Midlertidig, for folk flest

Ikke før vi har greid å riste av oss Scheel-utvalget og skattereform kommer den nye enorme kampsaken buldrende.

Hovedmann: Arbeidsminister Robert Eriksson. Fra Fremskrittspartiet.

TRANGT: Arbeidsminister Robert Eriksson informerte mange pressefolk i et rom med plass til få.

TRANGT: Arbeidsminister Robert Eriksson informerte mange pressefolk i et rom med plass til få.

Han holdt pressekonferanse i går, rundt et alt for lite møtebord i andre etasje i regjeringsbygget. Mellom trangtstående journalister fra alle medier, og foran en sånn smartboard som ellers stort sett befinner seg på landets skoler, fortalte han oppglødd om regjeringas forslag til nye regler for midlertidige ansettelser.

Jepp, midlertidige ansettelser. En av de viktigste punktene i Arbeidsmiljøloven, som kom til Norge i 1977, og som siden har gjort at midlertidighet bare skulle være unntaket. Før det var det fritt fram.

I dag kan du bare ansette noen midlertidig hvis oppgaven som skal gjøres er tidsbegrensa (Jeg driver bondegård. Om våren skal det sås. Og hesjes. Eller andre bondeaktige ting. Da må jeg ansette Gunn-Britt til å gjøre den jobben, men jeg trenger henne ikke om vintern.) eller er et vikariat. (Karin på regnskap har fått åtte barn. Da må hu nesten få permisjon, og Kåre leies inn i mellomtida.)

Det Robert Eriksson foreslår: En arbeidsgiver kan ansette folk midlertidig i opptil ett år, uten noen spesiell grunn.

Så har han riktignok lagt inn en begrensning. Maks 15 prosent av staben kan ansettes midlertidig uten grunn. Så du kan ikke fylle sjappa bare med midlertidige. Men hvis du allerede har 20 prosent vikarer og 30 prosent i toårs prosjektstillinger, så kan du likevel dytte inn 15 prosent ekstra med ekstra midlertidige, for 15-prosent-grensa gjelder bare de som er midlertidige uten en spesiell grunn.

Henger du med? Bra. Jeg veit du er både klok og pen, så dette bør være enkelt.

 

Hva blir så resultatet? Tja, man skal jo ikke være alt for skråsikker. Men jeg pisser nok ikke særlig langt utenfor blinken hvis jeg antyder at veldig mange som jobber i yrker med hard konkurranse om arbeidsplassene nå kommer til å bli ansatt i ettårs-stillinger, i stedet for fast.

Erikssons poeng er at midlertidige ansettelser gjør det lettere å komme inn i arbeidslivet. At folk som ikke har jobb vil ha lettere for å få jobb hvis ikke arbeidsgivere binder seg til å gi dem jobb for alltid.

Problemet er sjølsagt at … øhhh … han tar feil?

Neida, jeg aner ikke jeg, altså. Men Jørgen Svalund, som er forsker ved Fafo, tok doktorgrad i fjor. Det han gjorde var å sammenlikne forholdet mellom midlertidige og faste ansettelser i de nordiske landene.

Han viste at i Sverige, der det er mye åpnere for midlertidighet, er det også større arbeidsløshet, og færre faste ansatte. Dessuten at det har ført til en kløft i arbeidslivet, hvor man på den ene sida har de med trygg, fast jobb, og på den andre sida har mange som bare går fra den ene midlertidige ansettelsen til den andre i en evig og håpløs dans.

Men det er klart, arbeidsgiverne digger det, da.

Forbanna?

Vel, det er i hvert fall de fleste organisasjoner av arbeidsfolk. Nå rustes det til kamp. Den første politiske streiken er meldt allerede. LO ser ut til å ville vente litt med å dra opp de mest brutale våpnene (les: generalstreik).

For joda, dette er store greier.

Men Robert Erikssons møterom, det var så lite at man skulle tro han tenkte ingen kom til å bry seg.

 

PS: Her har jeg bare vært innpå en liten del av forslaget. Han vil også blant annet innføre «aktivitetsplikt» for alle som mottar sosialhjelp (unntatt de som av en eller annen grunn ikke kan jobbe. Selv om de ikke er uføre. En mystisk gruppe folk der, altså). De som nekter å være i aktivitet (i jobber som ikke er jobber. I samarbeid med næringslivet. Go figure.) skal miste retten til sosialstønad og dyttes over på «nødhjelpsnivå». De jeg kjenner som har gått på sosialhjelp lurer umiddelbart på hvor mye ned du kan gå fra sosialpoenger før det blir nærmere aktiv dødshjelpsnivå, men Eriksson har sikkert svaret et sted.

PS2: Dette er bare første del av Erikssons endringer i arbeidsmiljøloven. Resten kommer til uka. Det blir sikkert ikke noe mindre bråk av det.

PS3: Forslaget til Eriksson skal nå sendes til Stortinget. Deretter må Eriksson bli enig med Krf eller Venstre (og særlig Venstre digger det meste av disse greiene), før det blir vedtatt.

PS4: Stortinget er forresten midlertidighetens Mekka. 169 folk på fireårs-kontrakter.

Men hvis alle midlertidige i landet fikk lønn på 865.100 kroner i året og pensjonsavtalen som gjelder her på huset, ja, da tror jeg vi ville meldt oss frivillig i midlertidighetskøen alle sammen.

Stortingsfrakken

I tilfelle noen av mine lesere ikke har fått det med seg: Ukas definitive snakkis på Stortinget har ikke vært Scheel-utvalget. Det har heller ikke vært Robert Erikssons forsøk på å gjøre landets ungdom til midlertidige ansatte.

Neida, ukas snakkis kommer fra Hamars Brumunddalens store sønn, stortingsrepresentant Tor André Johnsen fra Fremskrittspartiet. En av slaskens absolutte favoritter.

Du kjenner han kanskje fra noen klassiske saker:

Da Tor André først kom til Stortinget, for eksempel, insisterte han på å få bo på det trygge vestkanten, i stedet for livsfarlige, usiviliserte Oslo Øst (også kjent som Vulkan. Uæ!). Til Hamar Arbeiderblad uttalte han det legendariske:

– Grønnegata er et fint strøk. Rett bak slottet. Jeg spurte spesifikt om å få bo der. De prøver jo å flytte politikerne lenger øst, men jeg var klart på at jeg ville bo på vestkanten. Det viktigste for meg er å få en stille leilighet i et sivilisert, stille strøk, hvor man kan ferdes trygt til og fra jobben.

Jepp.

Siden har han også blitt kjent som Stortingets favoritt-el-overfølsomme, med metalltråder innsydd i skjorta og medlemsbok i Folkets Strålevern på innerlomma.

Men denne uka, altså. Denne uka utførte Johnsen et legendarisk stykke politisk håndverk. Og pr-arbeid, samtidig! Hvordan?

Jo, du skjønner, i Hamar har de en svømmehall. Ankern blant venner. Ankerskogen Svømmehall for oss fra byn. Tor André er en flittig gjest, men en nokså misfornøyd en. Og, som god Frp-representant tenkte han vel at her var det viktig å stå på folkets side, å påpeke svakheter ved samfunnet og sette en stopper for overprisede tilbud til folk flest.

Resultatet, enda en sak i Hamar Arbeiderblad, med følgende overskrift: - Kommer du med dress og stortingsfrakk må du klemme det inn i skapet.

– For eksempel er skapene i garderoben for trange og små, og når du kommer med dress og stortingsfrakk, må du klemme det inn, sier Johnsen til Hamar Arbeiderblad.

Jepp. Tor André har åpenbart for god frakk for Ankern. Det låter som en kjempesak å skaffe stemmer på.

stortingsfrakk

 

PS: Hamar Arbeiderblad har også gjort en egen sak på at den forrige saka til Hamar Arbeiderbladet førte til at Johnsen har blitt erta. Og sånn kan vi jo bare holde på.

PS2: Om du var i tvil: Det er foreløpig ikke sånn at man får utdelt en ny og stillig frakk med Stortingets logo når man blir valgt, dessverre.

PS3: Kanskje Tor André kan søke seg til Stortingets presidentskap? Det er sikkert større plass i dét.

 

 

REDIGERT! Etter påpekninger både i kommentarfeltet her og på Facebook har Slasken blitt gjort oppmerksom på at Tor André Johnsen ikke er Hamars store sønn, men tvert i mot fra Brumunddalen. I frykt for å fornærme befolkningen i de dype skoger legger jeg meg langflat, og vil herved beklage overfor alle som føler seg støtt.

En slask slasker om skatt

I går var jeg på Debatten, det store og viktige debattprogrammet på NRK1.

Mitt oppdrag: Å forklare Scheel-utvalget! Høh.

For å være helt ærlig, jeg har ikke egentlig brydd meg noe særlig om skatt før denne uka. Mitt forhold til skatt har vært som de fleste musikeres: UÆÆÆ! HJÆLP! FORSKUDDSSKATT ALLEREDE NÅ? DET ER JO BARE MARS, JEG HAR IKKE TJENT EN DRITT! GULP. Hashtagg straffeskatt. Hashtagg dritiut.

Men så kom da dette Scheel-utvalget med sin offentlige utredning, da.

Allerede før rapporten ble lagt fram var det mye saker ute i media. Lekkasjer fra detaljer i rapporten ble slått opp, alle skulle opp og krangle på sine viktigste områder. Jeg skjønte sjølsagt ikke mye om hva som foregikk, og det gjorde vel ikke egentlig resten av verden heller.

På pressekonferansen i det gamle regjeringsbygget på tirsdag var jeg sikkert den grønneste i salen. I negativ betydning, altså. De ivrigste fulgte konferansen på tv, og de kunne se meg stille et snodig spørsmål som ikke akkurat traff i midt i blinken på debatten. Svaret fra Hans Henrik Scheel gjorde meg ikke særlig mye smartere.

 

En av problemene med journalistikken er at den er så inmari saksdrivi. Helhet blir skjelden til gode overskrifter. Mens «Nei til skatt på bolig» blir det. Eller andre enkeltpunkter. Men det hjelper ikke så mye å være rasende mot ett enkeltelement av en gigantisk skattereform hvis man ikke forstår helheten i reformen.

Så jeg bestemte meg for i hvert fall å prøve å skjønne helheten. Etter mange og lange prater med hjelpsomme folk både på Stortinget, i utvalget og andre steder begynte jeg å få en viss oversikt i hvert fall, så jeg skreiv en sak om «Scheel-utvalget så selv en slask kan forstå». Og vips sto jeg på NRK for å forklare det videre til folk flest.

Høh. Skatteekspert. Jeg tror jeg må lage noen nye visittkort. Flirer ennå.

Uansett. Hvis du har lyst til å se innslaget, så ligger det her:

Det var jævla fint å jobbe med Ingunn Solheim og de andre på Debatten. Vi snakka oss gjennom flipoveren på forhånd (jeg måtte tegne den to ganger, så jeg kunne tusje på den på prøvene først også. Men en eller annen på Krinken hadde misforstått planen min, så da jeg kom i studio hadde de teipa sammen det oppdelte flipover-arket. Heldigvis fiksa dem tidsnok til sending.)

Men slutten, da. Slutten.

Du veit. Hvis noen sier «Hei, jeg har akkurat vært hos frisøren, hvordan synes du det ble?», så svarer du: «KJEMPEFINT! WOW!»

Og. Hvis noen i starten av en skattedebatt spør deg: «Har du blitt gira på skatt nå, og spent på hvordan det går framover?», så svarer du «Ja, dette er jo kjempespennende og viktig for landet», ikke for eksempel «øøøhhh, nææh … øøhhh, det er jo … øøhhh … ganske tungt dette».

Hashtagg facepalm, si.

Om asylbarn og politisk spill

- Nå må du følge med, slasken, sier folk på Stortinget. – Dette er krutt! – Dette er veldig en alvorlig parlamentarisk situasjon, sies det.

Bakgrunnen: Tirsdag den andre desember 2015 innkalte Stortinget justisministeren på teppet for å forklare seg om asylbarnsaken.Ryktene sier at den paragrafen i Stortingets forretningsorden som ble brukt aldri har vært brukt før. Det er svært skjeldent at en minister blir kalt inn på dagen.

Og justisminister Anders Anundsen fra Frp kom og forklarte seg. Han sa, oppsummert, at «dette er mitt ansvar. Men det er ikke min feil. Og dessuten har ikke disse barna lovlig opphold i Norge uansett». En beklagelse, joda. Men det han beklager er at politiet ikke har fulgt hans instrukser. Han beklager ikke for eksempel at barn kan være sendt ut.

Dette kan få alle mulige slags konsekvenser:

- Må Anundsen gå? Vel, jeg veit ikke. Men helt umulig er det ikke. Det spørs på om beklagelsen hans var ærlig nok. Om han la alle kortene på bordet.

- Vil Stortinget kreve full stans i utsendelsene inntil saken er avklart? Vel, jeg veit ikke det heller. Foreløpig har de gitt Erna Solberg en slags frist på to uker til å få dette i orden før de lager mer kaos. Men om de foreslår det, vil i så fall Arbeiderpartiet stemme for? Ingen veit.

- Bruker Venstre og KrF situasjonen til å presse gjennom avtalen om asylbarnas framtid fortere? Ja, det ser sånn ut. Og det er vel sikkert ålreit.

Det er masse spill på gang. Alle slags scenarier blir foreslått, diskutert, vurdert.

Og dette er jo midt i blinken for bloggen min. Korridorprat. Parlamentarisk oppstandelse. Spekulasjoner. Kanskje til og med en eller annen må gå til slutt. Det er jo det jeg er her for. Jeg skal skrive om nettopp sånne ting. Jo mer kaos, jo bedre er det.

 

Men jeg har ikke så lyst.

For dette handler ikke om politisk spill, det handler om folk. Helt sprell levende, leikende barn. De driter nok i om den blåblå regjeringa får en skrape. Om Humlegård må unnskylde seg. Eller kanskje til og med gå av. De har ikke bruk for høringer, for forhandlinger eller tildelingsbrev.

De trenger bare å få bli i Norge.De trenger bare å få vokse opp i et land som er nogen lunde trygt, hvor det ikke er faktisk borgerkrig, hvor ikke fascistiske bevegelser kontrollerer store deler av landet, hvor det er mulig å se for seg en framtid. Ikke en framtid i sus og dus og champagne og Ferrari, men en framtid med … kanskje jobb. Og kanskje et sted å bo. Og … du veit … kanskje ytringsfrihet.

Unger som bor i Norge, har bodd her i årevis, og kanskje ikke en gang besøkt det landet norske myndigheter kaller deres hjemland.

 

Det er mye interessant som skjer på Stortinget. Det er mye jeg kan tulle med. Mange små og store saker jeg kan latterliggjøre. Men akkurat i dag har jeg bare ikke lyst.

Scheel-utvalget så selv en slask kan forstå

Dette har de venta på så lenge. Adventstida på Stortinget er allerede over. I månedsvis har allting bygget seg opp mot 2. desember. Og nå er den dagen her. Scheel-utvalgets rapport er levert.

Men hvorfor er den så viktig, egentlig?

Jo, det skal jeg prøve å forklare.

 

Skatt er kanskje det aller viktigste politikerne bryr seg om. Men politikerne har de siste åra blitt stadig mer bekymra. For hva? Vel, for det vanlige: At lavere skatt i andre land gjør at rikinger heller vil bruke penga sine der enn her.

Forskjellige skatter slår ut på forskjellige måter. Men den skatten alle økonomene ser ut til å mene er verst nå om dagen, er selskapsskatten.

Selskapsskatten er den skatten som selskaper betaler på overskuddet. Det er altså ikke den skatten eiere må betale når de henter ut overskuddet. Det er det selskapene betaler selv, når de tjener penger.

Den (altså selskapsskatten) er for høy, sammenlikna med våre naboland. Det mener i hvert fall økonomene om dagen. Så Stoltenberg-regjeringa gikk i 2013 til Hans Henrik Scheel (som til daglig er sjef i Statistisk Sentralbyrå og bør dermed ha regneferdighetene noen lunde på stell), og sa omtrent følgende:

«Hvis vi senker selskapsskatten til samme nivå som nabolandene, hva må vi gjøre med resten av skattesystemet, da?» (Min formulering, Jensemanns innhold)

Så vant de blåblå valget, og Siv Jensen stakk bortom Scheel med en ekstra liten lapp: «Gjør som du har fått beskjed om, men sleng inn en skikkelig skattelettelse også mens du først er i gang!»

Og i dag kom Scheel tilbake. Med en fiks ferdig skattereform.

 

Scheel-utvalget. Her fra pressekonferansen i det gamle regjeringsbygget R4.  Hans Henrik Scheel er lengst til høyre. De andre er sikkert fine folk på sine måter, men jeg husker ikke hva de heter.

Scheel-utvalget. Her fra pressekonferansen i det gamle regjeringsbygget R4. Hans Henrik Scheel sitter lengst til høyre. De andre er sikkert fine folk på sine måter, men jeg husker ikke hva de heter.

Selskapsskatten skal ned, fastslår Scheel. Og dermed må også inntektsskatten til vanlige folk gå ned. De må nemlig gå hånd i hånd, fordi ellers dytter bare skattesmarte triksefiksere penga over den ene eller andre veien. Blir det lav selskapsskatt kan du gjøre lønna di til overskudd i et lite selskap. Blir det lav personskatt tar du ut penga som lønn i stedet. Så alle vil ha dem like.

Men, som du sikkert har lagt merke til, du betaler jævla mye mer enn 20 prosent i skatt i dag. Det er fordi skatten ikke bare er inntektskatten, men et lite tårn av skatter som står oppå hverandre. For vanlige folk er det inntektsskatt, trygdeavgift og toppskatt. Til sammen utgjør de skatten, for vanlige folk som jobber.

For selskaper er det selskapsskatten og utbytteskatten.

Og målet er at disse skal være nokså like: Selskapsskatten skal tilsvare inntektsskatten, mens det totale skattetrykket for business (altså selskapsskatt + utbytteskatt), skal tilsvare det totale skattetrykket for arbeidsfolk (inntektsskatt + trygdeavgift + toppskatt).

Så: Scheel-utvalget vil senke selskapsskatten til 20 prosent. Dermed må de øke skatten på eierinntekt. Men totalt blir skatteinntektene litt lavere enn før.

Scheel-utvalget vil senke inntektsskatten til 20 prosent. Så da må de øke toppskatten. Eller, for å være helt nøyaktig, de fjerner toppskatten, og erstatter den med en ny «skatt på personinntekt», som blir høyere. Men de totale skatteinntektene blir litt lavere her også.

Dermed har man to harmoniserte skatte-tårn. Men litt mindre skatteinntekter.

 

Og dermed må Scheel-utvalget finne noen penger omtrent på fire andre steder:

Sted 1: En ny skatt på finansielle tjenester. Det vil i hovedsak si at finansnæringas egne (og ærlig talt litt absurde) fritak for merverdiagift skal fjernes.

Sted 2: Fjerne diverse fradrag og særordninger. Det er her det kommer til å bli mest bråk. Du veit, i dag får du 3850 kroner i skattefradrag hvis du er med i fagforening. Blir den borte, vil veldig mange måtte vurdere om LO-medlemsskapet er verdt det. (Her har slasken ett prinsipp: Vær med i fagforening eller vær ego-fjott. Men det er nå bare min mening, og den teller dessverre ikke). De har også foreslått å fjerne den lave skatten i nordnorge, fjerning av pendlerfradrag, skattefritak for gaver til ideelle organisasjoner og en masse sånt.

Økonomer elsker å fjerne sånne ting. De vil gjerne at skatteinngangen skal være bred, altså at flest mulig penger blir beskatta, sånn at skattesatsen ikke trenger å være så høy. Men politikere, de hater å fjerne sånne ting. Så vi får nå se, da.

Sted 3: Omlegging av merverdiavgiften. Du veit, det er en del ting som er momsfritt eller bare har halv moms i dag. Aviser og sånt. Det vil Scheel fjerne.

Sted 4: De vil ta inn penger på verdien av bolig! OK, dette er kanskje litt overspilt i media. Men de vil gjøre det sånn at du betaler formueskatt på 80 prosent av boligen din i stedet for 25 som i dag (den snodige oppfinnelse som kalles likningsverdi). Men formueskatten skal ha høyere bunnfradrag enn før, så det vil bare gjelde de som har dyre boliger. Hvis man for eksempel er to personer (og får bunnfradrag for begge) eller for eksempel har gjeld, så skal det nokså mye til. Og de vil ha skatt på leieinntekter fra folk som leier ut en del av kåken sin.

Totalt skal dette gå opp i opp. Og alle hjerter gleder seg.

Hehe.

Neida.

 

Siv Jensen var knallhard allerede på pressekonferansen ved overrekkelsen. «Boligskatt står ikke på denne regjeringens meny», sa hun. «Takk skal du faenmeg ha», tenkte sikkert Hans Henrik Scheel i sitt indre, etter å ha jobba i et par år med en rapport hun åpenbart ikke ville ha.

Men de fleste politikere er nokså forsiktige i dag. Gjennomgangstonen på Stortinget er at de vil lese hele rapporten og ikke slakte enkeltelementer alt for mye. Målet til de fleste ser ut til å være et nokså bredt forlik. Altså at mange partier i Stortinget kan bli enige om hvordan man skal gjøre dette.

Hvorfor? Regjeringa (med samarbeidspartiene) har jo flertall, de kan jo bare ture fram!

Jojo. De kan det.

 

Men nå skal rapporten på høring. Så antydes det at vi trenger noen tilleggsutredninger. Og så skal man begynne å forhandle. Det er nesten umulig å se for seg at dette blir praktisk skattepolitikk i hvert fall før 2017. Og veit du hva som skjer i 2017? Tips, det begynner på stor og slutter på tingsvalg.

Hvis Høyre og Frp skal tvinge gjennom en enorm reform (akkurat det klinger ganske bra, forresten) rett før valget, for så å se alt gjort om igjen året etter, så blir absolutt alle sure.

Spørsmålet er hvem som vil være med på dette. SV, for eksempel, ser ut til å være nokså fornøyde. Om ikke med den sosiale profilen (det kan være man flytter noe skattetrykk fra bedrifter til vanlige folk her, og det er vel ikke SV særlig gira på?), så definitivt med å legge MVA på finansnæringa.

Arbeiderpartiet har vært illsinte motstandere av Høyre og Frps kutt i formueskatten. Og Scheel er veldig klare på at formueskatten ikke akkurat er det mest fornuftige stedet å kutte.

Høyre er selvsagt mest opptatt av å harmonisere skatt med andre land, så ikke Norge skal være næringsfientlig, og det får de.

Men Frp, partiet til sterk nedsettelse av skatter og avgifter, de kan kanskje slite litt med et par av de nye skattene her.

Vel, dette skal bli spennende.

Neida.

Dette skal bli en kjedelig, langdryg prosess, prega av uforståelig økonomiprat, ugjennomtrengelige politiske forhandlinger og veldig, veldig mange møter som de fleste av oss heldigvis slipper å være med på.

Og så blir det nok en skattereform til slutt, skal du se.

Jul i Stortingsgata

Du trodde kanskje alle på Stortinget var opptatt av Finansdebatten i dag? Den store? Som alle har gleda seg til i månedsvis?

Haha, neida. I salen er det som vanlig noen få titalls representanter (unntatt når the top dawgs skal tale, sjølsagt, da hender det noen følger med). Nei, på dagsorden i dag er jul.

Da folk kom på jobb i dag morges var det nemlig fullt av julepynt overalt. Spesialdesigna fra elever ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Jeg er riktignok ikke sikker på om akkurat Kunsthøgskolen er ansvarlig for Stortings-julekulene.


kulaDet står nemlig Eurofoto eller noe sånt under.

Men hovedprosjektet er dette:

pynt
En installasjon bestående av en masse snøballer som henger fra taket, med en slags tjukkas slash saccosekk liggende under. Bildet er tatt fra åpninga av installasjonen (eller er det julepynten?) sånn i halv tre-tida i dag. Mannen som fikk den beste plassen var Stortingspresident (og autorisert norsk sjakkbrikkeflytter) Olemic Thommesen.

Senga, eller hva man skal kalle det, kan nok bli godt brukt allerede i kveld. Finansdebatten skal nemlig vare til godt utpå natta, de ondeste tungene snakker om at vi kommer til å se 2. desember med god margin før den kommer i mål. Når debatten innledes med at det foreslås en talertid på seks timer eksklusivt replikker veit du at kvelden kan bli lang.

Men enn så lenge har først og fremst kantinepersonell og reingjøringsfolk testa liggekomforten i Trappehallen:

tjukkas

Men det er ikke bare i det sentrale Storting det skjer. Også i Nedre Vollgate (en del av Stortinget som ligger på andre sida av Wessels plass) er det jul. Kristelig Folkepartis gang i femte etasje ble i dag omdøpt til julegate, med behørig feiring, akkurat så løssluppent og villt som vi er vant til fra KrF. Vi snakker både julebrus og brente mandler.

julegate

(På bildet kan du blant annet se KrF-rådgiver Solveig Gullteig (i midten) og forvillet senterpartist Ole Johnny Staven til høyre)

Uansett er det ingenting som slår hipster-juletreet som står i Vandrehallen.

hipsterjuletre

Jepp. Det er jul i Stortingsgata.

Heldigvis har det gått noen år siden Jens Petrus Andersen og fire glade musikanter og sånt.

Nei, det er 2014, vi har fått internett. Og jaggu har en eller annet funnet sitt snitt til å ønske høytiden velkommen også med digitale metoder.

wifi

 

The Secret of Finansdebatten


Mandag 1. desember er det finansdebatt. ENDELIG. En uke forsinka skal svette, slitne og trøtte politikere gå gjennom det pliktløpet det er å diskutere noe man veit utfallet av på forhånd.

De har snakket om det lenge. Noen gleder seg. Andre gruer seg. Men alle veit at det er viktig. Kjempeviktig, faktisk. En av de store debattene hvert eneste år. Så selv om stemmetallet er gitt allerede kommer de til å holde på til langt på natt. Alle skal si noe. Og noen skal si ganske mye.

Problemet er bare det, at på grunn av forsinkelsen så skjer det også noe veldig viktig dagen etter. Tirsdag klokka ti kommer nemlig årets nest viktigste politiske hendelse: Scheel-utvalget.

Scheel-utvalget skal etter alt å dømme foreslå en masse endringer i norsk skattesystem, og som sikkert kommer til å bli vedtatt i et enormt skatteforlik litt uti 2015.

Så alle politikerne må jo rekke å stå opp til tirsdag klokka ti. Men hvis de skal være oppe til to-tre-fire kvelden før, kan jo det bli ganske tungt.

Ja, med mindre de bare dropper det, da. I all hemmelighet.

 

Singel kvinne kikket i eposten til kjekk mann!

Å? Du synes den tittelen låt i overkant spekulativ? Pøh. Den kunne vært værre. Jeg kunne skrevet «Her er den kjekke Arbeiderparti-rådgiveren Siv Jensen sjekket eposten til». Eller den kjedeligere «Innrømmer regnefeil på tre milliarder», som DN skreiv i går.

Du skjønner. Torsdagens store snakkis på Stortinget var Dagens Næringslivs sak om en tre milliarder kroner stor feil i Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett.

Marianne Marthinsen og hennes rådgivere blir latterliggjort av den offensive finansminister Siv Jensen, etter at departementet hennes har oppdaget en nokså kraftig feilberegning.

Alternative statsbudsjetter er jo stappfulle av kokos i utgangspunktet, om journalister plutselig skulle begynne å ta dem alvorlig ville de falt sammen som korthus (ingen Francis Underwood-referanse intendert). Men akkurat Arbeiderpartiet er veldig opptatt av hvor styringsdyktige de er. Så de legger masse prestisje (og maaange arbeidstimer) i å få budsjetter som faktisk er presise, som baserer seg nøye på alle korrekte tall og ikke inneholder lureposter og tullballeri.

Det er blant annet derfor Arbeiderpartiet ble så inmari bestemte på at finansdebatten måtte utsettes, da tallene fra statsbudsjettet ble forsinka i forrige uke.

 

Uansett. Det som har skjedd er omtrent følgende:

Arbeiderpartiet har bedt Finansdepartementet om tall. Utgangspunktet var at Ap ville ha skattenivået på 2013-nivå. Spørsmålet var da (lett omskrevet for å glede eventuelle ikkefinanspolitiske eksperter blant mine lesere): Hva må vi gjøre med dagens skatt for å få den til 2013-nivå?

Men så spriker forklaringene littegrann. Spørsmålet har på en eller annen måte vært unøyaktig stilt. Det tok ikke med i beregninga at skattesatsen ble senket i 2014. Ellerno.

OK, for å være ærlig. Jeg skjønner ikke en dritt av dette sjøl. Men hvis du kan se for deg at jeg her forklarer dette inngående og detaljert, men likevel såpass komplisert at du dessverre ikke kan forklare det videre til noen, så kommer vi begge godt ut av det.

Resultatet ble i hvert fall at Arbeiderpartiet satte opp sitt alternative statsbudsjett med tallene de fikk tilbake fra Finansdepartementet. MEN, med de tallene, så ville Norge fått inn tre milliarder mer i skatt enn det Arbeiderpartiet trodde. De tre milliardene er lekepenger, de blei ikke faktisk brukt til noe i Arbeiderpartiets budsjett. De visste jo ikke om dem.

Men Høyre og Frp oppdaget regnefeilen. Og bestemte seg for å gå den nøyere etter i sømmene.

KJEKKASALARM: Arbeiderpartiets finanspolitiske rådgiver Harald Jacobsen

KJEKKASALARM: Arbeiderpartiets finanspolitiske rådgiver Harald Jacobsen

Faktisk gikk Siv Jensen såpass langt at hun ba om innsyn i en epostutveksling mellom Arbeiderpartiets rådgiver Harald Jacobsen og Statistisk Sentralbyrå. Disse epostene viste nemlig at … øhh … at tallene var omtrent som tallene var i virkeligheten, og ikke sånn som Arbeiderpartiet trodde tallene var etter å ha hørt med Finansdepartementet.

Hott, ikke sant?

Neida.

Men det er noen litt morsomme ting.

 

Ting 1: Siv Jensen og Finansdepartementet har hatt SÅ DÅRLIG TID i det siste, at hele budsjettbehandlinga måtte utsettes. Likevel hadde de tid til å snoke i eposten til rådgiver Jacobsen og bruke det til å spinne dritt på opposisjonen. De ondeste tungene i stortingsgangene sier at «nå er jaggu Siv blitt desperat».

Ting 2: Fremskrittspartiets egne alternative statsbudsjetter er vel ikke akkurat kjent for å være lite kokos de heller.

Ting 3: Siv Jensen sier til DN at «Dette ville aldri skjedd under Jens Stoltenbergs ledelse». Høh. Sjøl Siv savner Jensemann.

Ting 4: Hahaha, dette er så flaut for Arbeiderpartiet! Og når det er flaut for Arbeiderpartiet, da er det mange som koser seg på Stortinget. Bedre mennesker er de ikke.

(Men ikke jeg, altså. Jeg koser meg aldri over andres små kriser. Aldri. Neida. Ikke jeg.)

 

PS: Les Dagens Næringslivs første sak om saken her.

PS2: Les Dagens Næringslivs oppfølger, med den sjokkerende opplysningen at en litt liknende feil har blitt gjort allerede i 1969! Et mønster her, altså!

PS3: Ellers har Arbeiderpartiet skrivi en pressemelding om saken, som du kan lese her. Hvis du absolutt vil, altså.

Jakten på Sundtoft

Spørretimen er opposisjonsfest, ukas høydepunkt for alle i Stortinget som er glade i å jakte på den sittende regjering. Det kommer flere statsråder innom hver onsdag, og når statsråder som oppfattes som svake er på plass, ja, da samles jaktlaget. Da er det fram med primus og muskedunder for en trivelig formiddag med eller uten jegerprøve.

Og i dag var det miljøminister Tine Sundtoft som skulle i ilden. Høhø. Det gløda i morgentrøtte øyne i salen.

Først ut var Eva Kristin Hansen fra Arbeiderpartiet.

Hun fant fram sin kraftigste trøndermål og hevet stemmen allerede fra første anslag.

– Hvordan er det å være i en regjering hvor statsministeren bekrefter at de andre statsrådene ikke bryr seg om temaet hun er statsråd for?

– President, det er ikke denne statsråds stil å lange ut mot egen regjering eller lange ut mot Stortinget.

Sundtoft er ikke den som svarer mest konkret på spørsmål i tide og utide. Men hun la ut om hvordan statsbudsjettet ikke var så dårlig som folk sa, og at selv Knut Arild Hareide (den kjente klimaaktivisten?) skal ha innrømmet at budsjettet ved nærmere gjennomgang ikke var så dårlig likevel.

Men det var bare oppvarming. Dagens Næringsliv har nemlig skrevet en sak i dag om klimakvoter.

 

Du skjønner, i statsbudsjettet har de fjerna posten på i overkant av 300 millioner kroner til kjøp av klimakvoter. Vi skal åpenbart ikke kjøpe noen, til neste år. Men det viser det seg at ikke lar seg gjennomføre.

Faktisk har Tine Sundtoft selv gjennom et brev til Energi- og miljøkomiteen på Stortinget, sagt at «en slik reduksjon ikke vil være i samsvar med realistisk budsjettering», ifølge DN. Hun melder også at hun kommer til å be om mer penger seinere, i en såkalt tilleggsbevilgning. Statsråden hennes, Lars Andreas Lunde, følger sågar opp med å si «For at vi skal kunne ha råd til å betale de kvotene vi trenger i 2015 er det ikke realistisk å kutte hele beløpet, slik Stortinget gjorde i budsjettforliket.»

Hun tigger med andre ord om mer penger enn hun får i budsjettet. Og det allerede før budsjettet er behandla. Vel. Tine fikk kjørt seg litt på det punktet. Taler etter taler tok ordet for å påpeke det litt absurde i intervjuet. Tine Sundtoft snakket det ned, og mente det var mest ryddig å si fra allerede nå at det kan bli nødvendig å be om tilleggsbevilling.

I den første timen i spørretimen var det stort sett bare Sundtoft som fikk stå bak statsrådenes talerstol.

Det var rovdyr, det var Kyoto, og det var ikke minst krav om reduksjonsmål. Hvor mye skal man kutte? Den grønne enmannshær Rasmus Hansson mente hun måtte være allergisk mot å tallfeste utslippsmål:

— Jeg vet ikke, president, om man bør rense teppene i Stortinget eller hva man bør gjøre!

Men det verste var da hun fikk spørsmål om norske utslipp kom til å gå opp eller ned i budsjettperioden. Det er et nokså enkelt spørsmål. Bør vel være mulig å besvare. Men Sundtoft ville ikke.

– Det er vanskelig nå å fastslå de totale konsekvensene for utslippene, sa Sundtoft. Hun mente at de store, viktige miljøprosjektene som dobbeltspor på jernbane var viktige, men man ikke kunne si akkurat hvor fort resultatene kom til å komme.

 

Da var det ekstra flaut når Ola Elvestuen tok ordet. Venstre-mannen fant det nødvendig å svare på vegne av Sundtoft. Han la ut i det vide og brede om alle tiltakene de har fått gjennom i det nye budsjettet, og at kuttene åpenbart kom til å gå ned som konsekvens.

Og så, som for å virkelig vri kniven rundt i den allerede infantiliserte statsråd Sundtoft, stilte han universets aller mest velvillige spørsmål:

– Hva er ministeren selv mest fornøyd med i budsjettforliket?

Munterhet i salen.

Etterpå bestemte opposisjonen like godt seg for å grille henne om rovdyr.

Hvis regjeringa er en flokk, ser jegerne åpenbart på Sundtoft som det svakeste dyret. Og det er kanskje ikke pent å gå for dyret som henger etter. Men det er definitivt lettest.

Hvorfor de eeeegentlig krangler om plastposer

Det var lillebroren til en kompis som sa det. Sjøl var jeg kanskje tolv år.

Vi hadde spist middag, med to hele familier. Hele gjengen med unger hadde stått over grytene, blitt piska fram og tilbake av den organiseringsglade moren til min venn. Vi hadde skrelt poteter til det lå berg av skrell over bordet. Vi hadde rørt i sausen langt mer enn strengt tatt nødvendig, og vi hadde kutta grønnsaker i timevis. I hvert fall føltes det litt sånn.

Men lillebroren til min kompis, han hadde ikke akkurat bidratt. Nei, snarere hadde han lurt seg unna, han hadde svidd sausen, og vært generelt ganske irriterende. Og når han attpåtil begynte å kaste nyavskrelt potetskrell på oss andre fikk han nokså streng beskjed om å se til helvete å komme seg ut av kjøkkenet. Men litt færre, men nokså høylydte ord.

En halvtime etterpå, da vi hadde samla oss rundt bordet igjen, for å fortære denne maten vi (nesten) alle hadde jobba så hardt for, kom lillebror slukøret inn for å spise.

Men han var ikke på langt nær tilgitt enda. Han fikk sure blikk og mer kjeft av familienes overhoder, med streng beskjed om å sette seg ned, holde fred og ikke snakke mer enn absolutt nødvendig. Og det var da han sa de bevingede ord.

Med dådyrblikk og halvgråtende mine så han uskyldig og forvirra opp på oss andre rundt bordet, før han utbrøt på sitt uskyldigste stavangersk:

- Men … eg berre plakte dokkår litt!

 

Nå krangler de om plastposeavgifta. Siv Jensen og Erna Solberg skylder på Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide. Spørsmålet er: Hvem har skylda for at vi alle snart må betale halvannen krone (ekstra) for alminnelige plastposer?

Høyre og Frp mener Krf og Venstre har skylda. Det var jo tross alt de to partiene som la inn plastposeavgiften i sine alternative statsbudsjetter.

Krf og Venstre skylder på Høyre og Frp. For det var Høyre og Frp som la det på bordet under forhandlingene.

For å forstå dette må vi nesten også forstå hvordan alternative statsbudsjetter fungerer.

 

Du skjønner. Statsbudsjettet, sånn det blir presentert fra partiene som sitter i regjering, er ekstremt komplisert materie. Det er veldig, veldig mange tall, og i Finansdepartementet sitter det veldig, veldig mange mennesker som jobber fram disse tallene, som setter dem inn i et budsjett for landet, og som får alt til å henge sammen.

I partienes stortingsgrupper er det ikke noe i nærheten av like mange. Nei, For eksempel KrF og Venstre, har stortingsgrupper på ni representanter hver.

I tillegg kommer politiske rådgivere og sekretærer. Totalt: Tja, nå tar jeg en råsjangs her, men si det er rundt tredve folk. I hver. Da Høyre og Frps forslag til statsbudsjett ble lagt fram 8. oktober begynte alle sammen å regne. Og regne. Ooooog regne.

Excel-ekspertisen ble dratt så langt den kunne, og det blei jobba dag og natt. I ukesvis.

Likevel er ressursfordelinga litt ulik. Så de partiene som ikke har finansdepartementet til å regne for seg, ja de jukser litt. De må rett og slett finne noen inntektssider ekstra, for å få ting til å gå opp.

For eksempel tobakkspengene til Venstre. Som jeg har nevnt før. Venstre insisterer på at de kan ta inn masse penger på å nekte taxfree-butikkene å selge tobakk. Men i virkeligheten er jo det tobakkssalget avtalefesta til godt ut i neste tiår. Så det går ikke an. Men i budsjettet deres står det likevel. For de må ha de penga for å få det til å gå opp.

Egentlig var plastposeavgiften også en sånn. Verken KrF eller Venstre var ivrige. Ingen av dem ville ha den. Ingen av dem tror på at den kommer til å virke. Likevel har de lagt den inn. For å få budsjettet til å gå opp.

Men så ødela jo Høyre og Frp med å ta den alvorlig! Eller, Høyre og Frp veit selvfølgelig godt at Venstre og KrF ikke mente det. Men de lata som om de trodde at KrF og Venstre mente det.

Dermed er vi da i den lykkelige situasjon at ingen av de fire partiene vil stå for avgifta, selv om alle fire har skylda for den.
Og da jeg hørte Ola Elvestuen i Politisk kvarter i dag morges, som måtte forsvare det politiske c-momentet å ha foreslått noe, ha vært tilhengere av noe, men likevel ikke ville være ansvarlig for at det ble reell politikk, ja, da måtte jeg tenke på lillebroren til min gamle kompis rundt kjøkkenbordet.

Det er ikke det at det ikke var med vilje. Men det var ikke meninga at dere skulle ta det alvorlig.

– Eg berre plakte dokkår litt!