Jeg utfordra Stortingets referenter til battle. Se hvordan det gikk!

Hvem er raskest? En pensjonert rapper med holdning over underholdning, eller to av Stortingets aller raskeste referenter? Stenografi eller flow? Kråketegn eller stavelses-stabling?

Vel, det ville jeg finne ut.

referentPIILDu skjønner. Etter at jeg begynte å gå på Stortinget har jeg lurt på hva dem driver med. Der dem sitter, diskret og ordentlig, rett foran presidentens klubbe. Det spruter nesten blyantbly fra arket hvor de med Stortingets aller rareste yrke sitter og noterer alt som blir sagt.

Jeg bestemte meg for å finne ut hvordan det er å være referent – og utfordre dem til duell.

Men først: Til begynnelsen!

 

I 1845 bevilget Stortinget første gang en masse penger til stipender for folk som vil lære seg den edle kunsten å skrive fort.

Siden, eller i det minste siden 1857, har debatter, interpellasjoner, taler og merknader blitt notert ned i høyt tempo, og systematisk publisert i Storthingstidende. Du veit, blekka du trenger å lese hvis du vil vite absolutt alt som har blitt sagt fra talerstolen.

Referentkorpset, eller referentseksjonen, som det heter nå om dagen, har tålmodig og i høyt tempo måtte skrive ned både C. J. Hambros egenkomponerte sitater, John Lyngs manusfrie utlegninger, Finn Gustavsen radikale innvendinger og Carl I. Hagens fornærmelser mot både den ene og andre minoritet, uten retten til å si i mot.

De har måttet tilpasse seg Aldor Ingebrigtsens utlegninger om fiskernes indre, Steinar Bastesens dårlig kamuflerte ukvemsord og presidentskapets evige pompøsitet, og de har måttet tilpasse det til referatformens forventede språklige perfeksjon.

Alltid diskret. Alltid stille. Nesten aldri nevnt. Men alltid på plass.

 

Det kan kanskje se gammeldags ut. Ekte mennesker som skriver ned alt som blir sagt, for hånd. Med blyant. Og attpåtil med rare tegn og streker som ikke likner grisen (vi kommer tilbake til det litt seinere), men referentseksjonen i Stortinget har akkurat vært gjennom en kraftig omstrukturering.

Fram til i høst hadde de en heftig avløsningsordning, hvor hver referent satt i ti minutter og skreiv, før vedkommende småløp tilbake på kontoret for å reinskrive hver lille strek og vinkel til forståelig tekst (mens en annen kom inn for å ta de ti neste minuttene), er nå prosessen blitt aldri så lite endret.

Referenten som nå sitter foran presidenten har bare ansvar for å følge med, og skaffe seg et overblikk over debatten. Den virkelige referatjobben foregår på bakrommet, det vil si på kontorene til hver enkelt referent. Der sitter de og skriver inn representantenes gloser basert på lydopptak fra salen.

Fram til høsten 2009 ble referentene lært opp i stenografi. Men den viktigste kilden for utskriving av referatet har vært lydfiler lenge. Eller lydbånd, da, i gamle dager.

De som sitter på bakrommet skriver rett inn på pc. Men de som sitter i salen – ja, mange av dem i hvert fall – bruker fortsatt den edle kunsten kalt stenografi.

 

Stenografi er kunsten å skrive fort, står det å lese på Wikipedia. Men det er en mer avansert kunst enn som så.

Gjennom spesiallagde tegn, som ikke minner særlig om i hvert fall det vestlige alfabetet, skal man kunne skrive fortere enn svint, og være i stand til å skrive like fort som man snakker. Med egne tegn for ikke bare lyder, men også en del ord, minner det like mye på kinesisk som på norsk. Og tegnene likner kanskje heller på arabisk.

Den varianten man bruker her til lands heter Wang-Kroghdals system, som igjen er basert på det tyske Gabelsberger. Franz Xaver Gabelsberger utviklet det tidlig på 1800-tallet, og systemet kjennetegnes ved at det bare inneholder konsonanter, og at vokalene antydes gjennom forandringer i konsonantene. Men stortingsreferentene holder seg selvsagt også med egne tegn og koder for de viktigste ordene.

stenoParti

Her er kodene for hvert enkelt parti, spesiallaget av referentseksjonen. Stakkars Miljøpartiet de grønne har ennå ikke fått sitt eget tegn.

Som for eksempel partinavn.

OK, dette er ganske nørda greier. Men jeg liker nørda greier. Så jeg bestemte meg for å ta en prat med referentene. Et par telefoner og et par mailer seinere befant jeg meg trygt i fjerde etasje i Akersgata 21, det bygget som tilhører Stortinget men som ligger mellom Stortingsgata og Tollbugata, rett over gata for Frimurerlosjen. Til høyre for Stortinget, sett fra Løvebakken.

Der traff jeg Kari Mælum, Nina Frøystavåg og Håkon Viggen. Tre av totalt 30 damer og to menn som jobber i referentseksjonen. Referentyrket pleide å være et typisk manneyrke i gamle dager, men så blei det etter hvert, uvisst av hvilken grunn, til et dameyrke. Bare de siste årene har det sniki seg inn en og annen kar i gjengen. Fram til 1998 hadde de til og med selvpålagt uniform, som inneholdt skjørt. Såpass utenkelig var det at gubber skulle blande seg inn.

Men altså. Nå er det 2014.

- Hvordan er en vanlig arbeidsdag for en stortingsreferent?

– Nå er vi på jobb hver dag, sier Nina Frøystadvåg.

Du skjønner, tidligere jobba referentene stort sett bare når det var noe å gjøre. Om det var seine møter jobba de seint, om det ikke skjedde noe, så blei de hjemme. Nå er det normalarbeidsdag også her. Jeg aner muligens en bitteliten antydning til sukk over bordet når vi snakker om akkurat det.

– Primæroppgaven er å referere fra Stortingssalen. Og så er det noen høringer. Og europautvalget. Og den utvidede utenriks- og forsvarskomité. Og nordisk råd, forteller hun.

Referentene har til enhver tid én av tre oppgaver.

Tre utmerkede eksemplarer av arten Stortingsreferent. Til venstre Kari Mælum, så Håkon Viggen og Nina Frøystadvåg.

Enten kan man være salvakt. Da sitter man i stortingssalen og noterer i en halvtime av gangen. Notatene referentene tar derfra er ikke nødvendigvis de som ender opp i den endelige teksten. Oppgaven til salvakta er å ha oversikt over helheten, se sammenhenger mellom forskjellige innlegg, oppfatte om det kommer noen tilrop fra salen, og rett og slett bare være tilstede.

Oppgave to er å skrive ned innholdet i hvert innlegg. Én referent har ansvar for ett innlegg, og skal skrive ned så fort som mulig, for så å sende teksten til salvakta.

Salvakta (etter at vedkommende er ferdig med sin halvtime i salen) tar i mot tekster fra de forskjellige referentene, kvalitetssikrer, og setter det sammen til en komplett tekst.

Men allerede da har det foregått mye arbeid.

– Vi bearbeider en del språklig, forteller Nina. Ti minutters tale kan fort bli til fire timers jobb.

Auda.

– Små justeringer kan gjøre at teksten blir bedre. Men i gamle dager var nok folk mer opptatt av at tekstene skulle være veldig pene. Da ble alt fort ganske likt.

Nå forteller referentene at de prøver å fange talerens egenart, og videreformidle det inn i teksten. Men helst uten at det blir oppstykket av en masse meningsløse småord.

Og så skal helst setningene henge sammen.

 

 

steno1- Dersom en representant har en veldig spesiell måte å uttale seg på, og det gjelder noen av våre mest sentrale politikere, må det komme fram i referatet.

Der nærmer vi oss selve utfordringa i jobben. Det som gjør den interessant. Å gjøre folks språk korrekt og forståelig, men likevel beholde egenarten til taleren.

– Det er en stor tilfredsstillelse hvis noen har bretta ut og gått hit og dit, og så sitter man der og prøver å få tak i det, og til slutt får man til en versjon som blir god skriftlig norsk.

– Når man lykkes med det, så … «jess», sier Håkon.

Og så må sitater være riktige. Hvis for eksempel en taler skulle finne på å sitere fra noe i Dagsavisen den dagen. Da går referentene pliktskyldigst og plukker opp dagens avis for å sjekke at de blir sitert riktig. Hvis taleren med eller uten vilje har utelatt noe fra sitatet blir det en avveining. Noen ganger skriver de en parentes med noen punktum i. Det er muligens referentkorpsets forsiktige måte å fortelle omverdenen at representanten nok har vært litt slurvete med siteringa.

Andre ting kan være navn på byer, navn på steder eller personer, som kan være vanskelig å være sikker på at blei riktig. Da hender det referentene sender avgårde en liten mail til den aktuelle representant. Men de skal ikke være til bry heller.

Så kan det være at en taler nevner noe som har vært nevnt tidligere i debatten. Eller at et munhell har hoppet fram og tilbake mellom representantene en sein kveld på tinget. Da må kvalitetssikreren, eller salvakten, passe ekstra nøye på at alt blir riktig.

 

 

­- Hvem er de verste å referere? De mest håpløse skrotingene som alle gruer seg til at går på talerstolen? 

– Neeeeei …

De tre referentene har ikke på noen måte har tenkt til å svare på spørsmålet. Er det noe administrativt ansatte på Stortinget er opptatt av er det å være partipolitisk uavhengige, nøytrale, og ikke henge seg opp i om folk er på venstre eller høyre side. Er man heldig kan man oppfatte det med blikk, smil og et diskret sukk. Men da får det være slaskens oppgave å ikke viderebringe det.

– Men enkelte talere kan være mer kronglete enn andre. Noen snakker mer usammenhengende, forteller Kari.

- Ja, alle husker vel Geelmuydens portrettintervju med Gro Harlem Brundtland, blir det mye sånt?

(For de uinvidde: Den legendariske portrettøren Niels Christian Geelmuyden skreiv en gang et portrett av Gro Harlem Brundtland. Etter mye overvåking og krangel med landsmoderens pressefolk endte det med at han siterte henne ordrett. Det viste, for å si det pent, at hele Norges Gro ikke akkurat hadde setningene i sin makt. Men å bli sitert ordrett kan være en ubehagelig opplevelse, også for de der ute som måtte være i stand til å formulere seg helt ok.)

– Kladden kan se litt sånn ut, ja.

– Men når man er litt erfaren, så redigerer man jo gjerne litt underveis også. Man veit ofte hvilke grep som må tas, hvordan det bør skrives, sier Kari.

– Hvis man bare skulle skrive rett ned det de sa, så ville det blitt fryktelig interessante referater, sier Håkon.

– Men … hvis dere ikke vil fortelle hvem som er de verste, kan dere i det minste si hvem som er best?

– Ja, det må vel være lov å si …

– Noen er knallgode, og har innlegg som løfter ting, sier Håkon. Nina nikker.

Håkon fortsetter: – Jeg gliste for eksempel stort av Snorre Serigstad Valens julehilsen til Siv Jensen i fjor, da sa han: ” Jeg ønsker finansministeren et lykkelig, gledelig og harmonisk år, men lover på konstruktivt opposisjonsvis å søke å vanskeliggjøre finansministerens mulighetshorisont for gjennomføring av Fremskrittsparti-politikk i regjering.”

– Og noen har jo større apparater, mens andre har mindre. Erling Folkvord, det var utrolig hvor på han var på alt. Det samme gjelder flere av dagens representanter.

Du skjønner, de får ikke lov til å snakke direkte om folk som jobber her nå. Verken ris eller ros av representantene er innafor. Bare folk som har gått av får ære for sine talegaver.

– Og så er det imponerende med de som snakker helt uten manus. En herværende statsråd, for eksempel. Noen kan du bare skrive rett ned. Carl I. Hagen brukte heller aldri manus.

– Alle har nok sin egen ønskeliste.

– Man sier at i gamle dager hadde du de virkelig store talerne, sier Kari. Men … ja og nei, tenker jeg.

– Jeg tror vi har veldig gode talere på Stortinget i dag også.

Nina bifaller.

 

- Hvis det er et ekte engasjement, så kommer det gjennom. Man kan være uenig om politikk personlig, men når det er den levende personen som kommer gjennom, da synes jeg det er fint.

– Men de er jo ikke nødvendigvis på Stortinget fordi de er så gode på språk.

I motsetning til referentene, da. Som ikke lenger blir rekruttert på stenografi-skills, men nå må være språknørder i stedet.

Mot slutten prøver jeg å presse de tre på at jobben må være fæl, at Stortinget sikkert er kjipt og at alt var bedre før. Du veit, det er sånt vi intervjuere driver med for å lure folk til å si noe negativt om sin egen arbeidsplass.

Men det nytta ikke denne gangen.

– Hvis det er veldig slitsomt en kveld, så tenker jeg at … det er verre for dem på talerstolen, sier Håkon.

 

- Så, hvor fort greier dere å stenografere, da?

– Tidligere var kravet 130 ord i minuttet. Men etter hvert ble det bare 100, forteller Kari.

Jeg kjenner jeg har litt lyst til å utfordre dere, jeg.

De reagerer først litt nølende. Vurderer om det er noen andre i seksjonen som kan stenografere raskere enn de tre jeg har foran meg. Håkon backer ut med en gang, han bruker ikke stenografi i det hele tatt. Men Nina og Kari lar seg overtale.

Så her får du den nokså vennskapelige duellen, mellom to av landets aller fremste stenografer. Greier de å henge med, når jeg rapper så fort jeg kan?

 

PS: Hvis du vil finne alle morsomhetene fra talerstolen kan du bare søke på «munterhet i salen» på Stortinget.no. Det er referentenes faste formulering for latter. Men hvis du virkelig bare vil ha de aller, aller beste kan du søke på «latter i salen». Da skal det være gapskratter og klask på låra og hele pakka. Som den gangen Siv Jensen sa «takk for i natt» til Jonas Gahr Støre etter et veldig seint møte dagen i forveien.

PS2: Er du stortingsrepresentant? Her er noen av uttrykkene referentene er aller mest lei av:

- Klimareduserende tiltak

- Fokus

- I forhold til

- Å «stå opp» for noe

PS3: «Av og til har man kanskje lyst til å endre det de sier. Men det får jeg gjøre den siste dagen før jeg slutter»

PS4: I våres skjedde en teknisk feil på Stortinget, så det ikke ble gjort opptak av en halvtime av et stortingsmøte. Referentene greide å redde en del, men det finnes fortsatt ikke noe ordrett referat fra de 30 minuttene.

PS5: Les også gjerne «En vandring langs memory lane – et liv med stortingsord», en morsom tekst om referentlivet av Mona Engh.

PS6: Beklager litt skrøpelig rapping, altså. Jeg er tross alt pensjonist.

PS7: Her er Ninas versjon av første verset av verset mitt. Den som greier å tyde det fortjener premie!

rapstenografi

Ventetid

Joda, på Stortinget forhandler de fortsatt om budsjettet.

venting

Foto: Helle Gannestad, Dagsavisen. (Dette bildet er tatt i forrige uke, altså. Men det ser helt likt ut i dag. Statsrådssalen, hvor det forhandles, bak bystene til høyre der)

Tidligere har jeg antyda at alt bare er spill, og at de bare må smelle litt med dørene og lage litt bråk for å gi inntrykk av at de gjør absolutt alt de kan for å få gjennomslag for sin politikk.

Men nå begynner jeg muligens å tro at det faktisk er noe virkelig som foregår der inne.

Ikke fordi jeg tror på Trine Skei Grande, altså. Da hun gikk ut av forhandlingsrommet i dag sa hun «Det ser ut som sirkus, men det er faktisk alvor, altså». Og selv om hun sier det med stor troverdighet, så kan man jo ikke godt begynne å stole på folk som kommer ut av forhandlingsrommene og har fjorten tv-kameraer i trynet.

Nei, jeg lurer fordi disse forhandlingene ikke lenger gjør noe særlig godt for regjeringspartiene.

Med fallende meningsmålinger og ende- og trøstesløse debatter i Dagsnytt 18 og i alle avisene, som ikke egentlig gir noe ny informasjon, så har dette utvikla seg til å bli … ja, altså … kjedelig.

Likevel ser det ut til å fortsette.

Statssekretær Sigbjørn Aanes ser også ut til å være veldig tett på forhandlingene, nå. Han er en av Ernas nærmeste, og har ikke vært så mye tilstede i forhandlingene tidligere.

Og da Trond Helleland, Høyres parlamentariske leder, ble spurt om hvordan helga ser ut, svarte han «jeg håper vi i hvert fall får litt helg i helga».

Så kort sagt: Dagen i dag skjer det lite. I morra skjer det sannsynligvis ingenting. Fredag klokka tolv skal i prinsippet budsjettet være inne hos finanskomiteen, så det blir litt flaut for Hans Olav Syversen i KrF (som også er leder for finanskomiteen) hvis de ikke kommer i mål til det.

Så da er det bare å begynne å spekulere i når det lønner seg å bli ferdig. Hvis resultatet blir bra er det all grunn til å legge det fram tidlig på fredag.

Hvis resultatet blir dårlig er det kanskje best å vente til fredag kveld? Når lørdagsavisene har gått i trykken og hele Norge ser på Nytt på nytt?

På den andre sida, å snike ut et statsbudsjett uten at noen legger merke til det er kanskje litt i overkant, sjøl for regjeringas pr-folk.

Jojo. Stortinget er fint. Men i kongressen, der har de KLINEROM!

missil

Foto: Mona Wærnes

Yo!

Det er trivelig her på Stortinget, altså. Men i blant blir man jo littegranne misunnelig på andre folk som gjør enda rarere ting. Og en av de som gjør rare ting heter Mona Wærnes.

Egentlig er hu rådgiver for SV, men i høst er hun på utveksling i den amerikanske kongressen. OG, hu blogger, sjølsagt. En slask i kongressen, om du vil.

Så dagens blogganbefaling må være hennes Ti fun facts om den amerikanske kongressen.

Mine favoritter? Klinerommet. Og kanskje missilene som ligger og slenger i en tunnel.

Jepp.

Situasjonen er kritisk!

Vi er allerede et helt døgn på overtid, og nå trekker forhandlingslederne seg ut og overlater forhandlingene til partitoppene! Exit Terje og Hans Olav, inn Trine og Trygve!

Kritisk! Nå er det helt på grensa! Tåler ikke mer nå! Vil dette virkelig gå? Blir det regjeringskrise???

Vel, ehh, nei.

Partiene sa på forhånd at forhandlingene skulle være ferdig den 10. november, altså mandag i denne uka. Men under hånda sa alle at det ville vare lenger. Alle veit at det kan godt ta mot slutten av uka, minst, før budsjettforhandlingene kommer i mål.

Og alle veit at dem kommer i mål.
MEN, det var ikke egentlig det jeg skulle si. Nei, det jeg egentlig skulle si at min fetter Igor har blitt så plutselig inspirert at han rett og slett har laget en låt. Som … øhh … i nokså stor grad handler om dagens situasjon.

Hva den heter? Situasjonen er kritisk, sjølsagt! Du kan se den her:

(PS: Jeg har vært hjemme med sjukt barn i dag og i går, jeg håper dere kan tilgi mine litt knappe oppdateringer. Men det kommer noe jævla fine greier ganske snart, altså)

(PS2: Jeg og Igor har laga plate sammen også. Den heter På feil side av låven og er det beste av barneunderholdning på denne sida av den blåblå regjeringa. Jeg låver.)

(PS3: Skiva til meg og Igor kan du sjekke ut her hvis du har Wimp, og her hvis du har Spotify. Ellers kan du google.)

(PS4: De tre siste PS-ene (minst) er å betrakte som skamløs selvpromotering, og bør ikke tas alvorlig.)

Her er Stortingets 11 beste navn (+bonus!)

alleJeg veit det ikke er pent å le. Man kan jo ikke noe for hva man heter.

Men likevel.

Det er såpass mange morsomme navn i politikken at det er umulig å komme unna. Det går rett og slett ikke an å ikke flire bittelitt når man vandrer gjennom Stortinget og ser navneskiltene på rad og rekke.

Så la meg først unnskylde til de det gjelder: UNNSKYLD! Jeg bare greier ikke å la være! Tilgi meg! Dere er sikkert helt utmerka folk hele gjengen! Og de av dere som ikke er helt utmerka folk, det er ikke navnene deres som har skylda.

Sånn. Med det unnagjort, la meg få presentere Stortingets aller beste/morsomste/søteste/rareste navn.

Eller, vent. Forresten. Først, noen boblere som ikke fikk plass på lista, enten fordi det ikke var morsomt nok, eller rett og slett fordi de ikke sitter på Stortinget akkurat nå.

 

Boblere: 

Hill-Marta Solberg.
Hill deg, Marta Solberg. Hun burde blitt dronning. Hill Hill!

Ib Thomsen
Litt fint, litt kort og nokså uvanlig. 

Mette Hanekamhaug.
Prøv å se for deg en hel haug med hanekammer. (det er klart, jeg har vært på Blitz-fest mange ganger, og sett liknende ting. Men aldri sett en Mette Hanekamhaug der, da.)

Hans Brattestå
Han var direktør på Stortinget fram til 2012. Litt gøy, da. For de mest barnslige av oss.

Andreas Halse (AP) og Andreas Halse (SV).

Heldigvis er ingen av dem på Stortinget, jeg er ikke sikker på om det hadde funka.

Men så, la meg presentere den offisielle lista over Stortingets beste navn i perioden 2013-2017. Anklager, jury, dommer og bøddel: En slask på tinget!

 

11. Olemic Thommesen

Olemic heter egentlig Olaf Michael, men insisterer på det enda mer fornemme Olemic.

 

10. Jorodd Asphjell

Jorodd har sitti på Stortinget for Arbeiderpartiet siden 2005, og er blant de få heldige som er på lista på grunn av sitt fremragende fornavn. Ikke så morsomt, men fint og litt rart. Jay!

 

9. Anette Trettebergstuen

Ikke bare har man et fælt berg hvor alle tretter, men AP-Anettes forfedre har jaggu satt opp en stue der, også! Eller, forresten, kanskje Trettebergstuen var det opprinnelige navnet på Stortinget?

 

8. Michael Christian von Tetzschner 

Ikke bare har Michael det navnet på Stortinget som er aller vanskeligst å stave, men han insisterer også på ikke å bruke von. Derfor er det litt gøy å bruke det. (Per Sandberg, for eksempel, demonstrerer effektiv bruk av von Tetzschner i denne klassiske debatten)

 

7. Hanne Maren Blåfjelldal

OK, hun er strengt tatt ikke på Stortinget, men Frp-politikeren fra Oppland var det i forrige periode og er statssekretær nå. Så det er innafor. Kom Blåfjell(dal), kom jente kom gut. Snart kommer sola til Blåfjell(dal)

 

6. Christian Tybring-Gjedde og Christian Tynning-Bjørnø

Delt femteplass på Gjedda og Bjørnen, som skaper mer navneforvirring enn selv Ryan og Bryan Adams.

 

5. Ulf Isak Leirstein og Per Sandberg

Når du skal finne på et godt etternavn, så lag noe som skaper positive bilder i hodet, om makt, intelligens, utforskertrang! Eller gjør som stamfedrene til Leirstein og Sandberg.

 

4. Olaug Bollestad 

Bollestad sitter for KrF, og har et gøyalt navn.

 

3. Svein Flåtten 

Høyre-Flåtten biter seg fast (i norsk politikk), nekter å slippe taket (på regjeringsforhandlingene) og kan gi alvorlige helseskader (hvis du for eksempel rammes av statsbudsjettet for 2015).

 

2. Trygve Magnus Slagsvold Vedum

Det er UMULIG å ikke si Slagsmål. Umulig. Trygve Slagsmål Veum har faktisk 3400 treff på Google. Det er bare såvidt færre enn folk som har hørt om Slagsmål. Unnskyld, Slagsvold. (En gang bomma sjøl president Olemic!)

 

1. Geir Toskedal
Sorry, Geir. Men det er litt morsomt.

 

BONUS:
Det er ikke bare i Norge politikerne har gøyale navn. Det kunne vært verre.

oliverloser

 

 

 

 

Med Stortinget for krig

Stortinget hadde i dag en debatt om krig.

Det er bra.

Debatter om krig pleier nemlig å skje i utenrikskomiteens avlyttningsfrie møterom i kjelleren. Der folk ikke kan høre.

I dag, derimot, kom Erna Solberg til Stortinget. Omtrent klokka tolv.

Hun skulle redegjøre for Norges bidrag til Irak og Afghanistan.

Merk ordet redegjøre. Erna fikk en time til å fortelle, hun brukte omtrent halvparten. Deretter tok partiledere og parlamentariske ledere ordet for å fortelle om sitt partis mening. Det var ingen avstemning til slutt.

Det hadde strengt tatt ikke vært nødvendig heller. For enigheten er stor, de fleste norske partier mener Norge bør gjenta suksessene fra de siste åras troppeutsendinger til Irak, Afghanistan og Libya, og sende et par nokså små styrker sørover. Igjen.

Troppene skal ikke i krig, da. De skal lære opp, støtte, bidra indirekte.

Omtrent som i Afghanistan i 2001. Da sendte Norge mineryddere og EOD-personell (eksplosivrydding), som skulle rydde flyplassene i Kabul og Kandahar for eksplosiver.

Nå skal de norske troppene bare trene opp sikkerhetsstyrker.

Forrige gang havnet Norge i en marerittaktig lang krig, norske soldater mistet livet, og fortsatt er landet fryktelig ustabilt.

Denne gangen er det ikke Taliban, det er ISIL Norge skal krige mot. Men også denne gangen er situasjonen uoversiktlig, håpene om noen fornuftig løsning små, og målene ganske så uklare.

Nå som forrige gang er det norske bidraget lite og defensivt i starten. Men ingen kan garantere at vi ikke havner uti gjørma denne gangen heller.

Før du veit ordet av det er vi som Pete Seeger sang så vakkert: «Waist deep in the Big Muddy, but the big fool said to push on»

 

Stortinget fikk ikke stemme om krigen denne gangen heller. Men i det minste fikk de mene noe.

Fremskrittspartiet og Høyre er for. Krf og Venstre er for. Arbeiderpartiet er for. SV og Senterpartiet er mot.

Mens Miljøpartiet de Grønne, de stemte for. Det kan neppe være bare gøy for det lille partiet, mange som tradisjonelt har stemt på krigsmotstanderpartier på venstre fløy lot stemmen bli grønn ved siste valg. Det er stor indre strid om krig hos de grønne. Men Rasmus Hansson sto på sitt, og mener han har flertall bak seg i organisasjonen.

Selv måtte jeg gå ut en tur, mens debatten sto på sitt mest enige.

Utenfor Stortinget er det nemlig et fast innslag på onsdager rundt klokka tolv. Da er Bestemødre for fred alltid på plass med løpesedler.

Og akkurat i dag var det veldig fint å prate med dem, i stedet for folka innafor dørene.

En pitteliten regjeringskrise?

Det er noen ting på Stortinget som ikke er så lett å forstå alltid. Det har gjerne med subsidiær stemmegiving, voteringsorden og sedvane å gjøre.

Men ut av det lille rommet der, som tross alt ikke er så fristende å entre, kan det noen ganger komme littegranne spennende ting.

Som dette:

 

Nå om dagen legger alle partiene fram sine statsbudsjett. Først regjeringas, som må på plass sånn at alle de andre veit hvilke tall de har å forholde seg til. Finansdepartementet må regne ut hvordan det står til med nasjonen, før budsjettene skal lages.

Så har KrF og Venstre lagt fram sine. Og i de kommende ukene får vi Arbeiderpartiets, SVs, Senterpartiets, og sikkert også Miljøpartiet de Grønnes alternativer.

Partiene vil selvsagt stemme for sine egne. MDG stemmer for sitt, SV stemmer for sitt, Ap for sitt og Senterpartiet for sitt.

Men så kommer vi til samarbeidspartiene til den blåblå regjeringa, da.

 

Foto: Helle Gannestad, Dagsavisen

KrFs Hans Olav Syversen er endelig i rampelyset, svarer med å se slesk ut. Foto: Helle Gannestad, Dagsavisen

KrF har sagt klart og tydelig at de ikke vil stemme for sitt eget budsjett hvis de kommer til en avtale med regjeringa. Da vil de stemme for flertallsinnstillinga fra Finanskomitéen (for det er Finanskomiéen som til syvende og sist legger fram statsbudsjettet, det er bare sånn det virker).

Men Venstre har sagt, like klart og tydelig, at de vil stemme for sitt eget.

Jaja, tenker de, niks problem, de får bare sine egne stemmer, og så skal flertallsinnstillinga stemmes over. Men tenk om venstresida stemmer for Venstre sitt forslag!

For SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og MDG vil jo det være helt OK. Riktignok er det mange der som … øhhh … ikke tåler trynet på Venstre, for å si det på folkelig. Mange ser på Venstre som et parti som farer med falskt flagg, som ser ut som et venstresideparti i verdipolitikk, men likevel alltid støtter arbeidsgiver og eier opp i mot arbeidsfolks rettigheter. Men likevel.

 

Hvis alle partiene til venstre for Venstre stemmer på Venstres forslag, rett og slett fordi det vil være mindre ille enn den blåblå regjeringas forslag, ja, da vil det nesten (men bare nesten, vel og merke) få flertall.

Men dermed sitter KrF i skvisen. De må stemme på regjeringas forslag, selvsagt, men de kan ikke stemme for sitt eget, og de kan ikke stemme for Venstre sitt. Og hvorfor skal Venstre kunne ta seg den frihet å legge fram et forslag som bare såvidt blir utkonkurrert av regjeringas forslag, når det tross alt er en regjering de har skrevet under på å støtte?

Det morsomme er at dette ser partiene ikke egentlig ut til å ha tenkt så nøye over.

Jeg har snakka med mange partier i gangene på Stortinget om denne problemstillinga. Og det som kjennetegner dem alle er at de må se litt opp, tenke seg om, og innse at dette tross alt kunne vært litt interessant. Eller i det minste litt morsomt. Ingenting gleder opposisjonspartier mer enn å stikke litt kjepper i hjulene på den sittende regjering.

Men hvis dette skulle skje, blir det i tilfelle det stolteste, eller det flaueste øyeblikket for Venstre?

Vel, det vil tida, muligens, vise.

 

PS: Da jeg ringte KrF og spurte dem om hvordan de reagerte på at Venstre ville stemme for sitt var de forferdet og virka nokså sjokkert. Men da jeg dagen etter spurte KrF om samme sak «on record» sa det bare at det var det Venstre pleide å gjøre, og det var helt OK.)

PS2: Jeg innser at dette muligens er littegranne far fetched. Men jeg skal bare være på Stortinget høsten 2014, så hvis det skal bli noe action mens jeg er der, føler jeg at dette er min sjanse! Kom igjen a, partier! En liiiiten regjeringskrise, det fikser dere?

Den kulturelle stortingsklubba

De Blåblå vil kutte den kulturelle spaserstokken, kulturtilbudet som sender profesjonelle musikere på eldrehjem. Meeeen, på Stortinget, der må det vel være greit med littegranne finkultur til lønsjen, vel?

(PS1: Dette var bare øvinga, altså. Regner med at det blir mer imponerende publikumsoppmøte seinere)

(PS2: Jeg ER ikke egentlig så gnien, altså. Det må være greit å feire 200 årsjubileet til grunnloven med både fiolin.)

(PS3: Men det synes sikkert landets eldre også.)

(PS4: Les Per Husbys innlegg i Aftenposten i dag. Den gamle kapellmester synes, kanskje ikke overraskende, også at kuttet i den kulturelle spaserstokken er en nokså dårlig ide)

(PS5: Jeg meler ikke min syke mor her, altså. Jeg har aldri hatt oppdrag for den derre spaserstokken, og det får jeg vel ikke heller, før landets eldre har lyst til å høre no NWA)

Slik kan DU lykkes i debattprogram!

Her er årets hotteste triks for deg som for eksempel vil opp og fram og for eksempel komme på Debatten på NRK1:

Å tape et budsjett

Hvem vant budsjettet i år? Og hvem tapte det?

Vel, så langt er de fleste enige om at fattigfolk tapte, rikinger vant. Og at miljøet tapte, mens veier vant. 

Men så er det en gruppe til som tapte. En liten, nokså uglesett gruppe av folk med gode lønninger og som gjerne holder til på Oslo Vest: Politikerne i regjeringa. 

Jepp. Med mer penger enn noensinne til fordeling skulle de Blåblå endelig lage sitt første skikkelige statsbudsjett. Det er ikke det vakreste øyeblikk av politikk i praksis vi har sett så langt.

Faktisk har det knapt vært godord å se. Og på meningsmålingene faller de to blåeste partiene såpass at Arbeiderpartiet på minst én måling har vært større enn begge to til sammen.

Så nå summes det som aldri før på Stortinget. Ethvert bord er fyllt av folk som konspiratorisk lener seg framover på albuene og snakker diskret sammen. Pressebordet er så fullt at det ikke blei plass til meg. Selv om det nesten ikke er folk på Pressesenteret. Grunnen: Alle går i korridorene, alle snakker sammen, alle forbereder utspill, hører argumenter, forventninger, planlegger milliarder som skal bytte hender.

Og i neste uke begynner forhandlingene. KrF har levert sitt alternative statsbudsjett, servert med vafler og rømme og det hele, mens Venstre vel planlegger å reise kjerringa på mandag. Og etter det skal det bli bruduljer i finanskomiteen.

Forhandlingene vil gå fram og tilbake, opp og ned, med mye lekkasjer, skrik og skål. Og brudd. Først vil det bli ett brudd, hvor KrF og Venstre vil være nesten sjokkert over manglende forhandlingsvilje fra motparten, særlig på viktige spørsmål som formueskatt, bistand, miljø og barnetillegg til uføre.

Det blir kommentarer om hvor nær vi er en regjeringskrise, at Høyre og Frp nå har dratt strikken for langt, og dette er utålelig for samarbeidspartiene.

Så setter de seg ned igjen, kanskje med de parlamentariske lederne og hele bøtteballetten. Så kanskje kommer det enda et brudd, før Erna blir kalt ned til Stortinget for å gå en siste runde. Til slutt, når det begynner å dra seg mot slutten av november, blir de på magisk vis enige likevel.

Venstre og KrF kan være stolte og glade over at de har fått gjennomslag i svært viktige saker, men likevel innse at det nok ikke var mer å hente.

Fremskrittspartiet og Høyre må nok gå tilbake på et par punkter, men de får et budsjett og et flertall i Stortinget bak seg.

Problemet er bare, for Høyre og Frp, at det blir veldig vanskelig for dem å komme særlig godt ut av det.

De har allerede tapt opinionen. De har allerede tapt halve organisasjonslivet. De har allerede skaffa seg veldig mange uvenner. Og når de nå forhandler vekk en del av det verste, så kommer sola bare til å skinne på KrF og Venstre.

 

Der tror jeg spinndoktorne på høyresida har noen ordentlige runder å gå, framover.