Sånn man ikke skal oppføre seg i klassen

- Nå er det Senterpartiet, så nå tar vi pause!

 

Trontaledebatten er det første som skjer i et nytt Storting. Mandag morra klokka ti, 6. oktober 2014.

Gangen er omtrent som dette:

Alle høyttalerne i Stortinget piper kraftig i fem minutter for å varsle huset om at nå er det på tide å innta taburettene. Heisene i bygget er forbeholdt representantene akkurat når det piper.

Men i motsetning til ved selve trontalen, som Kong Harald holdt på torsdag, er det nokså tynt i salen.

Da Kongen og familien var i salen og leste selvfølgeligheter til pomp og prakt (forsøksvis malerisk beskrevet i denne artikkelen), var salen så stappa full at man kunne besvime (faktisk) uten at noen la merke til det. Men i dag er det halvfullt. Nå skal det tross alt bare diskuteres politikk.

Også regjeringa er representert, litt. Erna Solberg er vel forplikta til å være tilstede. Ellers er Jan Tore Sanner, Sylvi Listhaug, Thorild Widvey og Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen pliktskyldigst på plass fra starten.

Men først: Representanter skal innlevere noen forslag. Boksing, rovdyr, fisk, bilskilter, foreldelsesfrist og antibiotikaresistens er blant sakene som skal behandles utover høsten. Men i dag er det bare trontale. Eller, for å si det enkelt, høflig krangel om partienes prinsipprogrammer.

 

Og det foregår omtrent som følger.

Hvert parti sender sjefen sin på talerstolen. Vedkommende går ned fra plassen sin, over gulvet, nikker høflig til pressebenken (jeg satt ved siden av Arne Strand, så når de nikka til han trodde jeg de nikka til meg, og jeg nikka tilbake, mens de smilte skeivt) og inntar talerstolen. Den store, ved siden av president Olemic Thommesen.

Talerstolen er utmerka finsnekkerarbeid med innbakt høyteknologi. Blant annet er det en klokke, med røde tall som på en gammeldags vekkerklokke, som teller ned mot null. De flinkeste fullfører siste setning akkurat når de har snakket i ti minutter, gjerne nokså kjedelig.

Pass opp! Du har bare 30 sekunder igjen å snakke (Foto: Columbia)

Pass opp! Du har bare 30 sekunder igjen å snakke (Foto: Columbia)

Men aller best, når taleren bare har tredve sekunder igjen, så kommer det et sterkt, rødt lys, fra en høy, sylinderformet dings som stikker opp fra talerstolen. Den ser nøyaktig ut som den flashy-thingyen fra Men In Black, den som gjør at man glemmer alt som har skjedd like før. Og sånn føltes det ofte når det lyset ble tent også.

Så, når taleren har talt sine ti stolte minutter ferdig, går hen ned til gulvet, og stiller seg opp på en av de to litt mindre talerstolene der nede. Man justerer høyden på pulten med en finfin liten joystick, så får de andre representantene lov til å tegne seg, og gå til den andre av de to talerstolene, og stille spørsmål.

Noen få er flinke, og stiller vanskelige spørsmål som først og fremst setter spørsmålsstillerens parti i godt lys, mens de fleste bare stiller spørsmål som gir motdebattanten tid og rom til å legge ut om sin politikk.

Allerede før første innlegg varsles det at møtet kommer til å strekke seg ut over den tilmålte tid, altså klokka fire.

 

Taburettene, altså de små stolene stortingspolitikerne sitter på, er små og rare, men pene å se på. I kombinasjon med de små, søte pultene deres, likner på en måte stortingssalen et klasserom for voksne.

Men hvis våre barn visste hvordan våre fremste representanter oppfører seg i klasserommet, da tror jeg læreryrket hadde fått seg enda en knekk, gitt.

Du skjønner. Når det er Storting, så er det ikke pause.

Neida. De holder på fra klokka ti og kanskje til klokka seks, uten en eneste anledning til å ta seg fem minutter, strekke på beina, trekke litt frisk luft, eller besøke pressebordet i Stortingskantina.

Det fører til at trontaledebatten minner om en skoleklasse helt ute av kontroll.

Folk fikler med mobiltelefoner og nettbrett. Blafrer med aviser som de sprer utover de små pultene. Prater og småler. Viser ting til hverandre og flirer.

De tar pauser akkurat når det passer dem, tilsynelatende når de politikerne de synes er minst spennende snakker.

Marit Arnstad, Trygve Slagsmål (eller var det -vold) Veum og Knut Arild Hareide tar et kjapt møte bak benkene.

Ti-tolv stykker går raskt ut av salen når Harald Tom Nesvik fra Fremskrittspartiet snakker.

Og når Marit Arnstad skal begynne, og klokka begynner å bli godt over tolv, da er det slutt for mange. Stadig flere sniker seg mer eller mindre diskret ut av salen.

Erna Solberg trekker bak til vinduene mot Eidsvolls plass for å ta et koselig gruppebilde sammen med tre-fire andre.

Når jeg stikker og tar en matbit sitter det igjen knappe tredve representanter.

Neida, joda. Vi bryr oss, altså.

Neida, joda. Vi bryr oss, altså.

 

Før møtet spurte jeg en av de mest erfarne kollegene på pressebenken: «Blir det noe moro a, tror du?»

Han svarte «Ja, dette er trontaledebatten. Blir det ikke moro nå, blir det det aldri».

Det lover godt.

 

PS: Jeg trodde Miljøpartiet De Grønne skulle tale for døve ører når alle tok lunsj. Du veit, Tingets minste parti og all ting. Men neida. Sjølveste Jonas Gahr Støre stilte dem spørsmål! Det er ikke godt å si om MDG blir en viktig faktor i norsk politikk i åra framover. Men ting tyder på at de andre partiene i hvert fall tar dem alvorlig.

PS2: Misforstå meg rett her. Selv om det er nokså tomt i salen betyr ikke det at representantene ikke følger med. De har faktisk TV på rommet. Altså kontoret. Og der følger dem nok med, altså. Bare så det er nevnt, liksom.

ds

Read previous post:
Sånn lever de her

Knut Storberget, Hedmarkens sjuende største sønn (ikke be meg om å oppsummere hele lista, bare ha tillit i dette spørsmålet) er...

Drømmen om vippen

- Da tar jeg Klassekampen, jeg, hvis det er greit? Det er fredag morra. Dagen etter den veldig høytidelige åpninga...

Close