Om cornflakes i barnehagen (og budsjettforhandlingene i Stortinget)

- Pappa! Jeg vil ha cornflakes!

Guttungen var blid som en sol da jeg vekka han i dag morges. Han klemte meg og sto opp uten å mokke. Jeg fortalte at jeg hadde dårlig tid.

Arbeiderpartiet skulle legge fram alternativt statsbudsjett. Frokostmøte. Halv ni om morran. Det burde være innafor, selv med tre unger som skulle opp og fram, med mat, klær, matpakke, tannpuss og rompevask før det alternative statsbudsjettet skulle ut.

– Det skal du få. Men du må spise i barnehagen, for jeg har litt dårlig tid. Går det bra, eller?

– Nei! Jeg vil spise her, sier treåringen.

– Ok, men da må du spise fort, altså!

– Jeg skal spise kjempefort. Masse cornflakes, kjempefort!

 

 

Foto: Jakob Montrasio (CC BY 2.0)

Foto: Jakob Montrasio (CC BY 2.0)

Æsj. Men ok. Han er motivert. Vi kan finne enighet. Vi kan få til dette. Jeg har fortsatt trua. Helt til vi kommer til kjøkkenet.

– Uææ, det er alt for mye sol!

Sol?

Han mener nok lys. Det er veldig lyst på kjøkkenet. Jeg skrur av det ene lyset. Treåringen legger seg på benken foran kjøkkenbordet og hylgriner.

– Det er for mye sol!

Fortsatt? Ok. Jeg dimmer ned lyset over kjøkkenbordet også. Det er ganske dunkelt på kjøkkenet. Men jeg har dårlig tid. Litt skumring får være greit.

– Neeeei!

Treåringen er utrøstelig. Det er umulig å få han til å slutte. Jeg må sette hardt mot hardt.

– Du. Nå må du spise. Jeg har skrudd ned lyset nå.

– Uææææ! Han sparker i benken. Jeg får ikke kontakt lenger.

– Når jeg har telt til tre nå, så bærer jeg deg ut på badet. Da må vi pusse tenner, og så får du spise i barnehagen likevel. Hvis du vil spise, så må du begynne før jeg har telt til tre.

– Uæææ!

– En.

– Neineineinei!

– To.

– Buuuuu! Jeg vil ikke!

– TRE.

– Neineinei! Jeg vil ikke! Dumming! Pappa, nei!

Arg. Det blir en sånn dag. Jeg bærer en sparkende, illsint guttunge ut på badet. Han skriker mens jeg pusser tenna hans. Det er fælt. Pappahjertet holder på å knuses når han spreller, protesterer, griner og slår mens jeg vasker han og tvinger på han klær så skånsomt jeg kan. Angrer på at jeg ikke sto opp en halvtime før. Banner for at jeg har dårlig tid. Prøver å være bestemt, men gjør alt jeg kan for ikke å bryte sammen, jeg vil ikke klikke, kjefte, skrike eller skape utrygghet. Samtidig må han skjønne at han ikke kan grine seg til å … hva det nå er han vil.

Mens jeg lager matpakke, pusser tenner og kler på meg ligger han på gulvet på badet med ansiktet ned. Først skrikende, så etter hvert roligere. Jeg kommer inn igjen på badet noen minutter seinere. Da er han blitt helt rolig.

– Skal vi ta med giraffen i barnehagen i dag, eller?

– Ja! Et lite snufs følger med. Men ingen gråting.

– Kanskje Lise er i barnehagen i dag? Gleder du deg til å leke med henne?

– Ja. Kan jeg ta av meg genseren i barnehagen?

– Klart du kan.

– Ja!

Treåringen reiser seg. Og så løper han, tilsynelatende bli og fornøyd, ut mot gangen for å få på vinterstøvlene og den rosa boblejakka bestemora kjøpte i Tibet i fjor.

– Pappa er best, roper han.

Så kommer mamma.

– Mamma! Du er også best, roper han.

Og så går vi.

 

 

Jeg rakk ikke Arbeiderpartiets framlegging av alternativt statsbudsjett i dag. Jeg fikk ikke vite hvordan Jonas vil styre landet. Og jeg aner ikke hva de blåblå og samarbeidspartiene deres sa da de gikk inn i forhandlingsmøtet i dag morges. Hvis de i det hele tatt har begynt dagens forhandlings-dont.

Men det slår meg at forhandlingene nå er omtrent der hvor Siv og Erna kler på Trine og Knut Arild.

De har vært positive og glade og klare for å spise frokost i barnehagen.

De har plutselig blitt rasende da de fant ut at det var sol på kjøkkenet, selv om det ikke egentlig var sol der, bare lys. Og det visste de jo på forhånd.

De har liggi på benken og sparka, mens de har sagt ting som «her må det komme mye mer penger på bordet». De har sprelt og sparka mens de blei tvangspussa tennene på.

Og vi veit at de før eller seinere kommer til å, uten at noen helt forstår hvorfor, reise seg opp og si «pappa er best. Og mamma er også best», og gå pent til barnehagen.

Kanskje det bare er en fase.

Kanskje de trenger å jobbe litt med samarbeidsklimaet.

Kanskje det bare er et spill, og at de egentlig aldri var så sinte.

Eller kanskje Siv og Erna trenger å tenke litt på måten de behandler ungene på.

Uansett, før eller seinere kommer de til å gå hånd i hånd til barnehagen. Og Siv og Erna kommer til å synge Bella Ciao i dag også.

 

Rett før vi gikk inn i barnehagen spurte jeg treåringen:

– Hvorfor var du så sint i dag morges, egentlig? Hvorfor sparka du meg? Du veit jo at vi må spise frokost og pusse tenner og sånt. Vi gjør det jo hver dag?

– Jeg veit ikke, jeg, pappa.

– Men nå skal jeg leike med Lise. Ha det.

– Ha det. Husk å spise cornflakesen.

– Jada, pappa.

Og så fikk jeg en klem.

Det var digg.

Read previous post:
Budsjettforhandlingenes bullshit-bingo

Joda. De forhander ennå. De fire partiene Krf, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet går stadig inn og ut gjennom dørene i...

En veistubb som julekort

«Å hilse hjem» er noe alle på Tinget veit godt hva er. OK, de fleste andre veit kanskje godt hva...

Close