Ikke før vi har greid å riste av oss Scheel-utvalget og skattereform kommer den nye enorme kampsaken buldrende.

Hovedmann: Arbeidsminister Robert Eriksson. Fra Fremskrittspartiet.

Han holdt pressekonferanse i går, rundt et alt for lite møtebord i andre etasje i regjeringsbygget. Mellom trangtstående journalister fra alle medier, og foran en sånn smartboard som ellers stort sett befinner seg på landets skoler, fortalte han oppglødd om regjeringas forslag til nye regler for midlertidige ansettelser.

Jepp, midlertidige ansettelser. En av de viktigste punktene i Arbeidsmiljøloven, som kom til Norge i 1977, og som siden har gjort at midlertidighet bare skulle være unntaket. Før det var det fritt fram.

I dag kan du bare ansette noen midlertidig hvis oppgaven som skal gjøres er tidsbegrensa (Jeg driver bondegård. Om våren skal det sås. Og hesjes. Eller andre bondeaktige ting. Da må jeg ansette Gunn-Britt til å gjøre den jobben, men jeg trenger henne ikke om vintern.) eller er et vikariat. (Karin på regnskap har fått åtte barn. Da må hu nesten få permisjon, og Kåre leies inn i mellomtida.)

Det Robert Eriksson foreslår: En arbeidsgiver kan ansette folk midlertidig i opptil ett år, uten noen spesiell grunn.

Så har han riktignok lagt inn en begrensning. Maks 15 prosent av staben kan ansettes midlertidig uten grunn. Så du kan ikke fylle sjappa bare med midlertidige. Men hvis du allerede har 20 prosent vikarer og 30 prosent i toårs prosjektstillinger, så kan du likevel dytte inn 15 prosent ekstra med ekstra midlertidige, for 15-prosent-grensa gjelder bare de som er midlertidige uten en spesiell grunn.

Henger du med? Bra. Jeg veit du er både klok og pen, så dette bør være enkelt.

 

Hva blir så resultatet? Tja, man skal jo ikke være alt for skråsikker. Men jeg pisser nok ikke særlig langt utenfor blinken hvis jeg antyder at veldig mange som jobber i yrker med hard konkurranse om arbeidsplassene nå kommer til å bli ansatt i ettårs-stillinger, i stedet for fast.

Erikssons poeng er at midlertidige ansettelser gjør det lettere å komme inn i arbeidslivet. At folk som ikke har jobb vil ha lettere for å få jobb hvis ikke arbeidsgivere binder seg til å gi dem jobb for alltid.

Problemet er sjølsagt at … øhhh … han tar feil?

Neida, jeg aner ikke jeg, altså. Men Jørgen Svalund, som er forsker ved Fafo, tok doktorgrad i fjor. Det han gjorde var å sammenlikne forholdet mellom midlertidige og faste ansettelser i de nordiske landene.

Han viste at i Sverige, der det er mye åpnere for midlertidighet, er det også større arbeidsløshet, og færre faste ansatte. Dessuten at det har ført til en kløft i arbeidslivet, hvor man på den ene sida har de med trygg, fast jobb, og på den andre sida har mange som bare går fra den ene midlertidige ansettelsen til den andre i en evig og håpløs dans.

Men det er klart, arbeidsgiverne digger det, da.

Forbanna?

Vel, det er i hvert fall de fleste organisasjoner av arbeidsfolk. Nå rustes det til kamp. Den første politiske streiken er meldt allerede. LO ser ut til å ville vente litt med å dra opp de mest brutale våpnene (les: generalstreik).

For joda, dette er store greier.

Men Robert Erikssons møterom, det var så lite at man skulle tro han tenkte ingen kom til å bry seg.

 

—

PS: Her har jeg bare vært innpå en liten del av forslaget. Han vil også blant annet innføre «aktivitetsplikt» for alle som mottar sosialhjelp (unntatt de som av en eller annen grunn ikke kan jobbe. Selv om de ikke er uføre. En mystisk gruppe folk der, altså). De som nekter å være i aktivitet (i jobber som ikke er jobber. I samarbeid med næringslivet. Go figure.) skal miste retten til sosialstønad og dyttes over på «nødhjelpsnivå». De jeg kjenner som har gått på sosialhjelp lurer umiddelbart på hvor mye ned du kan gå fra sosialpoenger før det blir nærmere aktiv dødshjelpsnivå, men Eriksson har sikkert svaret et sted.

PS2: Dette er bare første del av Erikssons endringer i arbeidsmiljøloven. Resten kommer til uka. Det blir sikkert ikke noe mindre bråk av det.

PS3: Forslaget til Eriksson skal nå sendes til Stortinget. Deretter må Eriksson bli enig med Krf eller Venstre (og særlig Venstre digger det meste av disse greiene), før det blir vedtatt.

PS4: Stortinget er forresten midlertidighetens Mekka. 169 folk på fireårs-kontrakter.

Men hvis alle midlertidige i landet fikk lønn på 865.100 kroner i året og pensjonsavtalen som gjelder her på huset, ja, da tror jeg vi ville meldt oss frivillig i midlertidighetskøen alle sammen.

I tilfelle noen av mine lesere ikke har fått det med seg: Ukas definitive snakkis på Stortinget har ikke vært Scheel-utvalget. Det har heller ikke vært Robert Erikssons forsøk på å gjøre landets ungdom til midlertidige ansatte.

Neida, ukas snakkis kommer fra Hamars Brumunddalens store sønn, stortingsrepresentant Tor André Johnsen fra Fremskrittspartiet. En av slaskens absolutte favoritter.

Du kjenner han kanskje fra noen klassiske saker:

Da Tor André først kom til Stortinget, for eksempel, insisterte han på å få bo på det trygge vestkanten, i stedet for livsfarlige, usiviliserte Oslo Øst (også kjent som Vulkan. Uæ!). Til Hamar Arbeiderblad uttalte han det legendariske:

– Grønnegata er et fint strøk. Rett bak slottet. Jeg spurte spesifikt om å få bo der. De prøver jo å flytte politikerne lenger øst, men jeg var klart på at jeg ville bo på vestkanten. Det viktigste for meg er å få en stille leilighet i et sivilisert, stille strøk, hvor man kan ferdes trygt til og fra jobben.

Jepp.

Siden har han også blitt kjent som Stortingets favoritt-el-overfølsomme, med metalltråder innsydd i skjorta og medlemsbok i Folkets Strålevern på innerlomma.

Men denne uka, altså. Denne uka utførte Johnsen et legendarisk stykke politisk håndverk. Og pr-arbeid, samtidig! Hvordan?

Jo, du skjønner, i Hamar har de en svømmehall. Ankern blant venner. Ankerskogen Svømmehall for oss fra byn. Tor André er en flittig gjest, men en nokså misfornøyd en. Og, som god Frp-representant tenkte han vel at her var det viktig å stå på folkets side, å påpeke svakheter ved samfunnet og sette en stopper for overprisede tilbud til folk flest.

Resultatet, enda en sak i Hamar Arbeiderblad, med følgende overskrift: – Kommer du med dress og stortingsfrakk må du klemme det inn i skapet.

– For eksempel er skapene i garderoben for trange og små, og når du kommer med dress og stortingsfrakk, må du klemme det inn, sier Johnsen til Hamar Arbeiderblad.

Jepp. Tor André har åpenbart for god frakk for Ankern. Det låter som en kjempesak å skaffe stemmer på.

—

 

PS: Hamar Arbeiderblad har også gjort en egen sak på at den forrige saka til Hamar Arbeiderbladet førte til at Johnsen har blitt erta. Og sånn kan vi jo bare holde på.

PS2: Om du var i tvil: Det er foreløpig ikke sånn at man får utdelt en ny og stillig frakk med Stortingets logo når man blir valgt, dessverre.

PS3: Kanskje Tor André kan søke seg til Stortingets presidentskap? Det er sikkert større plass i dét.

 

 

—

REDIGERT! Etter påpekninger både i kommentarfeltet her og på Facebook har Slasken blitt gjort oppmerksom på at Tor André Johnsen ikke er Hamars store sønn, men tvert i mot fra Brumunddalen. I frykt for å fornærme befolkningen i de dype skoger legger jeg meg langflat, og vil herved beklage overfor alle som føler seg støtt.

I går var jeg på Debatten, det store og viktige debattprogrammet på NRK1.

Mitt oppdrag: Å forklare Scheel-utvalget! Høh.

For å være helt ærlig, jeg har ikke egentlig brydd meg noe særlig om skatt før denne uka. Mitt forhold til skatt har vært som de fleste musikeres: UÆÆÆ! HJÆLP! FORSKUDDSSKATT ALLEREDE NÅ? DET ER JO BARE MARS, JEG HAR IKKE TJENT EN DRITT! GULP. Hashtagg straffeskatt. Hashtagg dritiut.

Men så kom da dette Scheel-utvalget med sin offentlige utredning, da.

Allerede før rapporten ble lagt fram var det mye saker ute i media. Lekkasjer fra detaljer i rapporten ble slått opp, alle skulle opp og krangle på sine viktigste områder. Jeg skjønte sjølsagt ikke mye om hva som foregikk, og det gjorde vel ikke egentlig resten av verden heller.

På pressekonferansen i det gamle regjeringsbygget på tirsdag var jeg sikkert den grønneste i salen. I negativ betydning, altså. De ivrigste fulgte konferansen på tv, og de kunne se meg stille et snodig spørsmål som ikke akkurat traff i midt i blinken på debatten. Svaret fra Hans Henrik Scheel gjorde meg ikke særlig mye smartere.

 

En av problemene med journalistikken er at den er så inmari saksdrivi. Helhet blir skjelden til gode overskrifter. Mens «Nei til skatt på bolig» blir det. Eller andre enkeltpunkter. Men det hjelper ikke så mye å være rasende mot ett enkeltelement av en gigantisk skattereform hvis man ikke forstår helheten i reformen.

Så jeg bestemte meg for i hvert fall å prøve å skjønne helheten. Etter mange og lange prater med hjelpsomme folk både på Stortinget, i utvalget og andre steder begynte jeg å få en viss oversikt i hvert fall, så jeg skreiv en sak om «Scheel-utvalget så selv en slask kan forstå». Og vips sto jeg på NRK for å forklare det videre til folk flest.

Høh. Skatteekspert. Jeg tror jeg må lage noen nye visittkort. Flirer ennå.

Uansett. Hvis du har lyst til å se innslaget, så ligger det her:

Det var jævla fint å jobbe med Ingunn Solheim og de andre på Debatten. Vi snakka oss gjennom flipoveren på forhånd (jeg måtte tegne den to ganger, så jeg kunne tusje på den på prøvene først også. Men en eller annen på Krinken hadde misforstått planen min, så da jeg kom i studio hadde de teipa sammen det oppdelte flipover-arket. Heldigvis fiksa dem tidsnok til sending.)

Men slutten, da. Slutten.

Du veit. Hvis noen sier «Hei, jeg har akkurat vært hos frisøren, hvordan synes du det ble?», så svarer du: «KJEMPEFINT! WOW!»

Og. Hvis noen i starten av en skattedebatt spør deg: «Har du blitt gira på skatt nå, og spent på hvordan det går framover?», så svarer du «Ja, dette er jo kjempespennende og viktig for landet», ikke for eksempel «øøøhhh, nææh … øøhhh, det er jo … øøhhh … ganske tungt dette».

Hashtagg facepalm, si.

– Nå må du følge med, slasken, sier folk på Stortinget. – Dette er krutt! – Dette er veldig en alvorlig parlamentarisk situasjon, sies det.

Bakgrunnen: Tirsdag den andre desember 2015 innkalte Stortinget justisministeren på teppet for å forklare seg om asylbarnsaken.Ryktene sier at den paragrafen i Stortingets forretningsorden som ble brukt aldri har vært brukt før. Det er svært skjeldent at en minister blir kalt inn på dagen.

Og justisminister Anders Anundsen fra Frp kom og forklarte seg. Han sa, oppsummert, at «dette er mitt ansvar. Men det er ikke min feil. Og dessuten har ikke disse barna lovlig opphold i Norge uansett». En beklagelse, joda. Men det han beklager er at politiet ikke har fulgt hans instrukser. Han beklager ikke for eksempel at barn kan være sendt ut.

Dette kan få alle mulige slags konsekvenser:

– Må Anundsen gå? Vel, jeg veit ikke. Men helt umulig er det ikke. Det spørs på om beklagelsen hans var ærlig nok. Om han la alle kortene på bordet.

– Vil Stortinget kreve full stans i utsendelsene inntil saken er avklart? Vel, jeg veit ikke det heller. Foreløpig har de gitt Erna Solberg en slags frist på to uker til å få dette i orden før de lager mer kaos. Men om de foreslår det, vil i så fall Arbeiderpartiet stemme for? Ingen veit.

– Bruker Venstre og KrF situasjonen til å presse gjennom avtalen om asylbarnas framtid fortere? Ja, det ser sånn ut. Og det er vel sikkert ålreit.

Det er masse spill på gang. Alle slags scenarier blir foreslått, diskutert, vurdert.

Og dette er jo midt i blinken for bloggen min. Korridorprat. Parlamentarisk oppstandelse. Spekulasjoner. Kanskje til og med en eller annen må gå til slutt. Det er jo det jeg er her for. Jeg skal skrive om nettopp sånne ting. Jo mer kaos, jo bedre er det.

 

Men jeg har ikke så lyst.

For dette handler ikke om politisk spill, det handler om folk. Helt sprell levende, leikende barn. De driter nok i om den blåblå regjeringa får en skrape. Om Humlegård må unnskylde seg. Eller kanskje til og med gå av. De har ikke bruk for høringer, for forhandlinger eller tildelingsbrev.

De trenger bare å få bli i Norge.De trenger bare å få vokse opp i et land som er nogen lunde trygt, hvor det ikke er faktisk borgerkrig, hvor ikke fascistiske bevegelser kontrollerer store deler av landet, hvor det er mulig å se for seg en framtid. Ikke en framtid i sus og dus og champagne og Ferrari, men en framtid med … kanskje jobb. Og kanskje et sted å bo. Og … du veit … kanskje ytringsfrihet.

Unger som bor i Norge, har bodd her i årevis, og kanskje ikke en gang besøkt det landet norske myndigheter kaller deres hjemland.

 

Det er mye interessant som skjer på Stortinget. Det er mye jeg kan tulle med. Mange små og store saker jeg kan latterliggjøre. Men akkurat i dag har jeg bare ikke lyst.

Dette har de venta på så lenge. Adventstida på Stortinget er allerede over. I månedsvis har allting bygget seg opp mot 2. desember. Og nå er den dagen her. Scheel-utvalgets rapport er levert.

Men hvorfor er den så viktig, egentlig?

Jo, det skal jeg prøve å forklare.

 

Skatt er kanskje det aller viktigste politikerne bryr seg om. Men politikerne har de siste åra blitt stadig mer bekymra. For hva? Vel, for det vanlige: At lavere skatt i andre land gjør at rikinger heller vil bruke penga sine der enn her.

Forskjellige skatter slår ut på forskjellige måter. Men den skatten alle økonomene ser ut til å mene er verst nå om dagen, er selskapsskatten.

Selskapsskatten er den skatten som selskaper betaler på overskuddet. Det er altså ikke den skatten eiere må betale når de henter ut overskuddet. Det er det selskapene betaler selv, når de tjener penger.

Den (altså selskapsskatten) er for høy, sammenlikna med våre naboland. Det mener i hvert fall økonomene om dagen. Så Stoltenberg-regjeringa gikk i 2013 til Hans Henrik Scheel (som til daglig er sjef i Statistisk Sentralbyrå og bør dermed ha regneferdighetene noen lunde på stell), og sa omtrent følgende:

«Hvis vi senker selskapsskatten til samme nivå som nabolandene, hva må vi gjøre med resten av skattesystemet, da?» (Min formulering, Jensemanns innhold)

Så vant de blåblå valget, og Siv Jensen stakk bortom Scheel med en ekstra liten lapp: «Gjør som du har fått beskjed om, men sleng inn en skikkelig skattelettelse også mens du først er i gang!»

Og i dag kom Scheel tilbake. Med en fiks ferdig skattereform.

 

Selskapsskatten skal ned, fastslår Scheel. Og dermed må også inntektsskatten til vanlige folk gå ned. De må nemlig gå hånd i hånd, fordi ellers dytter bare skattesmarte triksefiksere penga over den ene eller andre veien. Blir det lav selskapsskatt kan du gjøre lønna di til overskudd i et lite selskap. Blir det lav personskatt tar du ut penga som lønn i stedet. Så alle vil ha dem like.

Men, som du sikkert har lagt merke til, du betaler jævla mye mer enn 20 prosent i skatt i dag. Det er fordi skatten ikke bare er inntektskatten, men et lite tårn av skatter som står oppå hverandre. For vanlige folk er det inntektsskatt, trygdeavgift og toppskatt. Til sammen utgjør de skatten, for vanlige folk som jobber.

For selskaper er det selskapsskatten og utbytteskatten.

Og målet er at disse skal være nokså like: Selskapsskatten skal tilsvare inntektsskatten, mens det totale skattetrykket for business (altså selskapsskatt + utbytteskatt), skal tilsvare det totale skattetrykket for arbeidsfolk (inntektsskatt + trygdeavgift + toppskatt).

Så: Scheel-utvalget vil senke selskapsskatten til 20 prosent. Dermed må de øke skatten på eierinntekt. Men totalt blir skatteinntektene litt lavere enn før.

Scheel-utvalget vil senke inntektsskatten til 20 prosent. Så da må de øke toppskatten. Eller, for å være helt nøyaktig, de fjerner toppskatten, og erstatter den med en ny «skatt på personinntekt», som blir høyere. Men de totale skatteinntektene blir litt lavere her også.

Dermed har man to harmoniserte skatte-tårn. Men litt mindre skatteinntekter.

 

Og dermed må Scheel-utvalget finne noen penger omtrent på fire andre steder:

Sted 1: En ny skatt på finansielle tjenester. Det vil i hovedsak si at finansnæringas egne (og ærlig talt litt absurde) fritak for merverdiagift skal fjernes.

Sted 2: Fjerne diverse fradrag og særordninger. Det er her det kommer til å bli mest bråk. Du veit, i dag får du 3850 kroner i skattefradrag hvis du er med i fagforening. Blir den borte, vil veldig mange måtte vurdere om LO-medlemsskapet er verdt det. (Her har slasken ett prinsipp: Vær med i fagforening eller vær ego-fjott. Men det er nå bare min mening, og den teller dessverre ikke). De har også foreslått å fjerne den lave skatten i nordnorge, fjerning av pendlerfradrag, skattefritak for gaver til ideelle organisasjoner og en masse sånt.

Økonomer elsker å fjerne sånne ting. De vil gjerne at skatteinngangen skal være bred, altså at flest mulig penger blir beskatta, sånn at skattesatsen ikke trenger å være så høy. Men politikere, de hater å fjerne sånne ting. Så vi får nå se, da.

Sted 3: Omlegging av merverdiavgiften. Du veit, det er en del ting som er momsfritt eller bare har halv moms i dag. Aviser og sånt. Det vil Scheel fjerne.

Sted 4: De vil ta inn penger på verdien av bolig! OK, dette er kanskje litt overspilt i media. Men de vil gjøre det sånn at du betaler formueskatt på 80 prosent av boligen din i stedet for 25 som i dag (den snodige oppfinnelse som kalles likningsverdi). Men formueskatten skal ha høyere bunnfradrag enn før, så det vil bare gjelde de som har dyre boliger. Hvis man for eksempel er to personer (og får bunnfradrag for begge) eller for eksempel har gjeld, så skal det nokså mye til. Og de vil ha skatt på leieinntekter fra folk som leier ut en del av kåken sin.

Totalt skal dette gå opp i opp. Og alle hjerter gleder seg.

Hehe.

Neida.

 

Siv Jensen var knallhard allerede på pressekonferansen ved overrekkelsen. «Boligskatt står ikke på denne regjeringens meny», sa hun. «Takk skal du faenmeg ha», tenkte sikkert Hans Henrik Scheel i sitt indre, etter å ha jobba i et par år med en rapport hun åpenbart ikke ville ha.

Men de fleste politikere er nokså forsiktige i dag. Gjennomgangstonen på Stortinget er at de vil lese hele rapporten og ikke slakte enkeltelementer alt for mye. Målet til de fleste ser ut til å være et nokså bredt forlik. Altså at mange partier i Stortinget kan bli enige om hvordan man skal gjøre dette.

Hvorfor? Regjeringa (med samarbeidspartiene) har jo flertall, de kan jo bare ture fram!

Jojo. De kan det.

 

Men nå skal rapporten på høring. Så antydes det at vi trenger noen tilleggsutredninger. Og så skal man begynne å forhandle. Det er nesten umulig å se for seg at dette blir praktisk skattepolitikk i hvert fall før 2017. Og veit du hva som skjer i 2017? Tips, det begynner på stor og slutter på tingsvalg.

Hvis Høyre og Frp skal tvinge gjennom en enorm reform (akkurat det klinger ganske bra, forresten) rett før valget, for så å se alt gjort om igjen året etter, så blir absolutt alle sure.

Spørsmålet er hvem som vil være med på dette. SV, for eksempel, ser ut til å være nokså fornøyde. Om ikke med den sosiale profilen (det kan være man flytter noe skattetrykk fra bedrifter til vanlige folk her, og det er vel ikke SV særlig gira på?), så definitivt med å legge MVA på finansnæringa.

Arbeiderpartiet har vært illsinte motstandere av Høyre og Frps kutt i formueskatten. Og Scheel er veldig klare på at formueskatten ikke akkurat er det mest fornuftige stedet å kutte.

Høyre er selvsagt mest opptatt av å harmonisere skatt med andre land, så ikke Norge skal være næringsfientlig, og det får de.

Men Frp, partiet til sterk nedsettelse av skatter og avgifter, de kan kanskje slite litt med et par av de nye skattene her.

Vel, dette skal bli spennende.

Neida.

Dette skal bli en kjedelig, langdryg prosess, prega av uforståelig økonomiprat, ugjennomtrengelige politiske forhandlinger og veldig, veldig mange møter som de fleste av oss heldigvis slipper å være med på.

Og så blir det nok en skattereform til slutt, skal du se.

Du trodde kanskje alle på Stortinget var opptatt av Finansdebatten i dag? Den store? Som alle har gleda seg til i månedsvis?

Haha, neida. I salen er det som vanlig noen få titalls representanter (unntatt når the top dawgs skal tale, sjølsagt, da hender det noen følger med). Nei, på dagsorden i dag er jul.

Da folk kom på jobb i dag morges var det nemlig fullt av julepynt overalt. Spesialdesigna fra elever ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Jeg er riktignok ikke sikker på om akkurat Kunsthøgskolen er ansvarlig for Stortings-julekulene.

Det står nemlig Eurofoto eller noe sånt under.

Men hovedprosjektet er dette:

En installasjon bestående av en masse snøballer som henger fra taket, med en slags tjukkas slash saccosekk liggende under. Bildet er tatt fra åpninga av installasjonen (eller er det julepynten?) sånn i halv tre-tida i dag. Mannen som fikk den beste plassen var Stortingspresident (og autorisert norsk sjakkbrikkeflytter) Olemic Thommesen.

Senga, eller hva man skal kalle det, kan nok bli godt brukt allerede i kveld. Finansdebatten skal nemlig vare til godt utpå natta, de ondeste tungene snakker om at vi kommer til å se 2. desember med god margin før den kommer i mål. Når debatten innledes med at det foreslås en talertid på seks timer eksklusivt replikker veit du at kvelden kan bli lang.

Men enn så lenge har først og fremst kantinepersonell og reingjøringsfolk testa liggekomforten i Trappehallen:

Men det er ikke bare i det sentrale Storting det skjer. Også i Nedre Vollgate (en del av Stortinget som ligger på andre sida av Wessels plass) er det jul. Kristelig Folkepartis gang i femte etasje ble i dag omdøpt til julegate, med behørig feiring, akkurat så løssluppent og villt som vi er vant til fra KrF. Vi snakker både julebrus og brente mandler.

(På bildet kan du blant annet se KrF-rådgiver Solveig Gullteig (i midten) og forvillet senterpartist Ole Johnny Staven til høyre)

Uansett er det ingenting som slår hipster-juletreet som står i Vandrehallen.

Jepp. Det er jul i Stortingsgata.

Heldigvis har det gått noen år siden Jens Petrus Andersen og fire glade musikanter og sånt.

Nei, det er 2014, vi har fått internett. Og jaggu har en eller annet funnet sitt snitt til å ønske høytiden velkommen også med digitale metoder.