Det var lillebroren til en kompis som sa det. Sjøl var jeg kanskje tolv år.

Vi hadde spist middag, med to hele familier. Hele gjengen med unger hadde stått over grytene, blitt piska fram og tilbake av den organiseringsglade moren til min venn. Vi hadde skrelt poteter til det lå berg av skrell over bordet. Vi hadde rørt i sausen langt mer enn strengt tatt nødvendig, og vi hadde kutta grønnsaker i timevis. I hvert fall føltes det litt sånn.

Men lillebroren til min kompis, han hadde ikke akkurat bidratt. Nei, snarere hadde han lurt seg unna, han hadde svidd sausen, og vært generelt ganske irriterende. Og når han attpåtil begynte å kaste nyavskrelt potetskrell på oss andre fikk han nokså streng beskjed om å se til helvete å komme seg ut av kjøkkenet. Men litt færre, men nokså høylydte ord.

En halvtime etterpå, da vi hadde samla oss rundt bordet igjen, for å fortære denne maten vi (nesten) alle hadde jobba så hardt for, kom lillebror slukøret inn for å spise.

Men han var ikke på langt nær tilgitt enda. Han fikk sure blikk og mer kjeft av familienes overhoder, med streng beskjed om å sette seg ned, holde fred og ikke snakke mer enn absolutt nødvendig. Og det var da han sa de bevingede ord.

Med dådyrblikk og halvgråtende mine så han uskyldig og forvirra opp på oss andre rundt bordet, før han utbrøt på sitt uskyldigste stavangersk:

– Men … eg berre plakte dokkår litt!

 

Nå krangler de om plastposeavgifta. Siv Jensen og Erna Solberg skylder på Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide. Spørsmålet er: Hvem har skylda for at vi alle snart må betale halvannen krone (ekstra) for alminnelige plastposer?

Høyre og Frp mener Krf og Venstre har skylda. Det var jo tross alt de to partiene som la inn plastposeavgiften i sine alternative statsbudsjetter.

Krf og Venstre skylder på Høyre og Frp. For det var Høyre og Frp som la det på bordet under forhandlingene.

For å forstå dette må vi nesten også forstå hvordan alternative statsbudsjetter fungerer.

 

Du skjønner. Statsbudsjettet, sånn det blir presentert fra partiene som sitter i regjering, er ekstremt komplisert materie. Det er veldig, veldig mange tall, og i Finansdepartementet sitter det veldig, veldig mange mennesker som jobber fram disse tallene, som setter dem inn i et budsjett for landet, og som får alt til å henge sammen.

I partienes stortingsgrupper er det ikke noe i nærheten av like mange. Nei, For eksempel KrF og Venstre, har stortingsgrupper på ni representanter hver.

I tillegg kommer politiske rådgivere og sekretærer. Totalt: Tja, nå tar jeg en råsjangs her, men si det er rundt tredve folk. I hver. Da Høyre og Frps forslag til statsbudsjett ble lagt fram 8. oktober begynte alle sammen å regne. Og regne. Ooooog regne.

Excel-ekspertisen ble dratt så langt den kunne, og det blei jobba dag og natt. I ukesvis.

Likevel er ressursfordelinga litt ulik. Så de partiene som ikke har finansdepartementet til å regne for seg, ja de jukser litt. De må rett og slett finne noen inntektssider ekstra, for å få ting til å gå opp.

For eksempel tobakkspengene til Venstre. Som jeg har nevnt før. Venstre insisterer på at de kan ta inn masse penger på å nekte taxfree-butikkene å selge tobakk. Men i virkeligheten er jo det tobakkssalget avtalefesta til godt ut i neste tiår. Så det går ikke an. Men i budsjettet deres står det likevel. For de må ha de penga for å få det til å gå opp.

Egentlig var plastposeavgiften også en sånn. Verken KrF eller Venstre var ivrige. Ingen av dem ville ha den. Ingen av dem tror på at den kommer til å virke. Likevel har de lagt den inn. For å få budsjettet til å gå opp.

Men så ødela jo Høyre og Frp med å ta den alvorlig! Eller, Høyre og Frp veit selvfølgelig godt at Venstre og KrF ikke mente det. Men de lata som om de trodde at KrF og Venstre mente det.

Dermed er vi da i den lykkelige situasjon at ingen av de fire partiene vil stå for avgifta, selv om alle fire har skylda for den.
Og da jeg hørte Ola Elvestuen i Politisk kvarter i dag morges, som måtte forsvare det politiske c-momentet å ha foreslått noe, ha vært tilhengere av noe, men likevel ikke ville være ansvarlig for at det ble reell politikk, ja, da måtte jeg tenke på lillebroren til min gamle kompis rundt kjøkkenbordet.

Det er ikke det at det ikke var med vilje. Men det var ikke meninga at dere skulle ta det alvorlig.

– Eg berre plakte dokkår litt!

Nasjonen har fått et statsbudsjett. Venstre, Krf, Frp og Høyre er, etter veldig mye om og men, endelig blitt enige.

Det viktigste punktet er fortsatt: Kutt i formueskatten.

2,7 millarder ekstremt målretta blanke kroner.

Ja, det har vært mye kritikk mot kuttene i formueskatten. Folk har skrevet at det blir fest på Oslo vest, og at det er et skattelette til de superrike.

Og nå, etter tre uker med forhandlinger, begynner vel de fleste å bli litt lei av akkurat den fortellinga.

I så tilfelle må jeg skuffe. For jeg skal ikke gi meg med det første.

 

Det går an å argumentere godt for de fleste typer skatteletter. For eksempel kutt i bedriftsskatten, som Scheel-utvalget mest sannsynlig kommer til å foreslå om halvannen uke, for eksempel. Det er nokså gode argumenter for hvorfor den skatten bør være nokså lik i Norge, Sverige og Danmark.

Skatteletter skal gjerne gi et løft til økonomien, inspirere kapitalister til å ansette flere, eller sånne greier. Og sjøl om jeg stort sett vil være mot sånne kutt når de går til rike folk, så skjønner jeg at det går an å argumentere for det. Det finnes i det minste en liten teskje med rasjonalitet der inne et sted.

Men å bruke 2,7 milliarder kroner på å gi et målretta skattekutt til de aller, aller rikeste, det henger bare ikke på greip.

Og det virker ikke, som praktisk talt alle landets økonomer for lengst har påpekt.

 

Så, hvorfor insisterer Høyre på dette kuttet? Det er vanskelig å finne noen særlig andre gode forklaringer enn at de vil være snille mot sine egne sponsorer. De rikeste rike, som hvert eneste år sender deilige driftspenger til Høyre, så de skal vinne valg og knuse venstresida, og dermed igjen kutte skattene deres.

Og det er klart, det er sikkert vanskelig å være Høyre også. Ingen vil vel sparke sin egen stab, bruke mindre penger på sosiale medie-eksperter og plakatklistring når det gryr mot valg? Så jeg skjønner dem godt.

Høyre har et problem. Og det må vi hjelpe dem å løse

Jeg foreslår derfor at det hvert år overføres én milliard kroner, direkte fra statsbudsjettet og til partiet Høyre.

På den måten vil Høyre kunne løsrive seg fra sine egne donorer, og deres arbeidstakere kan være trygge i jobben også etter neste valg, selv uten gigantisk og meningsløst skattelette.

Og vi andre? Vel, vi vil også komme godt ut. Hvis du fjerner skattelettet på 2,7 milliarder, men innfører en milliard i Høyre-overføring, vel da blir det jo fortsatt 1,7 milliarder ekstra penger til gode formål.

Du veit, sånne bra ting. Som vi trenger.

Alle vinner!

Jeg meldte i stad (som eneste medie, kremt, kremt ogsåvidere) at Høyre, KrF, Venstre og Frp hadde veldig, veldig dårlig tid til å rekke fristen for innlevering av tallene fra neste års statsbudsjett i Stortingets budsjettsystem Storbud.

Og nå bekrefter Svein Flåtten i Høyre at de ikke rakk det.

– Det er riktig at vi delvis har overskredet en frist, sier han.

– Hva skjer da, spør jeg.

– Det er opp til finanskomiteen selv.

– Håper du at de andre partiene vil si at dette er greit likevel, at dere ikke trenger å utsette finansdebatten?

– De andre partiene må si det de vil, sier Flåtten.

Så det Høyre, Frp, KrF og Venstre sitter igjen med er håpet om at opposisjonspartiene i Finanskomiteen vil si at det er greit. At de vil la nåde gå for rett og ikke være regelryttere. Men ingenting tyder så langt på at Arbeiderpartiet vil backe unna.

– Vår holdning er at da er fristen brutt og debatten må utsettes, sier Marianne Marthinsen i Arbeiderpartiet.

De andre partiene har jeg ikke fått noe svar fra ennå. Men det blir spennende.

Og som alltid. Slasken følger saken videre.

Statsbudsjettet er klart. Det har alle medier meldt i hele dag, etter at de fire partiene Krf, Venstre, Høyre og Frp presenterte forhandlingsresultatet rundt klokka elleve i dag.

Fristen var klokka tolv. De rakk den med god margin.

Men. Det finnes en frist til. For klokka 12-fristen gjaldt bare politikken. Selve tallene må leveres i kveld, innen klokka 18. I Stortingets interne budsjettsystem, Storbud. (Jepp. Det burde sjølsagt hett BigBud, men sånn er det nå en gang)

Og selv om alle journalistene har gått hjem og trodd at alt var i mål, så sitter nå partienes tall-magikere og regner for harde livet. Så tangentene spruter.

De har nemlig inngått en avtale i finanskomiteen. Og den avtalen er krystallklar: Hvis ikke tallene er inne før klokka 18 må hele behandlinga i komiteen utsettes. Og hvis behandlinga i komiteen må utsettes, så må behandlinga i Stortinget utsettes. Altså hele finansdebatten.

Og akkurat nå, etter uker med borgerlig kaos, er ikke en utsettelse til det de drømmer mest om.

Marianne Marthinsen er Arbeiderpartiets dame i finanskomitten. Når jeg ringer henne fredag ettermiddag er hun krystallklar. Om den fristen overskytes med et minutt må hele debatten utsettes.

Og også kilder tett på prosessen (som det heter når vi håpløse journalister har snakka med noen som ikke vil siteres direkte) bekrefter at debatten må utsettes om de ikke rekker det. Og de bekrefter at det ikke er sikkert at de kommer i mål i tide.

Men mer hadde ikke kilder tett på prosessen tid til å si. For de må regne. Og regne.

En slask på Tinget følger selvfølgelig saken. Vi får se klokka tolv.

Tjoho! Mer kaos! Mer moro!

Alle snakker om de store spørsmålene. Jeg liker ofte bedre å snakke om de små.

Så her er En slask på tingets offisielle guide til de søte små, nokså ubetydelige postene i det nye statsbudsjettet. For så grei er jeg, bare.

Første punkt: KABB!

Partiene har alle vært opptatt av å sette sitt fotavtrykk på budsjettet. Og lite ser vel mer ut som et KrF-fotavtrykk enn «Kristent arbeid blant blinde».

Jeg regner med at tusenvis av stakkars, ateistiske blinde har kontaktet samarbeidspartiene de siste ukene og krevd misjonering. Jeg var blind, men nå kan jeg se. Lyset, i det minste.

 

Men hvis du ikke synes det er nok for KrF, så har du vel rett. De har sjølsagt greid å dytte enda litt mer penger i retning Amathea også. Amathea er en rådgivningstjeneste for par som er blitt uønsket gravide. Men penga de får går til abortforebygging. Så du trenger ikke nødvendigvis å gå innom der altså. Hvilket råd du får, det står i statsbudsjettet.

 

 

Det skal også brukes fem og en halv millioner kroner på å rette opp kutt i støtte til organisasjoner. Siden organisasjonene ikke er spesifisert tar jeg det for gitt at det her er snakk om en mer generell post, og at det skal opprettes fem og en halv stilling i «Kontor for oppretting av kutt i støtte til organisasjoner».

Jeg er bittelitt frista til å søke jobb der.

 

Og hvis de lurer på hva de skal drive med, hvilke grep de kan gjøre og hvilke verktøy de kan bruke, så er svaret enkelt:

De skal bruke tre.

 

Tja, så hvor får de penga fra, da? De har jo fått inn en milliard kroner på plastposeavgift, så de har nok måtte være nokså kreative for å få inntektssida til å falle på plass. Og jada. Her er det mye fint.

Endret utbetalingstakt for byggeprosjektet i Tromsø, for eksempel. Fin innsparing på 160 millioner kroner.

Eller anslagsendring. Husk at dette er et forhandlingsresultat, og alt som står i disse nye tallene er endringer fra de blåblås budsjett fra tre uker tilbake. Så når de har endret anslaget for de private institusjonenenes pensjonskonstnader, som et resultat av forhandlinger … ja, da veit du de trenger penga.

Pluss forskjøvet oppstart av ny tvisteordning, da. De har en plan for en ny tvisteordning. De har bestemt seg for å gjøre det. Men de utsetter det med noen måneder for å spare lusne tre millioner kroner!

(Og husk: En tredel av de penga går til misjonsarbeid mot blinde)

Og så er det Muliggjørende teknologier, da. Det trenger vi ikke. Det gjør tross alt ting bare mulig. Vips, ti blanke millioner.

 

 

Men sist, men ikke minst. Regjeringa har satt av 75 millioner kroner til belønningsordninger for gang- og sykkelstier.

Ahh, det er fint, altså. Jeg ser det for meg. Jublende fotomodeller står klar til å ta deg i mot når du har gjort unna et par kilometer på vei til jobben. Konfettikanoner! Bløtkake!

Eller kanskje det er en slags omvendt bomstasjon de ser for seg? Hvor man stopper og får utbetalt 30 kroner ved hver passering?

Eller er det pølser og is? Kjører du en kilometer til får du sprøstekt løk og sjokoladesaus på toppen?

Eller … hva med spinninginstruktører fra Sats? Som kan stå langs veien og oppmuntre deg til å ta ut enda litt til, mens du allerede sikler blod og bare vil levere sykkelen til gjenvinning?

UANSETT hva som er planen her: Jeg er for!

—

(PS: På det siste punktet vil jeg IKKE høre om de dumme, dumme, ryktene om at dette er en ordning overfor kommunene, hvor de skal belønnes for å bygge gangvei. Nei. Jeg holder på min ide om spinninginstruktørene)

Det blir avgift på plastposer med det nye statsbudsjettet.

1 krone og femti øre per pose, sier ryktene nå rett før det legges fram.

Så er bare spørsmålet, hvilke poser?

Gjelder det for eksempel hundeposer?

En rull med femten hundeposer koster i dag 10 kroner på Klarna. Ny pris, med nytt budsjett skulle da bli 25 kroner. En økning på gode 150 prosent. Vil landets hundeeiere godta det?

Hvis ikke vil vi få en ny tid. Parkene skal igjen fylles med hundebæsj! De klissete og stinkende pølsene fra våre firbente venner vil igjen flyte fritt.

Så husk det når våren kommer og du igjen kjenner den myke følelsen av en nytint og fuktig schæfer-ruke under dine splitter nye Nikes:

De blåblå har skylda.

Bare nevner det.

 

 

 

—

PS: OK, kanskje de kommer med en avgrensning? At bare poser over 10 liter ellerno blir rammet av den nye avgiften? I tilfelle kan du glemme denne posten. I mellomtida håper jeg at ideen om mer bæsj med de blåblå vil feste seg. Et bedre menneske er jeg nemlig ikke.

Venstre legger denne uka fram forslag for Stortinget om å hindre alminnelig bevæpning av politiet.

Du veit, regjeringa har tidligere lagt ut et forslag til høring om en ny våpeninstruks, der de åpner for generell bevæpning av onkel og tante politi.

For alle oss som nærer en viss skepsis til mer bangbang hos skinnjakkekledte muskelbunter i bybildet er det jo nokså enkel matte. Færre våpen er lik mindre skyting.

Eller, for å si det på en annen måte: Tar du med kniv til en slåsskamp bidrar det skjeldent til å dempe slåsskampen. Selv om skulle være «den snille» som har kniven.

 

Men, det er klart, ikke alle synes det er like enkelt. Mange politifolk, for eksempel, vil gjerne ha lettere tilgang til kuler og krutt i det daglige.

Derfor var det påfallende å oppdage, i Stortingskorridorene i dag, at Venstre-hunken Sveinung Rotevatn har valgt en myk linje overfor politiet. Han strekker ut en hånd til de bebartede håndhevere av statens voldsmonopol.

Jepp. Sveinung har fått bart.

 

—

PS: Joda, jeg veit det fortsatt er budsjettforhandlinger i Stortinget, men når det skjer SÅ viktige ting, så må alt annet vike. Dere skjønner det, ikke sant?

En av de morsomste postene på årets statsbudsjettforhandlinger er plastposeavgiften.

Jepp, KrF og Venstre vil legge det de kaller en miljøavgift på plastposer.

Så, hver gang du går i butikken og plukker med deg sjokolade, skinke og sjalottløk må du betale for eksempel halvannen krone ekstra, for posen.

Dette vil KrF og Venstre ha. Det er et av deres miljøtiltak, må vite.

 

Finansdepartementet har regna på det. En avgift på ei krone vil gi statskasse 800 blanke millioner. To kroner vil gi det dobbelte, omtrent, så da kan vi vel ta for gitt at 1,50 vil gi budsjettforhandlerne … tja, i overkant av 1,2 millarder? 1,3, kanskje?

Når man sitter i budsjettforhandlinger er pluss-penger jævla fine å ha. De kan man bruke til ting man har lyst på. Det gjør forhandlingene enklere, åpner for flere løsninger.

Men finnes det noe spesielt formål, som ligger i området mellom én og halvannen milliard, som kunne vært deilig for de blåblå å bruke penger på?

Ja, da. Bensin.

 

Regjeringa har foreslått å senke bilavgiftene, hvorav mesteparten er bensinavgifta, med til sammen 1,35 milliarder kroner.

Så hvis KrF og Venstre får gjennomslag for plastposeavgiften, vil følgende nokså deprimerende scenario være en realitet:

Du går i butikken. Kjøper vaskemiddel, vaselin og viltgryte, og må betale 1,5 kroner i miljøavgift for plastposen. Pengene går til å gi deg billigere bensin.

Det må vi kunne kalle en miljøavgift.

Bare motsatt.

 

—

PS: Både KrF og (særlig) Venstre fnyser litt av hele avgifta, hvis du snakker med dem på tomannshånd. Det er ingen som virkelig brenner for den. Men du veit jo aldri, en milliard her og en milliard der kan jo komme godt med i et budsjett.

PS2: Kanskje vi like greit kunne få biler som drives av plastposer? Så ville vi få i … øhh … pose og sekk?

– Pappa! Jeg vil ha cornflakes!

Guttungen var blid som en sol da jeg vekka han i dag morges. Han klemte meg og sto opp uten å mokke. Jeg fortalte at jeg hadde dårlig tid.

Arbeiderpartiet skulle legge fram alternativt statsbudsjett. Frokostmøte. Halv ni om morran. Det burde være innafor, selv med tre unger som skulle opp og fram, med mat, klær, matpakke, tannpuss og rompevask før det alternative statsbudsjettet skulle ut.

– Det skal du få. Men du må spise i barnehagen, for jeg har litt dårlig tid. Går det bra, eller?

– Nei! Jeg vil spise her, sier treåringen.

– Ok, men da må du spise fort, altså!

– Jeg skal spise kjempefort. Masse cornflakes, kjempefort!

 

 

Æsj. Men ok. Han er motivert. Vi kan finne enighet. Vi kan få til dette. Jeg har fortsatt trua. Helt til vi kommer til kjøkkenet.

– Uææ, det er alt for mye sol!

Sol?

Han mener nok lys. Det er veldig lyst på kjøkkenet. Jeg skrur av det ene lyset. Treåringen legger seg på benken foran kjøkkenbordet og hylgriner.

– Det er for mye sol!

Fortsatt? Ok. Jeg dimmer ned lyset over kjøkkenbordet også. Det er ganske dunkelt på kjøkkenet. Men jeg har dårlig tid. Litt skumring får være greit.

– Neeeei!

Treåringen er utrøstelig. Det er umulig å få han til å slutte. Jeg må sette hardt mot hardt.

– Du. Nå må du spise. Jeg har skrudd ned lyset nå.

– Uææææ! Han sparker i benken. Jeg får ikke kontakt lenger.

– Når jeg har telt til tre nå, så bærer jeg deg ut på badet. Da må vi pusse tenner, og så får du spise i barnehagen likevel. Hvis du vil spise, så må du begynne før jeg har telt til tre.

– Uæææ!

– En.

– Neineineinei!

– To.

– Buuuuu! Jeg vil ikke!

– TRE.

– Neineinei! Jeg vil ikke! Dumming! Pappa, nei!

Arg. Det blir en sånn dag. Jeg bærer en sparkende, illsint guttunge ut på badet. Han skriker mens jeg pusser tenna hans. Det er fælt. Pappahjertet holder på å knuses når han spreller, protesterer, griner og slår mens jeg vasker han og tvinger på han klær så skånsomt jeg kan. Angrer på at jeg ikke sto opp en halvtime før. Banner for at jeg har dårlig tid. Prøver å være bestemt, men gjør alt jeg kan for ikke å bryte sammen, jeg vil ikke klikke, kjefte, skrike eller skape utrygghet. Samtidig må han skjønne at han ikke kan grine seg til å … hva det nå er han vil.

Mens jeg lager matpakke, pusser tenner og kler på meg ligger han på gulvet på badet med ansiktet ned. Først skrikende, så etter hvert roligere. Jeg kommer inn igjen på badet noen minutter seinere. Da er han blitt helt rolig.

– Skal vi ta med giraffen i barnehagen i dag, eller?

– Ja! Et lite snufs følger med. Men ingen gråting.

– Kanskje Lise er i barnehagen i dag? Gleder du deg til å leke med henne?

– Ja. Kan jeg ta av meg genseren i barnehagen?

– Klart du kan.

– Ja!

Treåringen reiser seg. Og så løper han, tilsynelatende bli og fornøyd, ut mot gangen for å få på vinterstøvlene og den rosa boblejakka bestemora kjøpte i Tibet i fjor.

– Pappa er best, roper han.

Så kommer mamma.

– Mamma! Du er også best, roper han.

Og så går vi.

 

 

Jeg rakk ikke Arbeiderpartiets framlegging av alternativt statsbudsjett i dag. Jeg fikk ikke vite hvordan Jonas vil styre landet. Og jeg aner ikke hva de blåblå og samarbeidspartiene deres sa da de gikk inn i forhandlingsmøtet i dag morges. Hvis de i det hele tatt har begynt dagens forhandlings-dont.

Men det slår meg at forhandlingene nå er omtrent der hvor Siv og Erna kler på Trine og Knut Arild.

De har vært positive og glade og klare for å spise frokost i barnehagen.

De har plutselig blitt rasende da de fant ut at det var sol på kjøkkenet, selv om det ikke egentlig var sol der, bare lys. Og det visste de jo på forhånd.

De har liggi på benken og sparka, mens de har sagt ting som «her må det komme mye mer penger på bordet». De har sprelt og sparka mens de blei tvangspussa tennene på.

Og vi veit at de før eller seinere kommer til å, uten at noen helt forstår hvorfor, reise seg opp og si «pappa er best. Og mamma er også best», og gå pent til barnehagen.

Kanskje det bare er en fase.

Kanskje de trenger å jobbe litt med samarbeidsklimaet.

Kanskje det bare er et spill, og at de egentlig aldri var så sinte.

Eller kanskje Siv og Erna trenger å tenke litt på måten de behandler ungene på.

Uansett, før eller seinere kommer de til å gå hånd i hånd til barnehagen. Og Siv og Erna kommer til å synge Bella Ciao i dag også.

 

Rett før vi gikk inn i barnehagen spurte jeg treåringen:

– Hvorfor var du så sint i dag morges, egentlig? Hvorfor sparka du meg? Du veit jo at vi må spise frokost og pusse tenner og sånt. Vi gjør det jo hver dag?

– Jeg veit ikke, jeg, pappa.

– Men nå skal jeg leike med Lise. Ha det.

– Ha det. Husk å spise cornflakesen.

– Jada, pappa.

Og så fikk jeg en klem.

Det var digg.

Joda. De forhander ennå.

De fire partiene Krf, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet går stadig inn og ut gjennom dørene i Statsrådssalen i tredje etasje på Stortinget.

Journalister sliter sittende på teppet. Arbeiderpartiet (som har kontorer nettopp i denne gangen) prøver å ikke bli alt for irritert på all ståheien.

MEN. Jeg er jo gravende journalist, må vite. Og jeg har greid å få tak i et internt dokument fra forhandlingene! Eksklusivt! Hemmelig! En gigantisk lekkasje!

Og her får du det, budsjettpartenes eget bingo-ark, som de ser ut til å bruke hver gang de går ut fra forhandlingsrommet, og forbi medienes så alt for ivrige mikrofoner.

Slit det med helsa!