Jeg utfordra Stortingets referenter til battle. Se hvordan det gikk!

Hvem er raskest? En pensjonert rapper med holdning over underholdning, eller to av Stortingets aller raskeste referenter? Stenografi eller flow? Kråketegn eller stavelses-stabling?

Vel, det ville jeg finne ut.

referentPIILDu skjønner. Etter at jeg begynte å gå på Stortinget har jeg lurt på hva dem driver med. Der dem sitter, diskret og ordentlig, rett foran presidentens klubbe. Det spruter nesten blyantbly fra arket hvor de med Stortingets aller rareste yrke sitter og noterer alt som blir sagt.

Jeg bestemte meg for å finne ut hvordan det er å være referent – og utfordre dem til duell.

Men først: Til begynnelsen!

 

I 1845 bevilget Stortinget første gang en masse penger til stipender for folk som vil lære seg den edle kunsten å skrive fort.

Siden, eller i det minste siden 1857, har debatter, interpellasjoner, taler og merknader blitt notert ned i høyt tempo, og systematisk publisert i Storthingstidende. Du veit, blekka du trenger å lese hvis du vil vite absolutt alt som har blitt sagt fra talerstolen.

Referentkorpset, eller referentseksjonen, som det heter nå om dagen, har tålmodig og i høyt tempo måtte skrive ned både C. J. Hambros egenkomponerte sitater, John Lyngs manusfrie utlegninger, Finn Gustavsen radikale innvendinger og Carl I. Hagens fornærmelser mot både den ene og andre minoritet, uten retten til å si i mot.

De har måttet tilpasse seg Aldor Ingebrigtsens utlegninger om fiskernes indre, Steinar Bastesens dårlig kamuflerte ukvemsord og presidentskapets evige pompøsitet, og de har måttet tilpasse det til referatformens forventede språklige perfeksjon.

Alltid diskret. Alltid stille. Nesten aldri nevnt. Men alltid på plass.

 

Det kan kanskje se gammeldags ut. Ekte mennesker som skriver ned alt som blir sagt, for hånd. Med blyant. Og attpåtil med rare tegn og streker som ikke likner grisen (vi kommer tilbake til det litt seinere), men referentseksjonen i Stortinget har akkurat vært gjennom en kraftig omstrukturering.

Fram til i høst hadde de en heftig avløsningsordning, hvor hver referent satt i ti minutter og skreiv, før vedkommende småløp tilbake på kontoret for å reinskrive hver lille strek og vinkel til forståelig tekst (mens en annen kom inn for å ta de ti neste minuttene), er nå prosessen blitt aldri så lite endret.

Referenten som nå sitter foran presidenten har bare ansvar for å følge med, og skaffe seg et overblikk over debatten. Den virkelige referatjobben foregår på bakrommet, det vil si på kontorene til hver enkelt referent. Der sitter de og skriver inn representantenes gloser basert på lydopptak fra salen.

Fram til høsten 2009 ble referentene lært opp i stenografi. Men den viktigste kilden for utskriving av referatet har vært lydfiler lenge. Eller lydbånd, da, i gamle dager.

De som sitter på bakrommet skriver rett inn på pc. Men de som sitter i salen – ja, mange av dem i hvert fall – bruker fortsatt den edle kunsten kalt stenografi.

 

Stenografi er kunsten å skrive fort, står det å lese på Wikipedia. Men det er en mer avansert kunst enn som så.

Gjennom spesiallagde tegn, som ikke minner særlig om i hvert fall det vestlige alfabetet, skal man kunne skrive fortere enn svint, og være i stand til å skrive like fort som man snakker. Med egne tegn for ikke bare lyder, men også en del ord, minner det like mye på kinesisk som på norsk. Og tegnene likner kanskje heller på arabisk.

Den varianten man bruker her til lands heter Wang-Kroghdals system, som igjen er basert på det tyske Gabelsberger. Franz Xaver Gabelsberger utviklet det tidlig på 1800-tallet, og systemet kjennetegnes ved at det bare inneholder konsonanter, og at vokalene antydes gjennom forandringer i konsonantene. Men stortingsreferentene holder seg selvsagt også med egne tegn og koder for de viktigste ordene.

stenoParti

Her er kodene for hvert enkelt parti, spesiallaget av referentseksjonen. Stakkars Miljøpartiet de grønne har ennå ikke fått sitt eget tegn.

Som for eksempel partinavn.

OK, dette er ganske nørda greier. Men jeg liker nørda greier. Så jeg bestemte meg for å ta en prat med referentene. Et par telefoner og et par mailer seinere befant jeg meg trygt i fjerde etasje i Akersgata 21, det bygget som tilhører Stortinget men som ligger mellom Stortingsgata og Tollbugata, rett over gata for Frimurerlosjen. Til høyre for Stortinget, sett fra Løvebakken.

Der traff jeg Kari Mælum, Nina Frøystavåg og Håkon Viggen. Tre av totalt 30 damer og to menn som jobber i referentseksjonen. Referentyrket pleide å være et typisk manneyrke i gamle dager, men så blei det etter hvert, uvisst av hvilken grunn, til et dameyrke. Bare de siste årene har det sniki seg inn en og annen kar i gjengen. Fram til 1998 hadde de til og med selvpålagt uniform, som inneholdt skjørt. Såpass utenkelig var det at gubber skulle blande seg inn.

Men altså. Nå er det 2014.

- Hvordan er en vanlig arbeidsdag for en stortingsreferent?

– Nå er vi på jobb hver dag, sier Nina Frøystadvåg.

Du skjønner, tidligere jobba referentene stort sett bare når det var noe å gjøre. Om det var seine møter jobba de seint, om det ikke skjedde noe, så blei de hjemme. Nå er det normalarbeidsdag også her. Jeg aner muligens en bitteliten antydning til sukk over bordet når vi snakker om akkurat det.

– Primæroppgaven er å referere fra Stortingssalen. Og så er det noen høringer. Og europautvalget. Og den utvidede utenriks- og forsvarskomité. Og nordisk råd, forteller hun.

Referentene har til enhver tid én av tre oppgaver.

Tre utmerkede eksemplarer av arten Stortingsreferent. Til venstre Kari Mælum, så Håkon Viggen og Nina Frøystadvåg.

Enten kan man være salvakt. Da sitter man i stortingssalen og noterer i en halvtime av gangen. Notatene referentene tar derfra er ikke nødvendigvis de som ender opp i den endelige teksten. Oppgaven til salvakta er å ha oversikt over helheten, se sammenhenger mellom forskjellige innlegg, oppfatte om det kommer noen tilrop fra salen, og rett og slett bare være tilstede.

Oppgave to er å skrive ned innholdet i hvert innlegg. Én referent har ansvar for ett innlegg, og skal skrive ned så fort som mulig, for så å sende teksten til salvakta.

Salvakta (etter at vedkommende er ferdig med sin halvtime i salen) tar i mot tekster fra de forskjellige referentene, kvalitetssikrer, og setter det sammen til en komplett tekst.

Men allerede da har det foregått mye arbeid.

– Vi bearbeider en del språklig, forteller Nina. Ti minutters tale kan fort bli til fire timers jobb.

Auda.

– Små justeringer kan gjøre at teksten blir bedre. Men i gamle dager var nok folk mer opptatt av at tekstene skulle være veldig pene. Da ble alt fort ganske likt.

Nå forteller referentene at de prøver å fange talerens egenart, og videreformidle det inn i teksten. Men helst uten at det blir oppstykket av en masse meningsløse småord.

Og så skal helst setningene henge sammen.

 

 

steno1- Dersom en representant har en veldig spesiell måte å uttale seg på, og det gjelder noen av våre mest sentrale politikere, må det komme fram i referatet.

Der nærmer vi oss selve utfordringa i jobben. Det som gjør den interessant. Å gjøre folks språk korrekt og forståelig, men likevel beholde egenarten til taleren.

– Det er en stor tilfredsstillelse hvis noen har bretta ut og gått hit og dit, og så sitter man der og prøver å få tak i det, og til slutt får man til en versjon som blir god skriftlig norsk.

– Når man lykkes med det, så … «jess», sier Håkon.

Og så må sitater være riktige. Hvis for eksempel en taler skulle finne på å sitere fra noe i Dagsavisen den dagen. Da går referentene pliktskyldigst og plukker opp dagens avis for å sjekke at de blir sitert riktig. Hvis taleren med eller uten vilje har utelatt noe fra sitatet blir det en avveining. Noen ganger skriver de en parentes med noen punktum i. Det er muligens referentkorpsets forsiktige måte å fortelle omverdenen at representanten nok har vært litt slurvete med siteringa.

Andre ting kan være navn på byer, navn på steder eller personer, som kan være vanskelig å være sikker på at blei riktig. Da hender det referentene sender avgårde en liten mail til den aktuelle representant. Men de skal ikke være til bry heller.

Så kan det være at en taler nevner noe som har vært nevnt tidligere i debatten. Eller at et munhell har hoppet fram og tilbake mellom representantene en sein kveld på tinget. Da må kvalitetssikreren, eller salvakten, passe ekstra nøye på at alt blir riktig.

 

 

­- Hvem er de verste å referere? De mest håpløse skrotingene som alle gruer seg til at går på talerstolen? 

– Neeeeei …

De tre referentene har ikke på noen måte har tenkt til å svare på spørsmålet. Er det noe administrativt ansatte på Stortinget er opptatt av er det å være partipolitisk uavhengige, nøytrale, og ikke henge seg opp i om folk er på venstre eller høyre side. Er man heldig kan man oppfatte det med blikk, smil og et diskret sukk. Men da får det være slaskens oppgave å ikke viderebringe det.

– Men enkelte talere kan være mer kronglete enn andre. Noen snakker mer usammenhengende, forteller Kari.

- Ja, alle husker vel Geelmuydens portrettintervju med Gro Harlem Brundtland, blir det mye sånt?

(For de uinvidde: Den legendariske portrettøren Niels Christian Geelmuyden skreiv en gang et portrett av Gro Harlem Brundtland. Etter mye overvåking og krangel med landsmoderens pressefolk endte det med at han siterte henne ordrett. Det viste, for å si det pent, at hele Norges Gro ikke akkurat hadde setningene i sin makt. Men å bli sitert ordrett kan være en ubehagelig opplevelse, også for de der ute som måtte være i stand til å formulere seg helt ok.)

– Kladden kan se litt sånn ut, ja.

– Men når man er litt erfaren, så redigerer man jo gjerne litt underveis også. Man veit ofte hvilke grep som må tas, hvordan det bør skrives, sier Kari.

– Hvis man bare skulle skrive rett ned det de sa, så ville det blitt fryktelig interessante referater, sier Håkon.

– Men … hvis dere ikke vil fortelle hvem som er de verste, kan dere i det minste si hvem som er best?

– Ja, det må vel være lov å si …

– Noen er knallgode, og har innlegg som løfter ting, sier Håkon. Nina nikker.

Håkon fortsetter: – Jeg gliste for eksempel stort av Snorre Serigstad Valens julehilsen til Siv Jensen i fjor, da sa han: ” Jeg ønsker finansministeren et lykkelig, gledelig og harmonisk år, men lover på konstruktivt opposisjonsvis å søke å vanskeliggjøre finansministerens mulighetshorisont for gjennomføring av Fremskrittsparti-politikk i regjering.”

– Og noen har jo større apparater, mens andre har mindre. Erling Folkvord, det var utrolig hvor på han var på alt. Det samme gjelder flere av dagens representanter.

Du skjønner, de får ikke lov til å snakke direkte om folk som jobber her nå. Verken ris eller ros av representantene er innafor. Bare folk som har gått av får ære for sine talegaver.

– Og så er det imponerende med de som snakker helt uten manus. En herværende statsråd, for eksempel. Noen kan du bare skrive rett ned. Carl I. Hagen brukte heller aldri manus.

– Alle har nok sin egen ønskeliste.

– Man sier at i gamle dager hadde du de virkelig store talerne, sier Kari. Men … ja og nei, tenker jeg.

– Jeg tror vi har veldig gode talere på Stortinget i dag også.

Nina bifaller.

 

- Hvis det er et ekte engasjement, så kommer det gjennom. Man kan være uenig om politikk personlig, men når det er den levende personen som kommer gjennom, da synes jeg det er fint.

– Men de er jo ikke nødvendigvis på Stortinget fordi de er så gode på språk.

I motsetning til referentene, da. Som ikke lenger blir rekruttert på stenografi-skills, men nå må være språknørder i stedet.

Mot slutten prøver jeg å presse de tre på at jobben må være fæl, at Stortinget sikkert er kjipt og at alt var bedre før. Du veit, det er sånt vi intervjuere driver med for å lure folk til å si noe negativt om sin egen arbeidsplass.

Men det nytta ikke denne gangen.

– Hvis det er veldig slitsomt en kveld, så tenker jeg at … det er verre for dem på talerstolen, sier Håkon.

 

- Så, hvor fort greier dere å stenografere, da?

– Tidligere var kravet 130 ord i minuttet. Men etter hvert ble det bare 100, forteller Kari.

Jeg kjenner jeg har litt lyst til å utfordre dere, jeg.

De reagerer først litt nølende. Vurderer om det er noen andre i seksjonen som kan stenografere raskere enn de tre jeg har foran meg. Håkon backer ut med en gang, han bruker ikke stenografi i det hele tatt. Men Nina og Kari lar seg overtale.

Så her får du den nokså vennskapelige duellen, mellom to av landets aller fremste stenografer. Greier de å henge med, når jeg rapper så fort jeg kan?

 

PS: Hvis du vil finne alle morsomhetene fra talerstolen kan du bare søke på «munterhet i salen» på Stortinget.no. Det er referentenes faste formulering for latter. Men hvis du virkelig bare vil ha de aller, aller beste kan du søke på «latter i salen». Da skal det være gapskratter og klask på låra og hele pakka. Som den gangen Siv Jensen sa «takk for i natt» til Jonas Gahr Støre etter et veldig seint møte dagen i forveien.

PS2: Er du stortingsrepresentant? Her er noen av uttrykkene referentene er aller mest lei av:

- Klimareduserende tiltak

- Fokus

- I forhold til

- Å «stå opp» for noe

PS3: «Av og til har man kanskje lyst til å endre det de sier. Men det får jeg gjøre den siste dagen før jeg slutter»

PS4: I våres skjedde en teknisk feil på Stortinget, så det ikke ble gjort opptak av en halvtime av et stortingsmøte. Referentene greide å redde en del, men det finnes fortsatt ikke noe ordrett referat fra de 30 minuttene.

PS5: Les også gjerne «En vandring langs memory lane – et liv med stortingsord», en morsom tekst om referentlivet av Mona Engh.

PS6: Beklager litt skrøpelig rapping, altså. Jeg er tross alt pensjonist.

PS7: Her er Ninas versjon av første verset av verset mitt. Den som greier å tyde det fortjener premie!

rapstenografi

Read previous post:
Ventetid

Joda, på Stortinget forhandler de fortsatt om budsjettet. Tidligere har jeg antyda at alt bare er spill, og at de...

Jojo. Stortinget er fint. Men i kongressen, der har de KLINEROM!

Yo! Det er trivelig her på Stortinget, altså. Men i blant blir man jo littegranne misunnelig på andre folk som...

Close