Dans i vandrende hall

dansJenka med kameraskrekk: Ett skritt til høyre. Stopp. Au. Der var TV2, ja. Snu, to skritt fram. Ett til venstre, vend om, stryk deg (for sikkerhets skyld) liksomanalyserende over skjeggstubben, tre skritt fram, en kjapp jenka og du er ute.

Linselusens vals: Ett, to, tre. Der er NRK, lat som om du sjekker viktige papirer. To, to tre, oops, der var VGTV, hils på en imaginær venn rett bak kamera og hei sann, du, der var Marie Simonsen, ja, jeg stiller meg rett ved siden av henne akkurat mens hun bedriver politisk analyse rett i kamera, helt til hun ikke kan unngå å stille meg, stortingsrepresentanten, et par spørsmål.

Kildepolynese: Neida, jeg bare står her og sjekker telefonen min litt. Og der ja, fint om du kan stå litt sånn ved siden av meg, og så snakker vi sammen. Ikke så lite at folk tror vi ikke jobber, men ikke så mye at journalister ikke kan ta kontakt, heller. Der, ja. Perfekt.

Sånn danser politikere, kilder, journalister, lobbyister, synsere, kommentatorer og politiske rådgivere rundt i vandrehallen, en nokså vanlig onsdag i oktober.

Jepp, som du sikkert har fått med deg, det var statsbudsjett i går.

 

Jeg har aldri sett et statsbudsjett før. Langt mindre et Storting så summende, så levende, så dansende, som da Siv Jensens tale begynte å nærme seg slutten, og alle politikkens top dogs snek seg diskret ut av stortingssalen for å gå dit det virkelig skjer, i Vandrehallen.

Men som vi alle veit, fra skoleballets pinlige klønethet, det er morsomst å være på dans, hvis noen vil danse med deg. Sjøl hadde jeg ingen dansepartner, og måtte stå utenfor og kikke inn.

nedriggEtter et par timers tid var det slutt. Da var de mobile tv-studioene rydda ned, journalistene hadde tatt dagens siste sigarett før de forsvant hjem til redaksjonene, og politikerne gikk til sine respektive gruppemøter for å sette i gang de virkelige diskusjonene. Det blir sikkert en stri tørn for både Venstre og KrF.

 

Sjøl gikk jeg i kantina. En brødskive med laks. En skolebolle. En kopp kaffe. 30 kroner. Men så skjedde det som bare måtte skje, før eller seinere.

Med lang kø av representanter og rådgivere og andre viktige folk bak meg, var det tomt på kontoen.

Jeg prøvde et annet kort. Det funka ikke. Så et tredje. Og da kræsja jaggu hele kassaapparatet.

«Unnskyld, kan jeg betale etterpå, eller?» Folk bak i køen så vekselsvis surt og lattermildt på meg. Etter to-tre avsindig lange minutter begynte ting endelig å fungere igjen. Men jeg var fortsatt blakk. Fram med flere kort. Ingen fungerte. Mista ett på gulvet. Stadig mer klirring i køen bak meg.

«Øhh, vent litt, jeg kommer straks tilbake, ok?», sa jeg. Løp ut i duskregnet til nærmeste minibank. Kom løpende inn igjen, gjennomsvett og våt på skuldrene, og betalte. Med kontanter.

kake

Jaja. Jeg sa jo at jeg var en slask.

1 Comments

Comments are closed.

Read previous post:
Nå er det fest på Oslo vest

Det var nesten så man hørte et lettelsens sukk fra Oslo vest helt inn på Stortinget onsdag. De rike og...

De ti tingene du trenger å bry deg (mest) om fra Statsbudsjettet 2015

1: Det blir billigere å være rik! De aller, aller rikeste folka her i landet sparer masse i formueskatt. Den blir...

Close