Noen later som om de alltid har viktige avtaler klokka 19:30, men skal egentlig se Hotel Cæsar i hemmelighet.

Andre må slette nettleserhistorikken sin flere ganger om dagen for ikke å avsløre at de ser Miley Cyrus-videoer om og om igjen på Youtube.

Enkelte folk spiller til og med Minesveiper på pc-en i timevis hver eneste dag.

Min guilty pleasure, den er mye værre. Men jeg skal avsløre det nå:

Jeg elsker det politiske spillet.

Jeg kan diskutere i timevis om det virkelig er lurt av Arbeiderparti-ledelsen å sette Hadia inn som nestleder allerede nå, for tenk om Jonas ikke vinner det første stortingsvalget – men det neste – og så blir sittende som statsminister i åtte, kanskje tolv år, og så har plutselig Hadia vært nestleder alt for lenge, og føles skikkelig ufresh når Jonas endelig skal gå av, og dermed forblir en evig toer som aldri kom til toppen.

Jeg synes det er fornøyelig når Oslo Høyre for ørtende gang kutter budsjettet til Jussbuss, og alle blir fly forbanna, bare for at Oslo Venstre noen uker seinere skal kunne gå «seirende» ut av forhandlingene og gjøre alle lykkelige og få knallfine medieoppslag. Og så synes jeg det er like gøy å diskutere om årets «ikke-videreføring» av spenn til Human Rights Service er det samme trikset, for at Oslo Fremskrittsparti om noen uker skal kunne komme «seirende» ut av forhandlinger, og gi Hege Storhaug penger igjen. Til speilreflekskameraenes klikkende applaus.

Jeg koser meg med spekulasjoner om Thorbjørn Jagland blir degradert til vanlig medlem av Nobelkomiteen.

Jeg fråtser i oppslag om OL-spillet. Og lurer på hvor mye Erna hadde vært villig til å gi Siv i bytte for et tja til OL, om ikke hele prosjektet hadde gått i vasken, da.

Men jeg skammer meg, altså. Jeg lover.

Hvorfor? Nei, kanskje fordi jeg er en gammal raddis? Oppvokst på gata, delte ut løpesedler før jeg lærte å gå, gikk i demonstrasjonstog mens jeg fortsatt bare ble kalt Lille Føtus?

Da jeg var ung mente jeg at vanlige folk best kan slåss for virkelig endring der ute. I fagforeninger, sosiale organisasjoner, massebevegelser. At vi best får gjennomslag ved å legge press på makta og slåss for det som er riktig.

At folk på Stortinget og i parlamentariske systemer blir bindi opp i spill, i maktkamp og i evige dragkamper om ørsmå politiske stikk, hvor karrierer og posisjoner er viktigere enn faktisk endring.

Men ikke vårs. Vi var skikkelige folk. Opptatt av rettferdighet, ikke politikk. Vi var opptatt av å slåss for det som var riktig, ikke å bare slåss for bittesmå endringer i et fastgrodd system.

Og det er jo ett eller annet sant i det, er det ikke?

Likevel. 

Jeg skal gi meg hen til mine lyster. Jeg skal tørke av meg skammen og brøle det ut så alle kan høre:

Jeg elsker det politiske spillet!

Fra og med i dag skal jeg blogge fra Stortinget. Hver eneste dag, hele høsten, skal jeg sitte i Stortingskantina, i vandrehallen, i presselosjen, i trimrommet, i biblioteket og inne på kontorene til de gøyalste (er det et ord?) representantene.

Jeg skal snakke med vaskemenner og sikkerhetsdamer (hvis det finnes noen). Jeg skal egle meg innpå kantinepersonalet. Jeg skal smugrøyke med smugrøykerne og piratkopiere Stortings-appen (jepp, den finnes).

Og hva blir resultatet? Jeg aner ikke. Jeg er bare en helt vanlig dust, som hverken har klippekort i kultureliten eller møteplass i noe som helst møte hvor noen bestemmer noe.

Jeg er bare en slask.

Men denne høsten skal jeg i det minste være en slask på tinget.

Med eller uten skyldfølelse.

Snakkes.