I går hadde jeg min første skikkelige opplevelse som slask på tinget.

Det var nemlig den mest spennende kvelden i Stortinget på lenge. For en gang skyld skulle en reell avgjørelse tas på Stortinget!

Det er nemlig ikke så vanlig som man skulle tro.

Når det er flertallsregjering, for eksempel. Da sitter alle partilederne og ministrene og legger sine slagplaner i fellesskap. De vedtar alt som skal vedtas på bakrommet, og tar sakene til Stortinget bare for at vi ikke skal glemme at vi liksom har demokrati her i landet, selv midt i en stortingsperiode.

Men nå har vi en mindretallsregjering. Eller, en halvveis-midt-i-mellom-mindretallsregjering, kanskje. Og den må i blant gå den lange veien til maktas hus, for ydmykt å be om bifall og støtte.

 

Høyres stortingsgruppe møttes i går. Åsted: Store møterom, i fjerde etasje, omtrent rett over den store trappa som frakter besøkende fra inngangspartiet av Stortinget og opp til Vandrehallen.

Møtet begynte tre, og skulle i prinsippet vare ut dagen. Altså til fem. Men så enkelt ble det, heldigvis og dessverre, ikke.

Agenda: OL. Formelt sett om «Høyres stortingsgruppe skulle gi en anbefaling til regjeringen i spørsmålet om statsgaranti for OL» eller noe sånt, men som vi alle nå veit: De skulle bestemme seg for om OL kanskje kunne bli noe av, eller ikke kunne bli noe av.

Og utenfor satt vi.

Ca 20 journalister, fra VG, Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten (tror jeg i hvert fall), TV2, Nrk, Nrk igjen, og VG en gang til, og sikkert et team til fra TV2 også.

Vi satt, sto, lå og slynget oss i gangen i fjerde etasje. Det var bare ti stoler.

 

Stortingsjournalistene er stort sett to typer mennesker. De gamle, og de nye.

I gangen utenfor Store Møterom i går var begge typer. De eldste satt i grupper og diskuterte hvor mye rart de har venta på før (stikkord: Statsbudsjetter og Sjakk-VM). De yngste ringte og snakka og oppdaterte sine respektive redaksjoner hvert femte minutt, enten det hadde skjedd noe eller ikke.

– Det skulle vært OL i den klassiske stortingsøvelsen venting, sa en eller annen.

Tilsynelatende var det ingen i hele gangen mellom 30 og 50. Med det mulige unntak av undertegnede.

Jeg syntes jeg hørte en applaus fra borte i gangen. Men ingen andre reagerte. Det var sikkert ikkeno.

– Nå skal vi rapportere om alt det spennende som har skjedd den siste timen, sa tv-journalisten, liksom alvorlig. Alle lo.

En eller annen politiker med tynt hår og grå dress (kan det ha vært Jan-Tore Sanner?) går ut av en dør og inn en annen. Skal han på do? Etter noen minutter kommer han tilbake.

Næh, det var vel ingenting. Noen viser fram gamle bilder av hverandre.

Vi glodde på en stengt dør. Men ikke en gang hvilken dør, var vi enige om. Langt mindre hva som skulle skje når det forbannede møtet endelig ville være ferdig.

 

Men så! Hvem er hu der? Noen mumler. Sunniva. Høyres kommunikasjonsboss kommer mot det røde båndet som markerer området der ingen med pressekort får gå bak.

Hun forteller at det er Trond og Svein som skal fortelle hva som har skjedd etter møtet. Trond er Trond Helleland, parlamentarisk leder av Høyre, men ikke av den typen som vanlige folk har lagt merke til at eksisterer. Svein er Svein Harberg, fraksjonsleder og idrettspolitisk talsmann.

De skal holde pressekonferanse nede i vandrehallen, fikk vi vite. Men Tv2 protesterer, for de har en avtale med Erna utenfor møterommet.

Sunniva sjekker. Erna kommer visst oppe. Men rekker vi da å høre hva Erna har å si oppe, før vi må løpe ned og høre på hva Svein og Trond har å si i Vandrehallen?

Såpass ærlig talt uviktige spørsmål fylte hodene på uskyldige, men leie stortingsreportere, for når det først smeller er det dumt å stå fast i heisen.

– Hvor lang tid tar det?

– Det er helt umulig å si.

– Er dere før eller etter skjema?

– Vi har ikke noe skjema.

 

Men det var jo egentlig en formalitet, dette møtet. Alle jeg snakket med på forhånd, både journalister og politikere, virket overbevist om at det bare fantes ett mulig utfall.

Det var åpenbart. Høyres stortingsgruppe kom til å si ja til statsgaranti, men med sterke forbehold og klare intensjoner om å gjøre det billig og nøkternt.

«Hva tror du, blir det ja eller nei», spurte VG-journalisten i studio VG-journalisten i gangen.

«Det eneste jeg er sikker på er at det ikke blir et ja eller et nei», svarte han.

Her skulle det dras, forhandles og knipes, før det ble et «tja» som i virkeligheten var et «ja». Vi var sikre, alle sammen.

Så sikker var jeg, at når slutten på møtet stadig ble utsatt, så prioriterte jeg familie, middag, barn og høstferiereturerende kone framfor Høyre. Det ville jo bli ja, uansett.

Men så ble det nei.

Æsj, jeg skulle vært der.