Jeg leser i dagens Aftenposten at Erna Solberg på et tidspunkt hadde en kjæreste fra Gambia. I to år.
Vel, det har vi vel alle, hadde jeg nær sagt. Ingen stor sak.
Men så leser jeg videre, hentet fra Renate Nedregårds uautoriserte biografi, at hun ble oppfordret til å bruke dette som argument, da hun seinere ble beskyldt for å føre en for streng innvandringspolitikk.
«Senere da hun som kommunalminister fikk klengenavnet «Jern-Erna», på grunn av at hun sto for en restriktiv innvandringspolitikk, mente venner at hun kunne ha opplyst om Usman for å stoppe beskyldninger om rasisme.», skriver Aftenposten.
Erna ville ikke det. Hun fryktet at rasister og kvinnehatere ville fråtset i saken, skriver forfatteren.
Men da må jeg bare si en liten ting, om jeg kan være så frekk å uttale meg på vegne av alle landets antirasister:
Hvis folk går rundt og tror at beskyldningene om rasistisk, eller innvandringsfientlig, eller for streng innvandringspolitikk, kan avvæpnes ved å hente fram en afrikansk ekskjæreste … Vel, sorry, da tar man feil.
Man trenger ikke være personlig rasist for å drive en alt for hard innvandringspolitikk. Man trenger ikke å mene at folk fra Afrika er slemme/dumme/ekle for å behandle innvandrere urettferdig. Og man blir ikke automatisk en hjertevarm antirasist fordi man har kjæreste fra Afrika.
Så til en annen gang, kjære Ernas venner: Dette kunne blitt flaut. Heldigvis var vår dengang kommende statsminister åpenbart litt smarerte enn dere.
Jeg bare nevner det.
Er ikke det også standardutspillet til folk som lefler med rasistisk argumentasjon? «Jeg kjenner flere hyggelige innvandrere, men..» eller «Nei, ikke [navn på hvem som helst du har giddi å faktisk bli kjent med], hen er unntaket».
Kunne fort bidratt til å bekrefte snarere enn å avkrefte.