Åpning av det 159. storting! (Og tiltak for å beskytte uskyldige mot voldelige stortingsrepresentanter)

Du veit når voksne mennesker går ekstra sakte for at det skal se fint ut? Når selvsikre statsråder blir til nervøse skolebarn som ikke veit hvor de skal gjøre av hendene sine, og ikke aner hvordan de skal bukke? Når det er så viktig at alle skal stå, at det besvimer folk hvert eneste år?

Da er det pomp og prakt!

Og aldri blir det så mye pomp og prakt som ved åpninga av Stortinget.

Og, som den mest årvåkne leser muligens allerede har skjønt … det var i dag.

På Stortinget har det holdt på litt allerede. Først holdt representantene sitt konsituerende åpningsmøte i går. Så har det vært utrulling av røde løpere over hele bygget (kotymen sier at det ikke er lov å gå på dem. Dermed kan du se hoppende stortingsrepresentanter over alt, når de for eksempel skal ta til venstre, men er på høyre side av teppet).

Talerstolen på Stortinget måtte selvsagt også byttes ut, for Kongen må jo ha en trone når han er så langt hjemmefra.

Og i hele dag har Karl Johans gate vært stengt, flagg vært heist, blomsterpotter kjørt bort og militære korps har vandra rundt i indre by.

Klokka ett skulle det skje. Alle måtte begynne å finne plassene sine sånn en halvtimes tid i forveien. På bressebenken går skravla.

- Hvem tror du besvimer i år? Det er alltid noen som besvimer. Husker du den gangen Sponheim tok i mot en som dånte rett ved siden av han?

– Hvem skal holde talene? Hva gjør Sigrid Bonde Tusvik der borte? Det er sikkert Anniken som har invitert henne!

Og sånt.

Etter en god stunds venting og sladring var det tid for å begynne. Arme Jette Christensen fra Arbeiderpartiet i Hordaland fikk, som Stortingets Sekretær (hva nå enn det skal bety) oppgaven å stå midt ute på gulvet under hele møtet.

Olemic Thomessen, Stortingspresidenten fra Høyre, fikk i det minste et skrivebord å stå bak.

Fortsatt får vi andre lov til å sitte. En lang prosesjon med embetfolk kommer inn i salen. Nølende, usikre, men bestemte på å framstå korrekte spaserer den ene etter den andre av viktige folk i offentlige posisjoner forbi. Bare en framstår trygg, selvsikker og kontrollert. Valgerd Svarstad Haugland går smilende bakerst, og hilser med høflige nikk til sine ekskolleger bak taburettene.

Og så kommer kongen. Alle reiser seg. Følget går enda saktere enn embetsfolka. Høyt dekorerte militære, som klirrer i medaljene for hvert korte skritt. Kronprinsen. Dronninga. Og kongen går på plass foran tronen. Og vi synger kongesangen.

Olemic Thommesen, som åpenbart aldri er i tvil om hva som skal skje når, synger opp. Han bør, hvis man skal dømme etter en halv strofe kongesang, ikke slutte i dagjobben for akkurat denslags.

Kongen leser trontale. Det er jo litt pussig at vår upolitiske majestet leser opp en såpass politisk tale, men den er jo skrevet av regjeringen, og sånn er åpenbart tradisjonen.

Mot slutten av Kongens tale, som kanskje varer et kvarters tid eller så, besvimer en ung kvinne på galleriet. Hun blir båret ut. Ingen ser ut til å synes det er overraskende.

Og så får vi sitte igjen.

Deretter skal kunnskapsministeren lese Beretningen om rikets tilstand og bestyrelse. Det er, på samme måte som trontalen, en nokså generell tale, full av nokså streit høyreretorikk. Men det morsomme er at stakkars Torbjørn Røe Isaksen må lese den på nynorsk.

Det er ikke helt fritt for knot. Og jeg kan tenke meg at Unge Høyre-toppen jeg skimter i bakgrunnen fråder av å se sin helt Torbjørn uttale en hel tale på det språket Høyre-ungdommen er så glade i å hate.

Men så taler stortingspresidenten. Olemic Thommesen, «Høyt lysende Salomons betrodde bror» i frimurerlosjen, er åpenbart ikke ukomfortabel med litt pomp og prakt. Lett, ledig, klar og selvsikker leser han sin tale, før han sømløst, og med full backing fra hele Stortinget, avslutter den med talekorets kraftige «Gud bevare Kongen og fedrelandet».

Dypt inni meg sitter det en surmaga fyr som bare vil si som John Oliver: HOW IS THIS STILL A THING?!?

Så synger vi Ja, vi elsker. Høyt. Og ærlig talt overraskende fint. God akustikk i salen. Og enkelte på pressebenken har åpenbart behov for å vise hvor høyt de elsker landet sitt med stemmeprakt.

Og det avslutter showet. Embetsfolka går ut først. På vei ut skal de stoppe og bukke til representantene. For virkelig å gni det inn hvem som har makta. Men usikre nordmenn veit aldri helt hvordan de skal oppføre seg i sånne sammenhenger. Så noen nikker lett, noen går rett forbi, og noen bukker overdådig.

Med regjeringsmedlemmene er det enda verre. De har åpenbart øvd, og hele gjengen bukker skikkelig (med unntak av de kvinnelige statsrådene fra Fremskrittspartiet, som stort sett neiet i stedet. Det er sikkert noe politikk i det også). Men alle ser ut til å ikke ane hvor de skal gjøre av hendene sine. Kunnskapsministeren sjøl ser nesten litt unnskyldende ut, der han i sin staseligste bunad tråkker over gulvet.

Og så, da? Så må vi bli sittende. Alle sammen. Det er ikke lov å reise seg, og ikke lov å gå, før direktør Ida Børresen kommer tilbake og bukker, som tegn på at Kongen nå er trygt ute av huset.

Trygt? Ja! For Stortingsrepresentanter er nemlig livsfarlige folk.

Det fortalte historielærer og Venstre-sjef Trine Skei Grande meg rett før vi gikk inn i salen.

– Stortingsrepresentantene må sitte helt til Kongen har forlatt Stortinget, det er en tradisjon vi har arvet fra England. Du skjønner, Oliver Cromwell, han hogg jo hodet av Karl den 1.

- Hvaforno?

– Ja. Så for å unngå det, må representantene bli sittende.

– FOR AT DE IKKE SKAL HOGGE HODET AV KONGEN?

– Ja.

Jeg veit ikke om det er sant, altså. Men Trine sier det. Så hvem er jeg til å stille spørsmål, da?

sikkerhet
Men det gikk altså bra denne gangen også. Kongen og hans familie har fortsatt hodene på rett plass, og høyt lysende Salomons betrodde bror får ordet tilbake for avslutningen.

Siste punkt: Presidenten foreslår at Kongens tale og beretningen om rikets tilstand og bestyrelse behandles i et senere møte.

Og når utsettelsen av behandlingen allerede står i programmet, ja da blir det vel sånn, da.

2 Comments

  1. Eirik Sandaas

    At det er litt pomp&prakt og tøysete seremonier når det er åpning av et Storting for høsten er egentlig helt greit synes jeg. Jeg tviler på at det hadde vært noe mindre formalia rundt en president.

    Men apropos skumle Stortingsrepresentanter har vi i alle fall ikke samme case som i Storbritannia der underhuset er delt i to motstående tribuner som skal være «to sverdlengder bred» så ikke representantene så lett skal kunne angripe hverandre, og kutymen er høylydt buing og mishagsytringer når medlemmer fra det andre partiet skal tale.

    (Tøft bylinebilde forresten.)

  2. Henrik Steen

    Siden det først handler om pomp og prakt, tillater jeg meg litt pirk: Avstanden mellom benkeradene i Underhuset er to kårdelengder OG EN FOT.

    Trine Skei Grande er også litt unøyaktig: Charles I (Karl den1.) hadde liten respekt for parlamentet og det utviklet seg til borgerkrig mellom parlamentforsvarere og rojalister (The English Civil War (1642–1651)). Konflikten handlet mest om styringsform. I løpet av feiden, ble Charles I halshugget i 1649 – men det skjedde IKKE i Palace of Westminster (parlamentet).

    Det er likevel foranledningen til «gissel-tradisjonen»: Før dronningen forlater Buckingham palace for åpningen av parlamentet, blir et medlem av parlamentet låst inne i et rom på Buckingham palace, og slippes ut først når monarken er trygt tilbake.

    Charles I medførte også en annen tradisjon etter at han en gang stormet inn i Underhuset for å si sin mening om et eller annet. Det ville ikke Underhuset ha noe av. Åpningen foregår i Overhuset, og tradisjonen som praktiseres den dag i dag, er at Dronningens sendebud banker på døra til Underhuset og får den slamret i ansiktet (for å markere at han er uønsket der). Først etter å ha banket på tre ganger åpnes døren, og han for meddele at dronningen er ankommet. Da går representantene opp til Overhuset der dronningen taler. (Dette har pågått i hundrevis av år, derav en bulk i døra til Underhuset).

    Den norske tradisjonen handler også om å markere parlamentets UAVHENGIGHET til Kongehuset. Kongen skal ikke være i nærheten av noen forhandlinger i Stortinget, derfor sitter representantene helt i ro til kongen er ute av bygget.

  3. Pingback: Sånn man ikke skal oppføre seg i klassen | En slask på tinget

Comments are closed.

Read previous post:
I kø for et Nei

I går hadde jeg min første skikkelige opplevelse som slask på tinget. Det var nemlig den mest spennende kvelden i...

Min mørke, lille hemmelighet

Noen later som om de alltid har viktige avtaler klokka 19:30, men skal egentlig se Hotel Cæsar i hemmelighet. Andre...

Close