Mandag 1. desember er det finansdebatt. ENDELIG. En uke forsinka skal svette, slitne og trøtte politikere gå gjennom det pliktløpet det er å diskutere noe man veit utfallet av på forhånd.

De har snakket om det lenge. Noen gleder seg. Andre gruer seg. Men alle veit at det er viktig. Kjempeviktig, faktisk. En av de store debattene hvert eneste år. Så selv om stemmetallet er gitt allerede kommer de til å holde på til langt på natt. Alle skal si noe. Og noen skal si ganske mye.

Problemet er bare det, at på grunn av forsinkelsen så skjer det også noe veldig viktig dagen etter. Tirsdag klokka ti kommer nemlig årets nest viktigste politiske hendelse: Scheel-utvalget.

Scheel-utvalget skal etter alt å dømme foreslå en masse endringer i norsk skattesystem, og som sikkert kommer til å bli vedtatt i et enormt skatteforlik litt uti 2015.

Så alle politikerne må jo rekke å stå opp til tirsdag klokka ti. Men hvis de skal være oppe til to-tre-fire kvelden før, kan jo det bli ganske tungt.

Ja, med mindre de bare dropper det, da. I all hemmelighet.

Å? Du synes den tittelen låt i overkant spekulativ? Pøh. Den kunne vært værre. Jeg kunne skrevet «Her er den kjekke Arbeiderparti-rådgiveren Siv Jensen sjekket eposten til». Eller den kjedeligere «Innrømmer regnefeil på tre milliarder», som DN skreiv i går.

Du skjønner. Torsdagens store snakkis på Stortinget var Dagens Næringslivs sak om en tre milliarder kroner stor feil i Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett.

Marianne Marthinsen og hennes rådgivere blir latterliggjort av den offensive finansminister Siv Jensen, etter at departementet hennes har oppdaget en nokså kraftig feilberegning.

Alternative statsbudsjetter er jo stappfulle av kokos i utgangspunktet, om journalister plutselig skulle begynne å ta dem alvorlig ville de falt sammen som korthus (ingen Francis Underwood-referanse intendert). Men akkurat Arbeiderpartiet er veldig opptatt av hvor styringsdyktige de er. Så de legger masse prestisje (og maaange arbeidstimer) i å få budsjetter som faktisk er presise, som baserer seg nøye på alle korrekte tall og ikke inneholder lureposter og tullballeri.

Det er blant annet derfor Arbeiderpartiet ble så inmari bestemte på at finansdebatten måtte utsettes, da tallene fra statsbudsjettet ble forsinka i forrige uke.

Uansett. Det som har skjedd er omtrent følgende:

Arbeiderpartiet har bedt Finansdepartementet om tall. Utgangspunktet var at Ap ville ha skattenivået på 2013-nivå. Spørsmålet var da (lett omskrevet for å glede eventuelle ikkefinanspolitiske eksperter blant mine lesere): Hva må vi gjøre med dagens skatt for å få den til 2013-nivå?

Men så spriker forklaringene littegrann. Spørsmålet har på en eller annen måte vært unøyaktig stilt. Det tok ikke med i beregninga at skattesatsen ble senket i 2014. Ellerno.

OK, for å være ærlig. Jeg skjønner ikke en dritt av dette sjøl. Men hvis du kan se for deg at jeg her forklarer dette inngående og detaljert, men likevel såpass komplisert at du dessverre ikke kan forklare det videre til noen, så kommer vi begge godt ut av det.

Resultatet ble i hvert fall at Arbeiderpartiet satte opp sitt alternative statsbudsjett med tallene de fikk tilbake fra Finansdepartementet. MEN, med de tallene, så ville Norge fått inn tre milliarder mer i skatt enn det Arbeiderpartiet trodde. De tre milliardene er lekepenger, de blei ikke faktisk brukt til noe i Arbeiderpartiets budsjett. De visste jo ikke om dem.

Men Høyre og Frp oppdaget regnefeilen. Og bestemte seg for å gå den nøyere etter i sømmene.

Faktisk gikk Siv Jensen såpass langt at hun ba om innsyn i en epostutveksling mellom Arbeiderpartiets rådgiver Harald Jacobsen og Statistisk Sentralbyrå. Disse epostene viste nemlig at … øhh … at tallene var omtrent som tallene var i virkeligheten, og ikke sånn som Arbeiderpartiet trodde tallene var etter å ha hørt med Finansdepartementet.

Hott, ikke sant?

Neida.

Men det er noen litt morsomme ting.

Ting 1: Siv Jensen og Finansdepartementet har hatt SÅ DÅRLIG TID i det siste, at hele budsjettbehandlinga måtte utsettes. Likevel hadde de tid til å snoke i eposten til rådgiver Jacobsen og bruke det til å spinne dritt på opposisjonen. De ondeste tungene i stortingsgangene sier at «nå er jaggu Siv blitt desperat».

Ting 2: Fremskrittspartiets egne alternative statsbudsjetter er vel ikke akkurat kjent for å være lite kokos de heller.

Ting 3: Siv Jensen sier til DN at «Dette ville aldri skjedd under Jens Stoltenbergs ledelse». Høh. Sjøl Siv savner Jensemann.

Ting 4: Hahaha, dette er så flaut for Arbeiderpartiet! Og når det er flaut for Arbeiderpartiet, da er det mange som koser seg på Stortinget. Bedre mennesker er de ikke.

(Men ikke jeg, altså. Jeg koser meg aldri over andres små kriser. Aldri. Neida. Ikke jeg.)

—

PS: Les Dagens Næringslivs første sak om saken her.

PS2: Les Dagens Næringslivs oppfølger, med den sjokkerende opplysningen at en litt liknende feil har blitt gjort allerede i 1969! Et mønster her, altså!

PS3: Ellers har Arbeiderpartiet skrivi en pressemelding om saken, som du kan lese her. Hvis du absolutt vil, altså.

Spørretimen er opposisjonsfest, ukas høydepunkt for alle i Stortinget som er glade i å jakte på den sittende regjering. Det kommer flere statsråder innom hver onsdag, og når statsråder som oppfattes som svake er på plass, ja, da samles jaktlaget. Da er det fram med primus og muskedunder for en trivelig formiddag med eller uten jegerprøve.

Og i dag var det miljøminister Tine Sundtoft som skulle i ilden. Høhø. Det gløda i morgentrøtte øyne i salen.

Først ut var Eva Kristin Hansen fra Arbeiderpartiet.

Hun fant fram sin kraftigste trøndermål og hevet stemmen allerede fra første anslag.

– Hvordan er det å være i en regjering hvor statsministeren bekrefter at de andre statsrådene ikke bryr seg om temaet hun er statsråd for?

– President, det er ikke denne statsråds stil å lange ut mot egen regjering eller lange ut mot Stortinget.

Sundtoft er ikke den som svarer mest konkret på spørsmål i tide og utide. Men hun la ut om hvordan statsbudsjettet ikke var så dårlig som folk sa, og at selv Knut Arild Hareide (den kjente klimaaktivisten?) skal ha innrømmet at budsjettet ved nærmere gjennomgang ikke var så dårlig likevel.

Men det var bare oppvarming. Dagens Næringsliv har nemlig skrevet en sak i dag om klimakvoter.

Du skjønner, i statsbudsjettet har de fjerna posten på i overkant av 300 millioner kroner til kjøp av klimakvoter. Vi skal åpenbart ikke kjøpe noen, til neste år. Men det viser det seg at ikke lar seg gjennomføre.

Faktisk har Tine Sundtoft selv gjennom et brev til Energi- og miljøkomiteen på Stortinget, sagt at «en slik reduksjon ikke vil være i samsvar med realistisk budsjettering», ifølge DN. Hun melder også at hun kommer til å be om mer penger seinere, i en såkalt tilleggsbevilgning. Statsråden hennes, Lars Andreas Lunde, følger sågar opp med å si «For at vi skal kunne ha råd til å betale de kvotene vi trenger i 2015 er det ikke realistisk å kutte hele beløpet, slik Stortinget gjorde i budsjettforliket.»

Hun tigger med andre ord om mer penger enn hun får i budsjettet. Og det allerede før budsjettet er behandla. Vel. Tine fikk kjørt seg litt på det punktet. Taler etter taler tok ordet for å påpeke det litt absurde i intervjuet. Tine Sundtoft snakket det ned, og mente det var mest ryddig å si fra allerede nå at det kan bli nødvendig å be om tilleggsbevilling.

I den første timen i spørretimen var det stort sett bare Sundtoft som fikk stå bak statsrådenes talerstol.

Det var rovdyr, det var Kyoto, og det var ikke minst krav om reduksjonsmål. Hvor mye skal man kutte? Den grønne enmannshær Rasmus Hansson mente hun måtte være allergisk mot å tallfeste utslippsmål:

— Jeg vet ikke, president, om man bør rense teppene i Stortinget eller hva man bør gjøre!

Men det verste var da hun fikk spørsmål om norske utslipp kom til å gå opp eller ned i budsjettperioden. Det er et nokså enkelt spørsmål. Bør vel være mulig å besvare. Men Sundtoft ville ikke.

– Det er vanskelig nå å fastslå de totale konsekvensene for utslippene, sa Sundtoft. Hun mente at de store, viktige miljøprosjektene som dobbeltspor på jernbane var viktige, men man ikke kunne si akkurat hvor fort resultatene kom til å komme.

Da var det ekstra flaut når Ola Elvestuen tok ordet. Venstre-mannen fant det nødvendig å svare på vegne av Sundtoft. Han la ut i det vide og brede om alle tiltakene de har fått gjennom i det nye budsjettet, og at kuttene åpenbart kom til å gå ned som konsekvens.

Og så, som for å virkelig vri kniven rundt i den allerede infantiliserte statsråd Sundtoft, stilte han universets aller mest velvillige spørsmål:

– Hva er ministeren selv mest fornøyd med i budsjettforliket?

Munterhet i salen.

Etterpå bestemte opposisjonen like godt seg for å grille henne om rovdyr.

Hvis regjeringa er en flokk, ser jegerne åpenbart på Sundtoft som det svakeste dyret. Og det er kanskje ikke pent å gå for dyret som henger etter. Men det er definitivt lettest.

Det var lillebroren til en kompis som sa det. Sjøl var jeg kanskje tolv år.

Vi hadde spist middag, med to hele familier. Hele gjengen med unger hadde stått over grytene, blitt piska fram og tilbake av den organiseringsglade moren til min venn. Vi hadde skrelt poteter til det lå berg av skrell over bordet. Vi hadde rørt i sausen langt mer enn strengt tatt nødvendig, og vi hadde kutta grønnsaker i timevis. I hvert fall føltes det litt sånn.

Men lillebroren til min kompis, han hadde ikke akkurat bidratt. Nei, snarere hadde han lurt seg unna, han hadde svidd sausen, og vært generelt ganske irriterende. Og når han attpåtil begynte å kaste nyavskrelt potetskrell på oss andre fikk han nokså streng beskjed om å se til helvete å komme seg ut av kjøkkenet. Men litt færre, men nokså høylydte ord.

En halvtime etterpå, da vi hadde samla oss rundt bordet igjen, for å fortære denne maten vi (nesten) alle hadde jobba så hardt for, kom lillebror slukøret inn for å spise.

Men han var ikke på langt nær tilgitt enda. Han fikk sure blikk og mer kjeft av familienes overhoder, med streng beskjed om å sette seg ned, holde fred og ikke snakke mer enn absolutt nødvendig. Og det var da han sa de bevingede ord.

Med dådyrblikk og halvgråtende mine så han uskyldig og forvirra opp på oss andre rundt bordet, før han utbrøt på sitt uskyldigste stavangersk:

– Men … eg berre plakte dokkår litt!

Nå krangler de om plastposeavgifta. Siv Jensen og Erna Solberg skylder på Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide. Spørsmålet er: Hvem har skylda for at vi alle snart må betale halvannen krone (ekstra) for alminnelige plastposer?

Høyre og Frp mener Krf og Venstre har skylda. Det var jo tross alt de to partiene som la inn plastposeavgiften i sine alternative statsbudsjetter.

Krf og Venstre skylder på Høyre og Frp. For det var Høyre og Frp som la det på bordet under forhandlingene.

For å forstå dette må vi nesten også forstå hvordan alternative statsbudsjetter fungerer.

Du skjønner. Statsbudsjettet, sånn det blir presentert fra partiene som sitter i regjering, er ekstremt komplisert materie. Det er veldig, veldig mange tall, og i Finansdepartementet sitter det veldig, veldig mange mennesker som jobber fram disse tallene, som setter dem inn i et budsjett for landet, og som får alt til å henge sammen.

I partienes stortingsgrupper er det ikke noe i nærheten av like mange. Nei, For eksempel KrF og Venstre, har stortingsgrupper på ni representanter hver.

I tillegg kommer politiske rådgivere og sekretærer. Totalt: Tja, nå tar jeg en råsjangs her, men si det er rundt tredve folk. I hver. Da Høyre og Frps forslag til statsbudsjett ble lagt fram 8. oktober begynte alle sammen å regne. Og regne. Ooooog regne.

Excel-ekspertisen ble dratt så langt den kunne, og det blei jobba dag og natt. I ukesvis.

Likevel er ressursfordelinga litt ulik. Så de partiene som ikke har finansdepartementet til å regne for seg, ja de jukser litt. De må rett og slett finne noen inntektssider ekstra, for å få ting til å gå opp.

For eksempel tobakkspengene til Venstre. Som jeg har nevnt før. Venstre insisterer på at de kan ta inn masse penger på å nekte taxfree-butikkene å selge tobakk. Men i virkeligheten er jo det tobakkssalget avtalefesta til godt ut i neste tiår. Så det går ikke an. Men i budsjettet deres står det likevel. For de må ha de penga for å få det til å gå opp.

Egentlig var plastposeavgiften også en sånn. Verken KrF eller Venstre var ivrige. Ingen av dem ville ha den. Ingen av dem tror på at den kommer til å virke. Likevel har de lagt den inn. For å få budsjettet til å gå opp.

Men så ødela jo Høyre og Frp med å ta den alvorlig! Eller, Høyre og Frp veit selvfølgelig godt at Venstre og KrF ikke mente det. Men de lata som om de trodde at KrF og Venstre mente det.

Dermed er vi da i den lykkelige situasjon at ingen av de fire partiene vil stå for avgifta, selv om alle fire har skylda for den.
Og da jeg hørte Ola Elvestuen i Politisk kvarter i dag morges, som måtte forsvare det politiske c-momentet å ha foreslått noe, ha vært tilhengere av noe, men likevel ikke ville være ansvarlig for at det ble reell politikk, ja, da måtte jeg tenke på lillebroren til min gamle kompis rundt kjøkkenbordet.

Det er ikke det at det ikke var med vilje. Men det var ikke meninga at dere skulle ta det alvorlig.

– Eg berre plakte dokkår litt!

Nasjonen har fått et statsbudsjett. Venstre, Krf, Frp og Høyre er, etter veldig mye om og men, endelig blitt enige.

Det viktigste punktet er fortsatt: Kutt i formueskatten.

2,7 millarder ekstremt målretta blanke kroner.

Ja, det har vært mye kritikk mot kuttene i formueskatten. Folk har skrevet at det blir fest på Oslo vest, og at det er et skattelette til de superrike.

Og nå, etter tre uker med forhandlinger, begynner vel de fleste å bli litt lei av akkurat den fortellinga.

I så tilfelle må jeg skuffe. For jeg skal ikke gi meg med det første.

Det går an å argumentere godt for de fleste typer skatteletter. For eksempel kutt i bedriftsskatten, som Scheel-utvalget mest sannsynlig kommer til å foreslå om halvannen uke, for eksempel. Det er nokså gode argumenter for hvorfor den skatten bør være nokså lik i Norge, Sverige og Danmark.

Skatteletter skal gjerne gi et løft til økonomien, inspirere kapitalister til å ansette flere, eller sånne greier. Og sjøl om jeg stort sett vil være mot sånne kutt når de går til rike folk, så skjønner jeg at det går an å argumentere for det. Det finnes i det minste en liten teskje med rasjonalitet der inne et sted.

Men å bruke 2,7 milliarder kroner på å gi et målretta skattekutt til de aller, aller rikeste, det henger bare ikke på greip.

Og det virker ikke, som praktisk talt alle landets økonomer for lengst har påpekt.

Så, hvorfor insisterer Høyre på dette kuttet? Det er vanskelig å finne noen særlig andre gode forklaringer enn at de vil være snille mot sine egne sponsorer. De rikeste rike, som hvert eneste år sender deilige driftspenger til Høyre, så de skal vinne valg og knuse venstresida, og dermed igjen kutte skattene deres.

Og det er klart, det er sikkert vanskelig å være Høyre også. Ingen vil vel sparke sin egen stab, bruke mindre penger på sosiale medie-eksperter og plakatklistring når det gryr mot valg? Så jeg skjønner dem godt.

Høyre har et problem. Og det må vi hjelpe dem å løse

Jeg foreslår derfor at det hvert år overføres én milliard kroner, direkte fra statsbudsjettet og til partiet Høyre.

På den måten vil Høyre kunne løsrive seg fra sine egne donorer, og deres arbeidstakere kan være trygge i jobben også etter neste valg, selv uten gigantisk og meningsløst skattelette.

Og vi andre? Vel, vi vil også komme godt ut. Hvis du fjerner skattelettet på 2,7 milliarder, men innfører en milliard i Høyre-overføring, vel da blir det jo fortsatt 1,7 milliarder ekstra penger til gode formål.

Du veit, sånne bra ting. Som vi trenger.

Alle vinner!

Jeg meldte i stad (som eneste medie, kremt, kremt ogsåvidere) at Høyre, KrF, Venstre og Frp hadde veldig, veldig dårlig tid til å rekke fristen for innlevering av tallene fra neste års statsbudsjett i Stortingets budsjettsystem Storbud.

Og nå bekrefter Svein Flåtten i Høyre at de ikke rakk det.

– Det er riktig at vi delvis har overskredet en frist, sier han.

– Hva skjer da, spør jeg.

– Det er opp til finanskomiteen selv.

– Håper du at de andre partiene vil si at dette er greit likevel, at dere ikke trenger å utsette finansdebatten?

– De andre partiene må si det de vil, sier Flåtten.

Så det Høyre, Frp, KrF og Venstre sitter igjen med er håpet om at opposisjonspartiene i Finanskomiteen vil si at det er greit. At de vil la nåde gå for rett og ikke være regelryttere. Men ingenting tyder så langt på at Arbeiderpartiet vil backe unna.

– Vår holdning er at da er fristen brutt og debatten må utsettes, sier Marianne Marthinsen i Arbeiderpartiet.

De andre partiene har jeg ikke fått noe svar fra ennå. Men det blir spennende.

Og som alltid. Slasken følger saken videre.

Statsbudsjettet er klart. Det har alle medier meldt i hele dag, etter at de fire partiene Krf, Venstre, Høyre og Frp presenterte forhandlingsresultatet rundt klokka elleve i dag.

Fristen var klokka tolv. De rakk den med god margin.

Men. Det finnes en frist til. For klokka 12-fristen gjaldt bare politikken. Selve tallene må leveres i kveld, innen klokka 18. I Stortingets interne budsjettsystem, Storbud. (Jepp. Det burde sjølsagt hett BigBud, men sånn er det nå en gang)

Og selv om alle journalistene har gått hjem og trodd at alt var i mål, så sitter nå partienes tall-magikere og regner for harde livet. Så tangentene spruter.

De har nemlig inngått en avtale i finanskomiteen. Og den avtalen er krystallklar: Hvis ikke tallene er inne før klokka 18 må hele behandlinga i komiteen utsettes. Og hvis behandlinga i komiteen må utsettes, så må behandlinga i Stortinget utsettes. Altså hele finansdebatten.

Og akkurat nå, etter uker med borgerlig kaos, er ikke en utsettelse til det de drømmer mest om.

Marianne Marthinsen er Arbeiderpartiets dame i finanskomitten. Når jeg ringer henne fredag ettermiddag er hun krystallklar. Om den fristen overskytes med et minutt må hele debatten utsettes.

Og også kilder tett på prosessen (som det heter når vi håpløse journalister har snakka med noen som ikke vil siteres direkte) bekrefter at debatten må utsettes om de ikke rekker det. Og de bekrefter at det ikke er sikkert at de kommer i mål i tide.

Men mer hadde ikke kilder tett på prosessen tid til å si. For de må regne. Og regne.

En slask på Tinget følger selvfølgelig saken. Vi får se klokka tolv.

Tjoho! Mer kaos! Mer moro!

Alle snakker om de store spørsmålene. Jeg liker ofte bedre å snakke om de små.

Så her er En slask på tingets offisielle guide til de søte små, nokså ubetydelige postene i det nye statsbudsjettet. For så grei er jeg, bare.

Første punkt: KABB!

Partiene har alle vært opptatt av å sette sitt fotavtrykk på budsjettet. Og lite ser vel mer ut som et KrF-fotavtrykk enn «Kristent arbeid blant blinde».

Jeg regner med at tusenvis av stakkars, ateistiske blinde har kontaktet samarbeidspartiene de siste ukene og krevd misjonering. Jeg var blind, men nå kan jeg se. Lyset, i det minste.

Men hvis du ikke synes det er nok for KrF, så har du vel rett. De har sjølsagt greid å dytte enda litt mer penger i retning Amathea også. Amathea er en rådgivningstjeneste for par som er blitt uønsket gravide. Men penga de får går til abortforebygging. Så du trenger ikke nødvendigvis å gå innom der altså. Hvilket råd du får, det står i statsbudsjettet.

Det skal også brukes fem og en halv millioner kroner på å rette opp kutt i støtte til organisasjoner. Siden organisasjonene ikke er spesifisert tar jeg det for gitt at det her er snakk om en mer generell post, og at det skal opprettes fem og en halv stilling i «Kontor for oppretting av kutt i støtte til organisasjoner».

Jeg er bittelitt frista til å søke jobb der.

Og hvis de lurer på hva de skal drive med, hvilke grep de kan gjøre og hvilke verktøy de kan bruke, så er svaret enkelt:

De skal bruke tre.

Tja, så hvor får de penga fra, da? De har jo fått inn en milliard kroner på plastposeavgift, så de har nok måtte være nokså kreative for å få inntektssida til å falle på plass. Og jada. Her er det mye fint.

Endret utbetalingstakt for byggeprosjektet i Tromsø, for eksempel. Fin innsparing på 160 millioner kroner.

Eller anslagsendring. Husk at dette er et forhandlingsresultat, og alt som står i disse nye tallene er endringer fra de blåblås budsjett fra tre uker tilbake. Så når de har endret anslaget for de private institusjonenenes pensjonskonstnader, som et resultat av forhandlinger … ja, da veit du de trenger penga.

Pluss forskjøvet oppstart av ny tvisteordning, da. De har en plan for en ny tvisteordning. De har bestemt seg for å gjøre det. Men de utsetter det med noen måneder for å spare lusne tre millioner kroner!

(Og husk: En tredel av de penga går til misjonsarbeid mot blinde)

Og så er det Muliggjørende teknologier, da. Det trenger vi ikke. Det gjør tross alt ting bare mulig. Vips, ti blanke millioner.

Men sist, men ikke minst. Regjeringa har satt av 75 millioner kroner til belønningsordninger for gang- og sykkelstier.

Ahh, det er fint, altså. Jeg ser det for meg. Jublende fotomodeller står klar til å ta deg i mot når du har gjort unna et par kilometer på vei til jobben. Konfettikanoner! Bløtkake!

Eller kanskje det er en slags omvendt bomstasjon de ser for seg? Hvor man stopper og får utbetalt 30 kroner ved hver passering?

Eller er det pølser og is? Kjører du en kilometer til får du sprøstekt løk og sjokoladesaus på toppen?

Eller … hva med spinninginstruktører fra Sats? Som kan stå langs veien og oppmuntre deg til å ta ut enda litt til, mens du allerede sikler blod og bare vil levere sykkelen til gjenvinning?

UANSETT hva som er planen her: Jeg er for!

—

(PS: På det siste punktet vil jeg IKKE høre om de dumme, dumme, ryktene om at dette er en ordning overfor kommunene, hvor de skal belønnes for å bygge gangvei. Nei. Jeg holder på min ide om spinninginstruktørene)

Det blir avgift på plastposer med det nye statsbudsjettet.

1 krone og femti øre per pose, sier ryktene nå rett før det legges fram.

Så er bare spørsmålet, hvilke poser?

Gjelder det for eksempel hundeposer?

En rull med femten hundeposer koster i dag 10 kroner på Klarna. Ny pris, med nytt budsjett skulle da bli 25 kroner. En økning på gode 150 prosent. Vil landets hundeeiere godta det?

Hvis ikke vil vi få en ny tid. Parkene skal igjen fylles med hundebæsj! De klissete og stinkende pølsene fra våre firbente venner vil igjen flyte fritt.

Så husk det når våren kommer og du igjen kjenner den myke følelsen av en nytint og fuktig schæfer-ruke under dine splitter nye Nikes:

De blåblå har skylda.

Bare nevner det.

—

PS: OK, kanskje de kommer med en avgrensning? At bare poser over 10 liter ellerno blir rammet av den nye avgiften? I tilfelle kan du glemme denne posten. I mellomtida håper jeg at ideen om mer bæsj med de blåblå vil feste seg. Et bedre menneske er jeg nemlig ikke.

Venstre legger denne uka fram forslag for Stortinget om å hindre alminnelig bevæpning av politiet.

Du veit, regjeringa har tidligere lagt ut et forslag til høring om en ny våpeninstruks, der de åpner for generell bevæpning av onkel og tante politi.

For alle oss som nærer en viss skepsis til mer bangbang hos skinnjakkekledte muskelbunter i bybildet er det jo nokså enkel matte. Færre våpen er lik mindre skyting.

Eller, for å si det på en annen måte: Tar du med kniv til en slåsskamp bidrar det skjeldent til å dempe slåsskampen. Selv om skulle være «den snille» som har kniven.

Men, det er klart, ikke alle synes det er like enkelt. Mange politifolk, for eksempel, vil gjerne ha lettere tilgang til kuler og krutt i det daglige.

Derfor var det påfallende å oppdage, i Stortingskorridorene i dag, at Venstre-hunken Sveinung Rotevatn har valgt en myk linje overfor politiet. Han strekker ut en hånd til de bebartede håndhevere av statens voldsmonopol.

Jepp. Sveinung har fått bart.

—

PS: Joda, jeg veit det fortsatt er budsjettforhandlinger i Stortinget, men når det skjer SÅ viktige ting, så må alt annet vike. Dere skjønner det, ikke sant?