Heisann. Jeg heter Aslak Borgersrud.
Du husker meg kanskje som rapper i Gatas Parlament (slutta i 2011) eller som teknologijournalist i Computerworld (har permisjon derfra i tre måneder, tilbake januar 2015!), men ikke akkurat nå!
Neida, nå er den sinte rap-taggeren fra Indre Oslo Øst blitt en slags norsk politikks svar på Sverre M. Fjelstad. Som skal utforske parringsritualene på Stortinget og finne ut hvorfor de oppfører seg som de gjør, de rare representantene der inne.
Chuck D sa en gang at rap var svarte folks CNN. Vel. Nå har jeg slutta å drive med rap, og jeg er hvit som en engelskmann, men likkavæl. Kanskje jeg kan være fattigfolks CNN. Eller vanlige folks NRK. Eller ungdommens Aftenposten. Vent, det siste der er kanskje opptatt.
Men du skjønner hva jeg mener.
I sånn ca. to og en halv måned (eller det Stortingsrepresentantene kaller «et halvår») skal jeg være på Stortinget hver eneste dag. Ikke for å leke VG og Dagbladet, og intervjue de største toppene om hvordan regjeringsparti A åpenbart har brutt med proposisjon F i sitt forsøk på å senke skatt J for å ramme gruppe Y uten engang å legge det ut på anbud med interessegruppe F som dermed er fly forbanna og krever at regjeringsparti B skal ta ansvar og at opposisjonen må uttrykke at de er veldig, veldig skuffa.
Nei, jeg har egentlig mer lyst til å snakke med de folka som vasker gulvet på Stortinget. Og de som står i døra. Og kantinepersonalet. Du veit, de som i prinsippet er sjefene til de som styrer. (For stortingsrepresentantenes sjefer er vel folket som har valgt dem, ikke sant?)
Jeg har lyst til å snakke med han karen som er Stortingsprest. Og de som styrer med datamaskinene. For å se om de kan si noe interessant om livet bak murene.
Og så har jeg lyst til å snakke med politikerne, da. Både de valgte og de ansatte. Spinndoktorene og partisekretærene (hvis noen av dem stikker innom i blant, da).
Been there, done that og stolt av det. (Foto: CC By_sa 2.0: GGAADD)
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått utenfor og demonstrert. Ropt skjellsord. Bua. Vært forbanna.
Så ja, jeg går inn med en god dose politikerforakt. Men jeg går ikke inn for å skjelle og rope, for å sette folk til veggs eller for å for å ha noen å hate.
Jeg går inn for å forstå.
Nå er det 200 år sida 1814. Og det er 18 år sida jeg ble 18 år og fikk stemmerett. Så da er det på tide at jeg forstår hva som egentlig foregår der inne. Hvem bestemmer, sånn egentlig? Hvordan tas avgjørelsene, sånn i virkeligheten?
Greier jeg å finne ut av dette? Jeg aner ikke. Virkelig.
Blir det flaut? Kanskje. Jeg er kretsmester i pinlig stillhet.
Men det aller skumleste: Tenk om jeg liker dem! Tenk om Per Sandberg viser seg å være en likandes kar som alltid bommer bort røyk til han som vasker gulvet?
Tenk om Per Olav Lundteigen ikke hater byfolk likevel?
Tenk om … Ja, du skjønner hva jeg mener.
Jeg har i hvert fall bestemt meg for å prøve å forstå Stortinget, og være ærlig på veien. Både med dem, med meg sjøl, og med dere.
Så bli med, da. Og forstå Stortinget sammen med meg!
Kanskje vi kan feire jul som litt smartere folk i år?
Før jeg forsvinner inn må jeg takke litt.
Først: Computerworld.
Det er der jeg egentlig jobber. Jeg håper at det gjorde litt vondt for dem da jeg spurte om å få tre måneder fri for å henge på Stortinget. Jeg håper at redaktør Henning Meese fikk litt panikk da han måtte finne ut hvordan han skulle lage landets beste it-avis uten meg i noen måneder. Men han sa ja uten å nøle et sekund. Det er jeg jævlig takknemlig for.
Så: Fritt Ord.
Journalistikken er i krise. Avisene har ikke penger til å finne på morsomme prosjekter som mest sannsynlig ikke kaster særlig av seg, i hvert fall ikke på kort sikt. Derfor trengs det noen andre penger for å sette i gang prosjekter som dette. Og jeg blei veldig, veldig glad da jeg fikk støtte av dem til dette prosjektet. Sjøl om jeg ikke har et eneste vekttall.
Til slutt: Dagsavisen.
Jeg tenkte ut dette prosjektet sammen med Dagsavisens eksredaktør Kaia Storvik, på en trivelig fest på Oslo Øst i vinter en gang. Siden hoppa Kaia av og blei tenketanktenker, men både hennes etterfølger Eirik Hoff Lysholm og resten av staben har tatt imot ideen med åpne armer og utvikla den videre sammen med meg. De hadde ikke trengt å gjøre det. De har ikke akkurat masse spenn å øse ut til hver eneste pensjonert rapper som kommer rekende. Men de gjorde det likkavæl. På forhånd, takk!
Jeg kan ikke love å ikke skuffe dem. Jeg er tross alt bare en alminnelig dust, uten erfaring, de rette kontaktene, eller månedskort i kultureliten.
Jeg er bare en slask. Men de neste månedene skal jeg i det minste være en slask på tinget. Og det er jo noe.
PS: Jeg lover også å ikke være sååå pretensiøs som dette mer, altså. Men det var et par ting som bare måtte sies. Håper det er ok.
DS