet den hos Bedriftshelsetjenesten, og de var til lønsj. Så den blei henta tilbake før det oppsto panikk.

PS4: Takk også til teknisk avdeling i kjellern, som hjalp til med både teip og svamp (!) som skulle til for å få kameraet til å sitte skikkelig. Og takk til omviser Claus, som er kretsmester i practical jokes by rørpost.

DS

Høhø. Du veit Stortinget har et sånt rørpost-system, ikke sant?

Vel, jeg har lånt meg et lite actionkamera. Og en liten lommelykt.

Som dem sier på nynorsk: Stay tuned!

Neida, de har det ikke bare greit, de som jobber på Stortinget. Tross alt.

1. Angsten for at det skal stå noe dritt om deg i avisa i dag.

 

2. Denne plagsomme pipelyden når det nærmer seg Storting.

 

3. Du får ikke velge hvem som skal sitte ved siden av deg.

Folk fra de rareste partier har blitt satt ved siden av hverandre på Stortinget, for stolene er plassert etter fylke, ikke etter partigrenser. Dermed kan du godt ende opp ved siden av din argeste motstander.

Det har, skal man tro ryktene i gangene her, både gitt noen svært gode og noen svært dårlige resultater.

 

4. Dette skiltet.

 

5. At folk blir sure på deg når du tar fra dem pengene deres.

 

 

6. Denne bunken med papirer du måtte lese i forrige uke

 

 

7. Disse folka (og alle de andre som skal ta gruppeportrett i trappa hele tida)

(Foto: Killian Munch/Stortinget)

 

8. At noen ser deg hvis du spiller på mobilen

(Foto: Fra NRK Dagsrevyen, via VG)

 

9. Dårlig tid til å leve ut drømmen om å være Prinsesse Leia (men det går, altså)

(Foto: Aslak Borgersrud, altså meg, men da på vegne av Computerworld.)

 

10. Møtene. Og hvor lenge de varer.

I fjor var det for eksempel 89 møter. Sju av dem varte til mellom fire og seks. Altså godt inn i middagstid. 17 møter varte til mellom seks og ti, så da sleit de med Dagsrevyen OG legging av unger. Fire møter varte jaggu til mellom ti og tolv om kvelden, mens ett møte varte til over midnatt. Så spesielt glad i unga dine bør du ikke være.

(Foto: Paal Audestad/Dagsavisen)

 

11. Bloggere. 

 

12. Disse morske mennene som ser på deg.

 

 

 

Og sist, men ikke minst, som en stortingsrepresentant i fortrolighet fortalte meg …

13. De 168 andre representantene.

 

PS: Foretrekker du troen på at alt bare er fryd og gammen, sjekk saka om de 14 tinga de har på Stortinget som du skulle ønske du hadde på DIN arbeidsplass.

1. Rørpost!

Glem epost, glem Snapchat, Facebook, Tinder og Ello. Ingenting slår Stortingets kommunikasjonssystem. (Protip: Hvis du får en colaboks gjennom denne, la den hvile litt før du åpner.)

 

2. Varm lønsj til 33 kroner. 

(På eksempelet under vises den utmerkede retten Blomkål med hvit saus og bacon.)

 

3. Katakomber du kan gå deg bort i

(Jepp, i bakken under Wessels Plass er det et intrikat gangsystem som knytter de forskjellige husene som tilhører Stortinget sammen. Jeg har gått meg bort der hver eneste dag så langt. Enkelte veteraner ryktes å vite hvor alt ligger)

&nbsp

 

4. Sånne invitasjoner som dette.

 

 

 

5. Portretter av tidligere ansatte på veggene.

(Dessverre bare representanter, men det blir noen tusen det også, tross alt.)

 

 

6. Egen prest

 

7. Minibank

(Heisann, haaar du ikke egen minibank på kontoret, sier du? Huff, nei nå går det til hundene her)

 

8. Jan Bøhler

Foto: Arne Ove Bergo/Dagsavisen
 

9. Treningssenter i kjellern

(Og det er svært! Ikke bare apparater og vekte og matter, Stortinget har også gymsal, badstue … OG solarium

 

10. Ekstremt bra merchandise

(Som gammal musiker må jeg si jeg er misunnelig. Stortinget har ikke bare tskjorter og kopper med logoen på, de har også penner, treningstøy, dresser, håndkleer og rytme-egg. Men HVOR er nettbutikken???)

 

 

11. Denne vasen

 

12. Denne takterrasen

 

13. Denne joysticken som styrer hev-senk-bordet. 

 

14. Og, ikke minst, demonstrasjoner utenfor flere ganger i uka.

Jenka med kameraskrekk: Ett skritt til høyre. Stopp. Au. Der var TV2, ja. Snu, to skritt fram. Ett til venstre, vend om, stryk deg (for sikkerhets skyld) liksomanalyserende over skjeggstubben, tre skritt fram, en kjapp jenka og du er ute.

Linselusens vals: Ett, to, tre. Der er NRK, lat som om du sjekker viktige papirer. To, to tre, oops, der var VGTV, hils på en imaginær venn rett bak kamera og hei sann, du, der var Marie Simonsen, ja, jeg stiller meg rett ved siden av henne akkurat mens hun bedriver politisk analyse rett i kamera, helt til hun ikke kan unngå å stille meg, stortingsrepresentanten, et par spørsmål.

Kildepolynese: Neida, jeg bare står her og sjekker telefonen min litt. Og der ja, fint om du kan stå litt sånn ved siden av meg, og så snakker vi sammen. Ikke så lite at folk tror vi ikke jobber, men ikke så mye at journalister ikke kan ta kontakt, heller. Der, ja. Perfekt.

—

Sånn danser politikere, kilder, journalister, lobbyister, synsere, kommentatorer og politiske rådgivere rundt i vandrehallen, en nokså vanlig onsdag i oktober.

Jepp, som du sikkert har fått med deg, det var statsbudsjett i går.

 

Jeg har aldri sett et statsbudsjett før. Langt mindre et Storting så summende, så levende, så dansende, som da Siv Jensens tale begynte å nærme seg slutten, og alle politikkens top dogs snek seg diskret ut av stortingssalen for å gå dit det virkelig skjer, i Vandrehallen.

Men som vi alle veit, fra skoleballets pinlige klønethet, det er morsomst å være på dans, hvis noen vil danse med deg. Sjøl hadde jeg ingen dansepartner, og måtte stå utenfor og kikke inn.

Etter et par timers tid var det slutt. Da var de mobile tv-studioene rydda ned, journalistene hadde tatt dagens siste sigarett før de forsvant hjem til redaksjonene, og politikerne gikk til sine respektive gruppemøter for å sette i gang de virkelige diskusjonene. Det blir sikkert en stri tørn for både Venstre og KrF.

 

Sjøl gikk jeg i kantina. En brødskive med laks. En skolebolle. En kopp kaffe. 30 kroner. Men så skjedde det som bare måtte skje, før eller seinere.

Med lang kø av representanter og rådgivere og andre viktige folk bak meg, var det tomt på kontoen.

Jeg prøvde et annet kort. Det funka ikke. Så et tredje. Og da kræsja jaggu hele kassaapparatet.

«Unnskyld, kan jeg betale etterpå, eller?» Folk bak i køen så vekselsvis surt og lattermildt på meg. Etter to-tre avsindig lange minutter begynte ting endelig å fungere igjen. Men jeg var fortsatt blakk. Fram med flere kort. Ingen fungerte. Mista ett på gulvet. Stadig mer klirring i køen bak meg.

«Øhh, vent litt, jeg kommer straks tilbake, ok?», sa jeg. Løp ut i duskregnet til nærmeste minibank. Kom løpende inn igjen, gjennomsvett og våt på skuldrene, og betalte. Med kontanter.

Jaja. Jeg sa jo at jeg var en slask.

Det var nesten så man hørte et lettelsens sukk fra Oslo vest helt inn på Stortinget onsdag.
De rike og mektiges absolutte favorittpartier, Høyre og Fremskrittspartiet, har endelig lagt fram sitt første budsjett.

Da veit man jo det kommer høyrepolitikk. Det er liksom noe av vitsen. Men at de skulle være såpass skamløse, vel, det var i overkant av hva selv de mest bemidlede kunne håpe på.

 

VG er flinkere til å regne enn meg. Og de blir sjelden anklaget for å ha en kalkulator som er forhåndsinnstilt til venstreradikalisme. Så jeg bruker deres tall:

Hvis du er skikkelig fattig, eller det man på fint kaller blakk&fakka (med under 150.000 i lønn), så får du 500 kroner i skattelette. 500 kroner. Du kan få nesten tjueto varmlunsjer på Stortinget for den summen, for eksempel. Problemet er bare at de skikkelig fattige så sjelden har tilgang til stortingskantina.

Hvis du derimot tjener over to millioner, om du har en lommebok som er stinkende overernært, kan du spare nokså deilige 38.400 kroner. Om vi fortsetter å holde oss i Stortingskantina, hvilket nok er mer relevant for de aller rikeste, kan du spise hele 1670 lunsjer. Varme. Og det er ofte både taco og fiskepudding!

Det blir rundt fire og en halv lunsj hver eneste dag. Inkludert julaften og nyttårsaften og hele bøtteballetten. Da blir det god tid til å bli kjent med de som ikke er fullt så mektige som deg selv.

 

Men det slutter ikke der. Det er jo ikke bare inntektsskatten Siv Jensen vil strekke for å blidgjøre de rikeste blant sine venner. Neida, også formueskatten må sjølsagt korrigeres for å bidra til økonomisk vekst, arbeidsplasser og muligens et par-tre kanapeer på kjøpet.

4,1 milliarder er det de mest formuende av oss får slippe å betale. Mmm. 4,1 milliarder fra lommene til oss alle, til lommene på de rikeste. Deilig.

Men jeg skal innrømme en ting: Jeg ville vært sarkastisk uansett hva slags budsjett Høyre og Fremskrittspartiet hadde lagt fram. Garantert. Så da er det  jo litt trivelig å se hva slags ord politikerne kom med, da budsjettet ble lagt fram.

 

For det var et par ganske sinte representanter på Tinget i går, faktisk.

«Skuffande er et litt forslete utrykk, president», sa venstremann Terje Breivik. «Dette er en veldig målretta skattepolitikk, for å treffe de som bor i Oslo vest og Bærum.» sa Senterpartist Trygve Slagsvold Vedum. Og SV-mann Snorre Valen mente budsjettet er en kjempefest for de aller rikeste.

Problemet er bare det, at regjeringas støttepartier, KrF og Venstre, de er mest forbanna på asylpolitikk og klima.

 

Så det spørs om de fattige får være med på budsjettforliket i år heller.

Men du veit. Som Siv Jensen sier det: