God, rødgrønn, jul?

Neida. Jeg har ikke meldt overgang. Høhø.

Jeg har denne høsten med stolthet i stemmen kunne si til alle politikerne på Stortinget at jeg aldri har stemt på noen av dem. Det er en av fordelene med å være slask på tinget.

Men likevel. Jeg veit jo at det finnes en og annen der ute som har nettopp det. Stemt, altså, på partier som faktisk har blitt valgt inn til politikkens episenter.

Og på vegne av en del av dem har jeg lurt på en ting:

Finnes det rødgrønne alternativet, egentlig?

Nå har det gått et år siden dem tapte valget. Spekulasjonene går om hva som skal skje framover. Arbeiderpartiet flørter med KrF. Miljøpartiet De Grønne insisterer på ikke å velge blokk. Senterpartiet og SV synes fortsatt det er morsommere å krangle om ulv, enn å være enige om noe som helst.

Så hva skjer? En ting er valget i 2017. Kortene er i spill før den tid. Men hva skjer akkurat nå? Er det to blokker på Stortinget, en blåblå og en rødgrønn? Eller er partiene hver sin lille gjeng, som skuler på de andre?

Heldigvis hender det at en og annen partileder dumper innom Stortinget. Så jeg bestemte meg for å spørre dem. Jonas Gahr Støre, for eksempel.

 

- Du … ehh … det derre rødgrønne samarbeidet du veit … finnes det, egentlig?

– Ja, det finnes en rødgrønn historie, det finnes en rødgrønn erfaring, og jeg mener at den hovedfortellingen er en positiv fortelling. Men det var et regjeringsprosjekt, og vi er ikke i regjering.

- Ehh, ok. Altså … nei?

– Vi er ikke en blokk. Men vi har jevn og løpende kontakt. Vi har ikke dannet en valgallianse.

- Høhø, nei, en Rød Valgallianse, det ville kanskje vært litt … oppbrukt?

– Vi har et rødgrønt vennskap, som vi legger vekt på og tar godt vare på.

- Det har glidd over fra å være et regjeringsprosjekt til å være et slags uformelt samarbeid?

– Det kan du si.

- Men neste valg, da? Er det naturlige at det blir en rødgrønn bolk også da, eller må den på en måte lages på nytt?

– Av respekt for oss selv og de andre synes jeg ikke vi skal forskuttere det. Men det kan da også være med fler enn de to.

– Ja, og her forleden dag, da vi tre partiledere sto sammen på UNIOs landsmøte, da følte jeg at det var et veldig gjenkjennelig rødgrønt fellesskap der.

Fellesskap! Det var signalet mitt om å bevege meg videre i gangene.

 

Til SV-boss Lysbakken.

– Vi samarbeider, men på en helt annen måte enn før. Vi er tre partier som er enige om at vi ikke ønsker den regjeringen vi har nå. Vi jobber sammen for å bli kvitt den regjeringen.

- Men, er det noe vits da?

– Det er ingen vits i å inngå kompromisser når vi er uenige. Da vi regjerte sammen måtte vi jo bli enige i alle saker, og brukte mye tid på det. Nå stemmer SV bare på det som er SV sin politikk. Men vi har jevnlige møter partilederne i mellom.

- Er det formelle møter? Skrives det referater og sånn?

– Nei, det skrives ikke referat. Men det er faste møter. Så de er formelle i den forstand at vi har faste arenaer hvor vi møtes.

- Jaha. Ok. Men skal vanlige folk tenke på dere som et regjeringsprosjekt for framtida? Kommer dette til å gli over i neste valg?

– Ap, SV og Sp kommer til å være et alternativ til den sittende regjeringen i 2017. Men akkurat hvordan, det er for tidlig å si.

– Men vi har en ambisjon om å få en hånd på rattet i 2017. Vi tre er et alternativ til de som sitter nå.

- Men er det en satt enhet, eller er det en gjeng som kan bli mindre eller større?

– Det er opp til andre partier, egentlig.

- At dere er etablert som én gjeng … kan det være en hemsko for dere?

– Det er i hvert fall avgjørende for oss at folk ser at SV er en egen kraft på venstresiden. Og vi ser jo at i folks øyne, så ble forskjellen mellom oss mindre de årene vi satt sammen. Alle motsetningene ble gjemt bort i tøffe forhandlinger som folk ikke hadde innsyn i. Nå er det annerledes.

- Men … Hadde det ikke vært bedre for dere å stå på egne bein? Så kunne dere være gærne sosialister (unnskyld uttrykket), i stedet for venstresidas lillebror?

– Vi har ikke noe samarbeid som binder oss i dag. Så vi opptrer først og fremst i kraft av å være SV, Sp og Ap. Forskjellene blir jo tydelige i mange saker. Så er vi enige om en ting som binder oss sammen, og det er at vi ikke vil ha Erna Solberg og Siv Jensen. En stemme til SV er alltid en stemme for å bli kvitt den borgerlige regjeringen.

Så har det også vært noen små kimer til om ikke brann, så i det minste litt gnister i rosenes leir i år. En ting er i asylspørsmål, men at SV gikk ut og antyda at Arbeiderpartiet hadde foreslått et tilsvarende kutt i barnetillegget for uføretrygda som de blåblå kom med, det ble ikke bare tatt i mot med glede av storebror.

- Får du kjeft av Jonas når dere går ut mot Arbeiderpartiet?

– Neeei.

Lysbakken trekker faktisk litt på det.

– Det har han jo ingenting med. Det er jeg som bestemmer i SV, så det får de bare finne seg i.

 

Men så er det den grønne delen av de rødgrønne, da. Bønda. Med den danseglade og lattermilde Trygve Slagsmål Vedum i trygg lederstol.

- Vedum! Finnes de rødgrønne fortsatt?

– Ja, det er en samarbeidende tone. Det er ikke formelt, på samme måte som det var. Men senest i dag hadde vi et felles forslag om kommuneøkonomi. Jeg og Jonas og Audun har jevn og god kontakt.

- Dere har faste, formelle, møter?

– Det er mer en prat. En tillitsprat. I tillegg til den rødgrønne kontakten, så prøver vi å ha mer kontakt også med de andre sentrumspartiene.

- Dere spiller på flere hester?

– Det går litt flere bruer. De bruene som har gått over til SV og Arbeiderpartiet, de bruker vi jevnt. Og så går en litt oftere over bruene til KrF og Venstre enn man gjorde før.

- Aha! Det rødgrønne er bare ett av flere samarbeid?

– Det er jo ikke egentlig et formelt samarbeid. Jeg har jevne prater med Knut Arild og sånn og. Vi prøver å sørge for at vi har treffpunkt.

- Snakker dere bra sammen, da?

– Det som er utrolig er jo at relasjonen, tilitsforholdet mellom de tre partiene … eller i hvert fall mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet … en skulle tro det var det vanskeligste, siden det er ett stort og ett lite parti … Eller! Forresten! Ett stort og ett mellomstort! Men, man skulle tro det ble dårligere etter åtte år i regjering. Men det har faktisk blitt bedre.

Joda, Slagsmål Vedum er definitivt den som snakker i lengst og mest kompliserte setninger av de tre.

- Skal man oppfatte dere som én blokk, eller er den tida forbi?

– Det er ikke noe mål å oppfatte oss som en blokk. Men vi står jo for en del felles verdier.

– Men hva som blir alternativet i 2017, det er alt for tidlig å si. Det er lenge siden 2005.

- Så det kan bli utvidelse? Rødgrønnkristengul regjering?

– Hadde KrF vært frie, for å bruke det utrykket, så er deres løsninger på skatt, fordeling og distriktspolitikk og sånn, veldig like de som Senterpartiet og Arbeiderpartiet finner sammen om. Det er helt naturstridig at KrF og Frp samarbeider. Jeg tror at over tid, så er det at KrF og Frp er alliansepartnere et forbigående fenomen. For de mener jo ulike ting.

- Altså utvidelse?

– Det er for tidlig å si. Men det ligger i Senterpartiets grunntenking at vi vil i regjering. Vi kan ikke ha en sånn situasjon som KrF har, hvor de sitter på Stortinget og er ansvarlige, men uten hverdagsstyringa. Det er utrolig mye beslutningsmakt når du sitter i regjering.

- Men det er morsommere for oss journalister, da.

– Ja, det blir jo mer show med mindretallsregjering.

Gruppemøtet

Hver onsdag ettermiddag blir Stortinget nesten helt tomt.

Representanter og rådgivere forsvinner som forskremte snøfnugg rett etter spørretimen. Da er det nemlig tid for gruppemøte.

 

Gruppemøtet er det store møtet hver uke, hvor de oppdaterer hverandre på planer, politikk, presse, spill og pøbelstreker. Av en eller annen grunn har alle partiene gruppemøte samtidig.

Det er lukka for presse. Bare representantene, de nærmeste rådgiverne og noen fra partiledelsen får komme. Samt PR-folka, da.

Men akkurat denne uka fikk jeg stikke innom et! Det var SV som, etter mye masing og litt smisking, slapp meg inn. Riktignok mot løfte om at avtroppende spinndoktor Tone Foss Aspevoll skulle få lese gjennom og sensurere teksten min.

(Så hvis du synes de juicy detaljene mangler, klag til Tone. Hun er en sånn OND SOSIALIST SOM STYRER LANDET I HEMMELIGHET og får sikkert alt for få sinte eposter.)

 

Jeg kom litt seint. SV har gruppemøtene sine i andre etasje i Stortingets bygning i Akersgata. Bak selve Stortinget. Der åpner adgangskortet mitt ingen dører.

Dessuten måtte møtedeltagerne ha kampvotering om hvorvidt jeg skulle få komme inn. Jeg vant, tydeligvis.

Og der satt dem. På så fine stoler at det er forbudt å ta med kaffe inn.

SVs stortingsgruppe legger skumle planer.

SVs stortingsgruppe legger skumle planer.

På enden satt ordstyrer Audun Lysbakken. Deretter satt representantene i en liten hestesko på hver sin side av sjefen. Etter dem satt rådgivere, og så var det et eget lite bord ved åpningen av hesteskoa. Der satt partisekretær Silje Schei Tveitdal, nevnte onde sosialist Aspevoll, og … øhh … noen til. Som sagt, jeg kom litt seint, det blei aldri tid for hilserunden.

– Ja, vi har fått besøk. Velkommen Aslak, sa Audun. Altså Lysbakken.

Jess. Jeg rakk det.

 

Første post: En rask gjennomgang. Lysbakken har sendt brev til de andre småpartiene som bryr seg om klima, for å sette press på de store partiene (som, for å være helt ærlig, ikke ser ut til å bry seg særlig om klima) før klimaforlik-debatten til neste år. De diskuterte asylbarn-saka, og selvsagt sykehussaka i Møre og Romsdal, da.

– Vi tar en runde. Bård Vegar, du kan begynne. Men vit det du også, at vi har besøk …

Audun Lysbakken ser på meg.

– Ja, da må jeg finne det andre manuskriptet, sier Bård Vegar.

Han sitter nærmest Audun, ved hans høyre hånd. Bokstavelig talt, altså.

– Og så har jeg Kirsti på talerlista.

Finnmarks stolthet Kirsti Bergstø, som sitter som nummer tre på samme side som Bård Vegar, ser forvirra ut. Snorre Valen tar ordet i stedet.

– Øhh, ja, Snorre var det. Fort gjort å ta feil av dere to, sier Audun.

Snorre Valen snakker om fallet i krona. Og fallet i oljeprisen. Og generelt nedgangstider.

Karin Andersen vil lage et samarbeid med andre venstresidepartier i Europa, og blande inn superøkonom Piketty.

Tromsøværingen Torgeir Knag Fylkesnes vil heller snakke om bevæpning av politiet.

– Den saka regner jeg med at vi har et løp på?

Spinndoktor Aspevoll tegner seg for å be om en kronikk om fiskepolitikk.

Bård Vegar får ordet igjen.

 

- Vi har gjort mye bra arbeid på mange viktige saker. Men vi har jo de meningsmålingene vi har.

(Les: Ikke særlig gode)

– På de fleste av områdene vi prøver å være på er det veldig hard konkurranse. Vi må velge deler av de feltene. Eller velge andre områder, hvor vi kan skille oss mer ut, sier han.

Audun: – Evner vi å ta tak i sakene og stå i det, eller løper vi etter overskriftene? Jeg mener vi har blitt bedre, men det er fortsatt litt fremad i alle retninger, sier han.

Og deretter innleder Karin Andersen om asylbarn.

Neste sak: Noe hemmelig.

(Jepp, jeg fikk streng beskjed om ikke å referere sakas innhold. Men jeg kan avsløre at Snorre Valen tok ordet og utbrøt «Kjempebra! Veldig enig!» på minst ett tidspunkt. Og at et visst annet parti på den røde sida i norsk politikk både ble omtalt som både «kongefamilien» og «Det kongelige norske … say no more!».)

Etter en stund tar Silje Sønsterudbråten, politisk rådgiver på utenriks, ordet for å problematisere det hemmelige temaet litt.

– Jeg lurer på hva som er SV-linja? Hvor ligger landet?

Latter i møterommet.

– HAR DU IKKE LÆRT DEG PARTILINJA?

Definisjonene på det hemmelige temaet avklares enkelt og ryddig.

Audun: – Vil du svare på det, Silje?

Silje: – Neida, det er vel partilinja, det da.

 

Neste tema: Arbeidsmiljøloven. Og etter det: Strategi!

Audun: – Da er vi vel egentlig kommet til det punktet hvor … (han ser på meg) slasken kan forlate møtet.

Aslak: – Æsj. Kan jeg ta bilde av dere?

Audun: – Må vi se glade ut?

Aslak: – For seint.

Og dermed blei jeg kasta ut. Strategi er åpenbart ikke for meg.

Det er grenser for hva en slask får være med på, sjøl nå rett før jul.

Heldigvis var det god mat i Stortingsrestauranten.

 

Du skjønner. Onsdag kveld er en veldig fin tid på Stortinget. Da har alle gruppene akkurat diskutert de store spørsmålene, og lagt sine planer for uka som kommer. Dermed har de mye mer å snakke om, hvis du for eksempel tar en sein middag i restauranten. Eller en «bakgrunnssamtale» på et eller annet representantkontor.

Det er jo der det egentlig er juicy.

Holdning eller underholdning?

Jojo, jeg skjønner jo at når Truls Wickholm i Arbeiderpartiet nevner tittelen på en av verdenshistoriens aller beste norskspråklige venstreradikale rapskiver fra talerstolen, så må det betraktes som oppmerksomhetstigging.

Samtidig må jeg si det er bittelitt gøy at en skive med linjer som «vi hater sosialdemokrater så mye at vi gir ut plater, de prater om fordeling men er sjøl oljemagnater på pikken til de forente stater, men de later som om de representerer folk – fåkk ju a, det er ikke sånn på våre gater!» blir sitatmat på tinget.

(Dessuten gir deg meg en anledning til å minne deg på nettopp den linja. Tell -ater-rim!)

På den andre sida. Truls er fra Holmlia og har etter hva jeg skjønner gått elektrofag på yrkesskolen akkurat som meg. Dessuten er han irriterende trivelig å spise havregrøt med.

Så det får gå for denna gangen.

Sjekk sjøl!

 

Fjorten runder – ingen knockout – alle døde

I dag skulle det krangles om boksing. Et forslag fra regjeringa har vært gjennom den obligatoriske gruppebehandlinga i familie- og kulturkomiteen.

Der har det endt opp med det kledelige navnet Innstilling 113 L, Instilling fra familie- og kulturkomiteen om oppheving av lov om forbud mot profesjonell boksing. 

Det skal en god promotor til for å skrive en så god tittel.

 

Saka står omtrent som man skulle tro. Frp er veldig for å oppheve forbudet mot proffboksing. KrF er veldig mot. Så er SV, Ap og Senterpartiet på neisida, mens Høyre og Venstre er for.

Dermed var dagens debatt et par timers jabbing rundt allerede etablerte argumenter.

Men sånn er jo boksinga også. Ingen kan kreve at en fighter skal finne på nye slag hver gang hun går i ringen.

 

Første taler: Rigmor «Mad dog» Aasrud, fra Arbeiderpartiet. Man skulle jo tro at første taler var en som faktisk var for forslaget, men så enkelt er det sjølsagt ikke her. Neida, den avdankede moderniseringsminster Aasrud er saksordfører for akkurat denne saka i Familie- og kulturkomiteen. Dermed også første taler.

Hoveddommer Olemic «Big Words» Thomessen slo i gongongen. Eller klubba, da.

(Innveiinga, den hoppa vi av en eller annen grunn over)

– President. Komiteen er delt i saken. En flertall på fem (inklusive lederen) støtter forslaget, mens et mindretall på fem går mot. Arbeiderpartiet går mot.

Mad Dog, altså Aasrud, starter forsiktig. Med tunge skritt går hun sidelengs rundt i ringen uten å virkelig kline til.

Hun snakker om vesensforskjellen mellom den hodeskade som påføres ved uhell i andre sporter og de som påføres med viten og vilje.

Hun snakker om manglende samarbeid med internasjonale antidoping-organisasjoner. Og hun snakker om hvordan proffboksen er organisert gjennom komersielle aktører, og at idretten dermed ikke får ta del i overskuddet.

Inn fra Høyre kommer den gamle sluggeren Ib «The Iberator» Thomsen.

Han gir en liten hook: At Arbeiderpartiet mener proffboksing er organisert kriminalitet. Fy!

Mad Dog kontrer med å ville ha slutt på kampfiksing.

Og dermed var første runde slutt. Ingen gikk i bakken.

 

Neste: Morten «The mouse» Stordalen fra Fremskrittspartiet.

Han drar umiddelbart fram sin fremste teknikk, og kliner til med Cecilia Brækhus. Altså, han drar Brækhus-slaget.

– Cecilia Brækhus fikk folkets idrettspris! (Jab!)

– Jeg minner om at det bare er Iran og Nord-Korea ved siden av Norge som har forbudt proffboksing! (Hook!)

Og, til slutt, en haymaker av en annen verden, som svar til de som sier det er store helseskader:

«Jeg tror alle mener at boksing skal være trygt og godt».

Jeg er redd den haymakeren bomma. Men kampen går videre til neste runde.

Ja, han dro en jab til, da. Og minnet oss igjen på at Cecilia Brækhus har fått Folkets idrettspris.

 

Tredje runde: Geir Jørgen «Bald Bull» Bekkevold.

– Vi i Kristelig Folkeparti har prioritert helse. Hvordan har Frp kommet til sin konklusjon?

Morty The Mouse: – Jeg tror ikke fasiten ligger hos Iran og Nord-Korea. Hook igjen!

Så tar Solhjell en tag team og hopper inn fra sida. Dette minner etter hvert mer om wrestling-regler enn boksing, men sånn får det være.

Bård Vegar «Baby Faced Assassin» Solhjell: – Jeg merker med interesse at Fremskrittspartiet har tiltro til resten av verden, det skal jeg merke meg.

Det var kanskje en flathånd, og den var kanskje under beltestedet. Men den traff.

 

Fjerde runde: Svein «Har-hitting» Harberg fra Høyre.

– Jeg må innrømme, president, at jeg ikke på noen måte kunne skryte på meg kunnskap om boksesporten før vi begynte å jobbe med denne saken.

Auda, den traff farlig nær egen panne.

– Jeg må si, president, at jeg reagerte meget sterkt da Norges Idrettsforbund på høringen kategorisk nærmest slo fast at boksesporten er organisert kriminell virksomhet.

Inn fra venstre kommer Bald Bull Bekkevold fra KrF igjen:

– Det er ikke til å stikke under en stol at boksing kan medføre skader.

Bald Bull tar en lang, megetsigende pause for å la salen ta inn den sjokkerende nye påstanden han har bragt til torgs. Motstanderne tar nesten telling i vantro.

 

 

Etter det selvslaget i ansiktet ebbet kampen ut i lange og kjedelige repetisjoner over de samme slagene. Lavmålet i så måte var kanskje Sveinung «Rotboy» Rotevatn, som i et forsøk på å ikke bli oppdaget da han var i ringen snakket så lavt og mumlete at det var umulig å få med seg om han slo eller ikke. Mens The Iberator følte hans forsøk på å sammenlikne boksing med farge-tv og skateboard var så godt at han vekket alle de tilstedeværende med kraftfull roping.

Dessuten en liten slagveksling mellom Baby-face og Thorild «The kulturgovernator» Widvey.

Baby-face: Det er skremmende senskader i profesjonell boksing. Det kan jo hende at dette har endret seg med tida, men da må statsråden vise til forskning som viser dette.

Kulturgovernator: Det er faktisk ikke registrert dødsfall de siste årene.

Baby-face: Men jeg spurte jo ikke om det!

Og så benyttet Widvey det utspekulerte trikset med å få oss alle til å sovne, med noe om at man kan iverksette bestemmelser som kan være med å redusere skadevirkninger.

 

Dagens beste metafor-prisen gikk til Hege Haukeland Liadal (trenger ikke no boksenavn, hennes vanlige navn er vanskelig nok å komme seg gjennom): «Et slag i boksing tilsvarer å bli truffet av en seks kilos bowlingkule i over 30 km i timen». Som om det er et slag vi alle har opplevd og kan forholde oss til, liksom.

– President. I boksing er det forbudt å slå under beltestedet. Antagelig for å beskytte de edlere deler. President, det er et paradoks at underlivet i denne sporten er rangert høyere enn hjernen.

Men så kommer  The Iberator med enda et selvslag:

– President, jeg skal ikke stå her som en representant for de edlere deler.

Takk, Ib. Takk.

 

Deretter fulgte enda sju-åtte runder med tomme slag. Ikke dukka Cecilia opp, heller.

Resultatet var jo gitt på forhånd. Kampen var fiksa. Så etter tilmålt tid ble det teknisk knockout til de Blåblå.

Men så er det jo, skal man tro debatten, veldig mye kampfiksing i boksing, da.

Sak 1 er ferdigbehandlet.

Ding!

(Altså, bank!)

Så ofte stemmer politikerne mot sitt eget parti

Du tror kanskje stortingsrepresentanter er pliktoppfyllende, ordentlige folk som har orden i sysakene, alltid følger nøye med og aldri gjør feil?

Vel. Det er kanskje ikke hele bildet.

Jeg har nemlig, med svært god hjelp fra den usedvanlig fine stortingsanalysewebsida Holder De Ord fått hentet ut tall fra det innerste av Stortingets åpne datasystemer. Tallene dekker alle avstemninger i Stortinget fra 2009 til i dag.

«Hvor ofte stemmer representantene mot sin egen gruppe?», var spørsmålet jeg ville ha svar på. Og svaret jeg fikk … vel det overraska meg.

For gjett hvilket parti som er det mest opprørske? Som jevnt og stødig, gang etter gang, har representanter som bryter ut og stemmer i utakt med eget parti?

Jo, det er det gode gamle konservative Høyre.

I løpet av de siste fem åra har Høyre-representanter stemt mot sin egen partigruppe … jeg tuller ikke … 699 ganger!

Godt over hundre rebelske pøbelstemmer i året!

Deretter kommer Fremskrittspartiet, og på tredjeplass kommer det partiet som kanskje mest av alle er kjent for en nådeløst streng partipisk: Arbeiderpartiet.

De antiautoritære jyplingene i SV har lydig plassert seg på en sjuende plass, det nest minst rebelske partiet på Stortinget.

(Nederst kommer Venstre, men de hadde i perioden 2009-2013 bare to representanter, og da skal det vel litt til med de store interne oppgjørene, selv for Venstre.)

(ALLER nederst kommer vel strengt tatt Miljøpartiet De Grønne. Men Rasmus Hansson har foreløpig ikke stemt mot seg selv i en eneste sak).

Her er lista. Men skroll videre, for det kommer mer!

Utbryterstemmer på Stortinget:

Plassering Parti Utbryterstemmer
1 Høyre 699
2 Fremskrittspartiet 594
3 Arbeiderpartiet 452
4 Kristelig Folkeparti 134
5 Senterpartiet 98
6 Sosialistisk Venstreparti 86
7 Venstre 20

Kilde: Holderdeord.no

Hvorfor skjer dette? Folk jeg snakker med på Stortinget mener et viktig element er rot, surr og uoppmerksomhet. At det rett og slett i blant er nokså kjedelig å sitte i Stortingssalen. Og at man må være oppmerksom hele tida for ikke å gå glipp av noe. I blant bommer man rett og slett.

Det skal jo ikke være lett å stemme feil. Før det stemmes, går stortingspresidenten gjennom hva de forskjellige partigruppene har meldt inn på forhånd at de skal stemme. I tillegg er det et litt pussig rituale: Man skal reise seg samtidig som man stemmer. Så hvis du sitter og slapper av med en runde Candy Crush og alle partikameratene dine plutselig reiser seg, så bør du oppdage at det er på tide å tafse litt på taburettens touch-skjerm.

Men vanskelig er det nok ikke heller. Onde tunger på Tinget mer enn antyder at det kanskje er de litt surrete representantene som fyller øvre del av feilstemmingslista. Uten at noen konkrete personer er nevnt, altså.

Ja, og så hender det jo iblant at folk bevisst stemmer mot gruppa si.

(Heldigvis finnes den usedvanlig fine twitter-kontoen @partipisken, som holder meg oppdatert hver gang noen gjør nettopp dette)

 

Men hvilke enkeltpersoner stemmer oftest mot egen blokk? Hvem er den aller mest rebelske representant? Som stolt, modig og trossefullt står mot partiledelsen?

Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er delt seier.

Linda C. Hofstad Helleland i Høyre og den nåværende arbeidsminister Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet deler topplassen.

Nesten utrolige 65 ganger har de to greid å stemme mot sin egen partigruppe. Helleland har brukt litt over fem år, mens Eriksson greide å nå det på bare fire.

(Og, ikke det at en feminist som meg skal begynne å dømme folk etter hvem de er gift med. Men det er jo litt ekstra morsomt at Linda Helleland faktisk er gift med Trond Helleland. Trond var i perioden 2009-2013 innpisker for Høyres stortingsgruppe. Den øverste ansvarlige for at folk i Høyre stemmer riktig var gift med hun i Høyre som oftest stemmer feil! Men som den nøkterne journalist jeg er skal jeg ikke gjøre noe poeng ut av det, altså.)

UTBRYTERKONGE: Linda C. Hofstad Helleland, Høyre.  Foto: Stortinget

UTBRYTERKONGE: Linda C. Hofstad Helleland, Høyre. Foto: Stortinget

- Linda C. Hofstad Helleland. Du er Stortingets fremste rebell. Hva er din kommentar?

– I overkant av ti ganger i året, det synes jeg må være greit.

Helleland mener det nok var stort sett i forrige stortingsperidode at hun har stemt mot partiet. Da hun (og resten av Høyre) var i opposisjon kunne de i større grad stemme etter egen overbevisning.

– Det er jo mye fra Høyre og Frp på lista. Nå som vi er i regjering stemmer man jo gjerne for det som regjeringen legger fram. Jeg tror lista kommer til å se ganske annerledes ut etter 2017, sier hun.

Hun mener forrige periode var slutten av ungdomsopprøret hennes.

– Siden har jeg blitt mer ansvarlig, sier hun nå.

– Men det viser jo også at partipisken ikke har blitt brukt veldig hyppig. At det er stor takhøyde i partiet.

- Du har ikke stemt feil, da?

– En og annen feilvotering tror jeg alle har opplevd at man har gjort, sier Helleland.

 

Robert Eriksson var i går opptatt med å ødelegge arbeidsmiljøloven, og hadde ikke tid til å ta telefonen. Likevel fikk jeg til slutt oversendt en kommentar fra arbeidsministeren. Den går sånn:

– Det er viktig for meg å understreke at jeg har forholdt meg lojalt til stortingsgruppas vedtak, og har ikke vært i opposisjon til verken gruppa eller partikolleger. At det har skjedd feil – enten i voteringssystemet eller at jeg rett og slett har trykket på feil knapp – kan jeg ikke utelukke. Det er selvfølgelig beklagelig, men de gangene jeg selv har blitt oppmerksom på dette, har jeg bedt om at dette måtte bli rettet opp i voteringsprotokollen.  Heldigvis har disse feilene ikke hatt betydning for flertallet.

Topp ti opprørske stortingsrepresentanter 2009-2014

Plassering Navn Parti Utbryterstemmer
1 Linda C. Hofstad Helleland Høyre 65
1 Robert Eriksson Fremskrittspartiet 65
3 Per-Kristian Foss Høyre 62
4 Lars Myraune Høyre 59
5 Torbjørn Røe Isaksen Høyre 44
6 Arve Kambe Høyre 42
7 Øyvind Korsberg Fremskrittspartiet 41
8 Michael Tetzschner Høyre 36
9 Marit Nybakk Arbeiderpartiet 33
10 Per Olaf Lundteigen Senterpartiet 29

 

Endelig kan vi dermed forstå hva de egentlig mente, politikerne. Da de sa:

«Det viktigste er ikke hva du stemmer, men at du stemmer»

 

Men som min gamle oldemor alltid sa «Aslak, når du først har data, får du jaggu gi ut data». Så her får dere hele resten av lista også. Slit den med helsa.

Plassering Navn Parti Utbryterstemmer
1 Linda C. Hofstad Helleland Høyre 65
1 Robert Eriksson Fremskrittspartiet 65
3 Per-Kristian Foss Høyre 62
4 Lars Myraune Høyre 59
5 Torbjørn Røe Isaksen Høyre 44
6 Arve Kambe Høyre 42
7 Øyvind Korsberg Fremskrittspartiet 41
8 Michael Tetzschner Høyre 36
9 Marit Nybakk Arbeiderpartiet 33
10 Per Olaf Lundteigen Senterpartiet 29
11 Tord Lien Fremskrittspartiet 29
12 Ingebjørg Amanda Godskesen Fremskrittspartiet 29
13 Line Henriette Hjemdal Kristelig Folkeparti 29
14 Elisabeth Aspaker Høyre 27
15 Jette F. Christensen Arbeiderpartiet 27
16 Per-Willy Amundsen Fremskrittspartiet 26
17 Peter N. Myhre Fremskrittspartiet 25
18 Oskar J. Grimstad Fremskrittspartiet 25
19 Åge Starheim Fremskrittspartiet 23
20 Elisabeth Røbekk Nørve Høyre 22
21 Torgeir Trældal Fremskrittspartiet 21
22 Tore Nordtun Arbeiderpartiet 21
23 Gunnar Gundersen Høyre 19
24 Henning Warloe Høyre 19
25 Svein Harberg Høyre 19
26 Frank Bakke-Jensen Høyre 19
27 Ine M. Eriksen Søreide Høyre 19
28 Rigmor Andersen Eide Kristelig Folkeparti 18
29 Bente Thorsen Fremskrittspartiet 17
30 Hans Frode Kielland Asmyhr Fremskrittspartiet 16
31 Olemic Thommessen Høyre 16
32 Ketil Solvik-Olsen Fremskrittspartiet 15
33 Ib Thomsen Fremskrittspartiet 15
34 Nikolai Astrup Høyre 15
35 Ingjerd Schou Høyre 15
36 Akhtar Chaudhry Sosialistisk Venstreparti 15
37 Anders Anundsen Fremskrittspartiet 14
38 Arne Sortevik Fremskrittspartiet 14
39 Bent Høie Høyre 14
40 André Oktay Dahl Høyre 14
41 Kjell Ingolf Ropstad Kristelig Folkeparti 13
42 Ingrid Heggø Arbeiderpartiet 13
43 Solveig Horne Fremskrittspartiet 13
44 Arild Grande Arbeiderpartiet 12
45 Øyvind Håbrekke Kristelig Folkeparti 12
46 Morten Ørsal Johansen Fremskrittspartiet 12
47 Anders B. Werp Høyre 11
48 Marianne Marthinsen Arbeiderpartiet 11
49 Øyvind Halleraker Høyre 11
50 Sonja Irene Sjøli Høyre 11
51 Jorodd Asphjell Arbeiderpartiet 11
52 Hårek Elvenes Høyre 11
53 Svein Flåtten Høyre 10
54 Stine Renate Håheim Arbeiderpartiet 10
55 Laila Thorsen Arbeiderpartiet 10
56 Sylvi Graham Høyre 10
57 Christian Tybring-Gjedde Fremskrittspartiet 10
58 Per Sandberg Fremskrittspartiet 10
59 Aksel Hagen Sosialistisk Venstreparti 10
60 Karin Andersen Sosialistisk Venstreparti 10
61 Snorre Serigstad Valen Sosialistisk Venstreparti 10
62 Marianne Aasen Arbeiderpartiet 9
63 Vigdis Giltun Fremskrittspartiet 9
64 Magne Rommetveit Arbeiderpartiet 9
65 Thor Lillehovde Arbeiderpartiet 9
66 Laila Dåvøy Kristelig Folkeparti 9
67 Anne Tingelstad Wøien Senterpartiet 8
68 Henning Skumsvoll Fremskrittspartiet 8
69 Dag Terje Andersen Arbeiderpartiet 8
70 Else-May Botten Arbeiderpartiet 8
71 Erna Solberg Høyre 8
72 Jan Tore Sanner Høyre 8
73 Geir Jørgen Bekkevold Kristelig Folkeparti 8
74 Siri A. Meling Høyre 8
75 Kjersti Toppe Senterpartiet 8
76 Torstein Rudihagen Arbeiderpartiet 8
77 Steinar Gullvåg Arbeiderpartiet 8
78 Thor Erik Forsberg Arbeiderpartiet 8
79 Jan-Henrik Fredriksen Fremskrittspartiet 8
80 Laila Marie Reiertsen Fremskrittspartiet 8
81 Mette Hanekamhaug Fremskrittspartiet 8
82 Per Arne Olsen Fremskrittspartiet 8
83 Svein Roald Hansen Arbeiderpartiet 8
84 Torgeir Dahl Høyre 8
85 Jan Arild Ellingsen Fremskrittspartiet 7
86 Helge André Njåstad Fremskrittspartiet 7
87 Gjermund Hagesæter Fremskrittspartiet 7
88 Dagfinn Høybråten Kristelig Folkeparti 7
89 Per Roar Bredvold Fremskrittspartiet 7
90 Martin Kolberg Arbeiderpartiet 7
91 Kari Storstrand Fremskrittspartiet 7
92 Hans Olav Syversen Kristelig Folkeparti 7
93 Ola Borten Moe Senterpartiet 6
94 Tore Hagebakken Arbeiderpartiet 6
95 Geir-Ketil Hansen Sosialistisk Venstreparti 6
96 Svein Gjelseth Arbeiderpartiet 6
97 Susanne Bratli Arbeiderpartiet 6
98 Eva Vinje Aurdal Arbeiderpartiet 6
99 Eva Kristin Hansen Arbeiderpartiet 6
100 Lars Peder Brekk Senterpartiet 6
101 Arne L. Haugen Arbeiderpartiet 6
102 Steinar Reiten Kristelig Folkeparti 6
103 Anette Stegegjerdet Norberg Arbeiderpartiet 6
104 Geir Pollestad Senterpartiet 6
105 Lillian Hansen Arbeiderpartiet 6
106 André N. Skjelstad Venstre 6
107 Bård Vegar Solhjell Sosialistisk Venstreparti 6
108 Freddy de Ruiter Arbeiderpartiet 6
109 Kenneth Svendsen Fremskrittspartiet 6
110 Knut Arild Hareide Kristelig Folkeparti 6
111 Sonja Mandt Arbeiderpartiet 5
112 Lars Egeland Sosialistisk Venstreparti 5
113 Farahnaz Bahrami Arbeiderpartiet 5
114 Tor-Arne Strøm Arbeiderpartiet 5
115 Gorm Kjernli Arbeiderpartiet 5
116 Are Helseth Arbeiderpartiet 5
117 Trond Helleland Høyre 5
118 Gunn Karin Gjul Arbeiderpartiet 5
119 Ingalill Olsen Arbeiderpartiet 5
120 Liv Signe Navarsete Senterpartiet 5
121 Hadia Tajik Arbeiderpartiet 5
122 Jenny Følling Senterpartiet 5
123 Sverre Myrli Arbeiderpartiet 5
124 Bjørn Lødemel Høyre 5
125 Tove Linnea Brandvik Arbeiderpartiet 5
126 Bendiks H. Arnesen Arbeiderpartiet 5
127 Sonja Edvardsen Arbeiderpartiet 5
128 Heikki Eidsvoll Holmås Sosialistisk Venstreparti 5
129 Ove Trellevik Høyre 5
130 Tone Liljeroth Fremskrittspartiet 5
131 Anna Ljunggren Arbeiderpartiet 5
132 Hallgeir H. Langeland Sosialistisk Venstreparti 5
133 Truls Wickholm Arbeiderpartiet 4
134 Tor Bremer Arbeiderpartiet 4
135 Arne Bergsvåg Senterpartiet 4
136 Laila Gustavsen Arbeiderpartiet 4
137 Bente Stein Mathisen Høyre 4
138 Abid Q. Raja Venstre 4
139 Elizabeth Skogrand Høyre 4
140 Dagrun Eriksen Kristelig Folkeparti 4
141 Peter Skovholt Gitmark Høyre 4
142 Nina Mjøberg Arbeiderpartiet 4
143 Kjell Arvid Svendsen Kristelig Folkeparti 4
144 Stefan Heggelund Høyre 4
145 Ulf Erik Knudsen Fremskrittspartiet 4
146 Karin S. Woldseth Fremskrittspartiet 4
147 Åshild Karoline Haugland Fremskrittspartiet 4
148 Torkil Åmland Fremskrittspartiet 4
149 Kari Henriksen Arbeiderpartiet 4
150 Heidi Greni Senterpartiet 4
151 Afshan Rafiq Høyre 4
152 Karin Yrvin Arbeiderpartiet 4
153 Åse Michaelsen Fremskrittspartiet 4
154 Johnny Ingebrigtsen Sosialistisk Venstreparti 4
155 Hilde Magnusson Arbeiderpartiet 3
156 Rannveig Kvifte Andresen Sosialistisk Venstreparti 3
157 Erlend Wiborg Fremskrittspartiet 3
158 Magnhild Meltveit Kleppa Senterpartiet 3
159 Tor Sigbjørn Utsogn Fremskrittspartiet 3
160 Sigvald Oppebøen Hansen Arbeiderpartiet 3
161 Lars Bjarne Tvete Høyre 3
162 Anne June Iversen Fremskrittspartiet 3
163 Terje Breivik Venstre 3
164 Audun Otterstad Arbeiderpartiet 3
165 Hege Haukeland Liadal Arbeiderpartiet 3
166 Peter Christian Frølich Høyre 3
167 Jan Bøhler Arbeiderpartiet 3
168 Christina Nilsson Ramsøy Senterpartiet 3
169 Line Vennesland Arbeiderpartiet 3
170 Thomas Breen Arbeiderpartiet 3
171 Tor André Johnsen Fremskrittspartiet 3
172 Lene Vågslid Arbeiderpartiet 3
173 Jørund Rytman Fremskrittspartiet 3
174 Tone Merete Sønsterud Arbeiderpartiet 3
175 Sylvi Listhaug Fremskrittspartiet 3
176 Mazyar Keshvari Fremskrittspartiet 3
177 Willy Pedersen Arbeiderpartiet 3
178 Tove-Lise Torve Arbeiderpartiet 3
179 Knut Storberget Arbeiderpartiet 3
180 Kari Kjønaas Kjos Fremskrittspartiet 3
181 Solveig Sundbø Abrahamsen Høyre 3
182 Ivar Kristiansen Høyre 3
183 Ketil Kjenseth Venstre 3
184 Geir S. Toskedal Kristelig Folkeparti 3
185 Ingvild Kjerkol Arbeiderpartiet 3
186 Ida Marie Holen Fremskrittspartiet 3
187 Jon Jæger Gåsvatn Fremskrittspartiet 3
188 Kristin Vinje Høyre 3
189 Ragnhild Stolt-Nielsen Høyre 2
190 Jon Georg Dale Fremskrittspartiet 2
191 Torgeir Micaelsen Arbeiderpartiet 2
192 Torstein Tvedt Solberg Arbeiderpartiet 2
193 Anette Trettebergstuen Arbeiderpartiet 2
194 Pål Morten Borgli Fremskrittspartiet 2
195 Irene Johansen Arbeiderpartiet 2
196 Wenche Olsen Arbeiderpartiet 2
197 Erling Sande Senterpartiet 2
198 Åge Austheim Fremskrittspartiet 2
199 Morten Stordalen Fremskrittspartiet 2
200 Harald T. Nesvik Fremskrittspartiet 2
201 Irene Lange Nordahl Senterpartiet 2
202 Anne Marit Bjørnflaten Arbeiderpartiet 2
203 Hanne C.S. Iversen Fremskrittspartiet 2
204 Eivind Nævdal-Bolstad Høyre 2
205 Lotte Grepp Knutsen Arbeiderpartiet 2
206 Janne Fardal Kristoffersen Høyre 2
207 Anne Karin Olli Høyre 2
208 Hans Fredrik Grøvan Kristelig Folkeparti 2
209 Eirin Sund Arbeiderpartiet 2
210 Eli Skoland Høyre 2
211 Elin Rodum Agdestein Høyre 2
212 Mette Tønder Høyre 2
213 Knut Tønnes Steenersen Fremskrittspartiet 2
214 Monica Carmen Gåsvatn Fremskrittspartiet 2
215 Filip Rygg Kristelig Folkeparti 2
216 Kristian Norheim Fremskrittspartiet 2
217 Torgeir Knag Fylkesnes Sosialistisk Venstreparti 2
218 Terje Aasland Arbeiderpartiet 2
219 Mari Lund Arnem Sosialistisk Venstreparti 2
220 Olaug V. Bollestad Kristelig Folkeparti 2
221 Tove Karoline Knutsen Arbeiderpartiet 2
222 Janne Sjelmo Nordås Senterpartiet 2
223 Knut Gravråk Arbeiderpartiet 2
224 Ruth Grung Arbeiderpartiet 2
225 Ulf Leirstein Fremskrittspartiet 2
226 Roald Aga Haug Arbeiderpartiet 2
227 Bård Hoksrud Fremskrittspartiet 2
228 Marit Amundsen Fremskrittspartiet 2
229 Helge Thorheim Fremskrittspartiet 1
230 Sigurd Hille Høyre 1
231 Håkon Haugli Arbeiderpartiet 1
232 Anne Odenmarck Arbeiderpartiet 1
233 Heidi Sørensen Sosialistisk Venstreparti 1
234 Tom Staahle Fremskrittspartiet 1
235 Khalid Mahmood Arbeiderpartiet 1
236 Einar Horvei Sosialistisk Venstreparti 1
237 Aud Karin Oen Sosialistisk Venstreparti 1
238 Bengt Morten Wenstøb Høyre 1
239 Trine Skei Grande Venstre 1
240 Guri Melby Venstre 1
241 Christian Tynning Bjørnø Arbeiderpartiet 1
242 Knut Magnus Olsen Senterpartiet 1
243 Pål Farstad Venstre 1
244 Frank J. Jenssen Høyre 1
245 Jacob Nødseth Høyre 1
246 Kent Gudmundsen Høyre 1
247 Regina Alexandrova Høyre 1
248 Monica Finden Høyre 1
249 Trygve Slagsvold Vedum Senterpartiet 1
250 Hilde Anita Nyvoll Arbeiderpartiet 1
251 Lise Christoffersen Arbeiderpartiet 1
252 Jonas Gahr Støre Arbeiderpartiet 1
253 Kåre Simensen Arbeiderpartiet 1
254 Siv Aida Rui Skattem Fremskrittspartiet 1
255 Marion Gunstveit Bojanowski Kristelig Folkeparti 1
256 Øyvind Vaksdal Fremskrittspartiet 1
257 Ingunn Foss Høyre 1
258 Rigmor Aasrud Arbeiderpartiet 1
259 Odd Omland Arbeiderpartiet 1
260 Trond Giske Arbeiderpartiet 1
261 Sveinung Rotevatn Venstre 1
262 Gerd Janne Kristoffersen Arbeiderpartiet 1
263 Jenny Klinge Senterpartiet 1
264 Marit Arnstad Senterpartiet 1
265 Henrik Asheim Høyre 1
266 Olov Grøtting Senterpartiet 1
267 Gunvor Eldegard Arbeiderpartiet 1
268 Sveinung Stensland Høyre 1
269 Sissel Knutsen Hegdal Høyre 1
270 Kårstein Eidem Løvaas Høyre 1
271 Anders Tyvand Kristelig Folkeparti 1
272 Fredric Holen Bjørdal Arbeiderpartiet 1
273 Kristin Ørmen Johnsen Høyre 1
274 Lene Langemyr Fremskrittspartiet 1

Kilde: Holder de ord

 

Sosialistisk Pokerparti

Det var en mørk og stormfull vinterkveld.

Ja, egentlig var den ikke så stormfull, men mørk var den, som alle andre vinterkvelder her til lands.

En gruppe voksne og tilsynelatende velfungerende mennesker samlet seg i et lokale nær kvadraturen i Oslo sentrum.

Sortkledte sikkerhetsvakter ved inngangen passet på at ingen uvedkommende slapp innenfor mursteinsveggene. Flere kom inn via diskréte innganger på baksiden av bygget.

Bare noen dager i forveien hadde det vært enorme pengesummer i spill her. Mer penger enn vanlige folk kommer til å se i løpet av hele sitt liv.

I et gammeldags engelsk-inspirert innredet rom samlet de seg. En høyt dekorert frimurer tok ordet først.

Neida, det var ikke pokerlag på Stortinget. Det var et helt vanlig Stortingsmøte. Men de diskuterte poker, i det minste. Og vedtok et lovforslag: De gjorde det tillatt med private pokerlag i Norge.

Overraskende? Neida. Med Høyre og Frp i regjering, og liberale Venstre som støtteparti, er veien åpen for nye og bedre tider for de som vil spille seg fra gård og grunn framover.

Forslaget fikk støtte. Fra Høyre. Fra Frp. Fra Venstre. Og … fra SV!

Atdetvar???

Sosialistisk Venstreparti, til alment forsvar av små- og fattigfolk, alltid på jakt etter nye forbud å innføre, nye måter å jekke ned Frp på og nye metoder for å fornærme lyssky næringslivsjapper? Som alltid vil forhindre at folk tryner i livet og ødelegger seg og sitt?

Jepp. De er for. Bare Ap, Senterpartiet og KrF stemte mot pokerliberalisering.

Så jeg måtte sette med ned med SVs mann på fysiske spill: Bård Vegar Solhjell.

- Øhh, la meg begynne med det store spørsmålet: WTF?!?

– Det er da ikke overraskende at SV er for poker? Hvorfor skulle vi være mot det?

- Øhh … fordi SV er et sånt parti som er mot sånt?

– Nei.

Ok.

Solhjell skal få argumentere altså. Men først, la meg kjapt oppsummere den nye loven:

Poker i private lag tillates. Forutsatt at hver person maks spytter inn 1000 blanke norske kroner, og at totalsummen det spilles om ikke overskrider 10.000 kroner.

Bård Vegar, som tidligere først og fremst er kjent for kjærlighet til sjakk, fører følgende fire argumenter i forsvar av kortspillet:

1: Poker er vanlig. Og folks rettsoppfatning tilsier at det ikke er forbudt.

(Les: Å spille poker sammen med kompiser om moderate mengder penger er så vanlig at det blir for dumt å opprettholde forbudet.

2: Det er et ferdighetsspill. Poker har i sin kjerne at det spilles om penger eller andre verdier.

(Les: Dermed mister pokerspillet hele sin eksistensberettigelse om det ikke er penger i potten)

3: Dette vil gjelde små og private lag. Og pengene er uansett milevis under hva man kan bruke på Tipping eller Lotto.

4. Lotteritilsynet mener det ikke er avhengighetsskapende.

Jeg skal ikke gå inn i en polemikk mot Bård Vegar i min egen bloggpost. Det ville sikkert være brudd mot en eller annen pressefaglig regel eller noe.

Men overraska, det blei jeg.

Derimot ble jeg litt mindre overraska da jeg oppdaga at det var én SV-er som stemte mot sin egen stortingsgruppe i spørsmålet. Det var partiveteranen Karin Andersen.

Men da jeg spurte Karin Andersen om hvorfor var hun ikke særlig interessert i å snakke om poker.

– Kan vi ikke snakke om noe viktig i stedet, tagg hun.

Og som den altfor barmhjertige fyren jeg er lot jeg henne slippe.

- Men én setning greier du, Karin?

– Ok.

– Jeg har jobbet mye med fattigdom og spilleavhengighet. Det sier vel det meste, egentlig.

Joa. Det gjør vel egentlig det.

Mørkt og stormfullt eller ei.

Dagens anbefaling: Holder de ord?

For de av dere som måtte være interessert i hva som skjer på Stortinget vil jeg på det varmeste anbefale tjenesten Holder de ord.

Det er et stykke datajournalistikk av beste merke. Datajournalistikk er altså, for de som måtte være i tvil, ikke journalistikk om datamaskiner (det har vi jo Computerworld til), men journalistikk på datasett. Informasjon. I stedet for intervjuer.

Men altså. Holder de ord lar oss holde oversikt over Stortinget, hva de forskjellige representantene og partiene har stemt på, hva de har sagt, og ellers mye rart som kommer ut av datasettene Stortinget leverer fra seg.

Om jeg skal kritisere nettstedet litt så må det være at de gjør for få saker, for lite faktisk journalistikk. I stor grad bare lar de oss søke i dataene. Men i dag har de altså laga en kul sak.

De har undersøkt hvilke medier som blir sitert mest i Stortinget. Og det er ganske interessant. Aftenposten og VG er sjølsagt størst, men målt etter opplag kommer til og med Dagsavisens utmerkede politiske redaksjon best ut! OK, Enslask.no er vel foreløpig dessverre ikke nevnt fra talerstolen, så jeg skal ikke påberope meg noe ansvar for akkurat det. Men likkavæl.

Uansett: Hvilke aviser leser politikerne? Her får du svara.

Kraftig fokus! På atomvåpen!

Da jeg var liten pleide vi å gå i tog mot atomvåpen. Buttons på barnevogna og greier.

Men det blei aldri noe forbud. Lite skjedde. Ja, bortsett fra murens fall og Sovjets endelige magaplask, da. Så nå trenger vi ikke å være like redde som vi var da, for det plutselige lysglimtet og den påfølgende apokalypsen.

Men det er vel likevel nokså få som setter opp «atomvåpenentusiast» på CV-en, for stolt å fortelle hvor glad man er i (det kjente) universets farligste pangpang.

Så har også Norge de siste årene arbeidet for et internasjonalt forbud mot de gigantiske massemorderbombene. Det har ikke vært politisk kontroversielt eller noe. I motsetning til for eksempel landminer, så er det bare store, rike og mektige nasjoner som tar seg råd til å bygge djævelskapen.

 

Mens du leser dette er det en internasjonal konferanse om atomvåpen i Wien. Vitsen: Å forby atomvåpen. Det er tredje gang konferansen avholdes, og tidligere har den vært i Norge.

Men hva mener egentlig Norge, altså regjeringa, om atomvåpen? Slåss de, altså vi, for forbud?

Det ble (såvidt) tema i Stortinget denne uka.

 

«Det eg ønskjer å vite, er om representanten Helleland og Høgre er einig med meg i at vi bør ha eit forbod mot atomvåpen i verda – akkurat som vi har eit forbod mot kjemiske og biologiske våpen. Bør vi ha eit forbod mot atomvåpen, og vil Noreg arbeide for eit sånt forbod?»

Omtrent det spurte SVs Bård Vegard Solhjell om i Stortinget denne uka. På vegne av Høyre svarte parlamentarisk leder Trond Helleland.

Og her er svaret fra Helleland:

«Jeg vil ikke nå si hva Norge skal ha slags posisjoner der nede når det gjelder forbud mot atomvåpen, men det er ingen tvil om at det å ha et kraftig fokus på atomvåpen og sørge for at de – holdt jeg på å si – fantastisk uhyggelige våpnene de er, blir holdt under kontroll, og at man sørger for en nedrusting, er viktig.»

Jepp. Kraftig fokus.

Alle vi som leika med kombinasjonen sol, forstørrelsesglass og maur i barndommen håper det ikke blir for kraftig fokus. Jeg veit ikke hvor kraftig fokus som skal til for å iverksette atomsplitting på hobbystadiet, men uansett låter liksom ikke «kraftig fokus» som «ja, nå skal vi sette verdens mektigste opp mot veggen og kreve et forbud, koste hva det koste vil!».

Er man Nato-land, så er man Nato-land. Da kan man ikke begynne å pelle Obama på nesa, må vite.

 

- Det lukter ikke akkurat action av kraftig fokus, sa Solhjell til meg etterpå. – Det høres ikke ut som om vi har tenkt til å gjøre noe.

Men, siden jeg ikke er en kvikkas-journalist som tar ting ut av sin sammenheng, tok jeg en prat med Høyre etterpå. Riktignok hadde ikke Helleland tid, men Sylvi Graham, som sitter i utenrikskomiteen for nevnte parti, ville snakke.

Hun mener landets linje i atomvåpenspørsmål er fast, og at det er bred enighet om politikken som føres. Og om det er noen uenighet, så er det SV som mener noe annet enn alle andre.

 

- Det er ikke noen endringer i forhold til den tilnærminga vi har hatt før og den vi har nå, sier hun.

– Det viktigste vi kan gjøre nå er å sørge for at ikkespredningsavtalen ikke svekkes. Vi har et felles mål om en kjernevåpenfri verden, sier hun.

– Men er dere for et forbud?

– Det ligger jo inne i visjonen.

– Men du vil ikke si at du er for et forbud? Er det der forskjellen ligger?

– Dette er egentlig litt for alvorlige saker til å spille med. Det er kanskje noen som er mer utålmodige. Og det har jeg sansen for. Men det er ikke alltid at den demonstrasjonslinjen er den beste.

– Det som er bekymringen vår nå for tiden er at atomvåpen skal komme i hendene på veldig gærne hender, for å si det sånn.

– Men er det ikke noen forskjell på forbud og kraftig fokus?

– Målet kan vi også være helt enig om. Vi må ha en verden fri for atomvåpen på et eller annet tidspunkt, det er til det beste for hele kloden. Så er vi selvfølgelig også utålmodige.

 

Med kraftig fokus.

PS: Sitatet fra debatten er henta fra et midlertidig (og ikke kvalitetssikret) referat fra Stortingssalen. Så det kan være (men er mest sannsynlig ikke) noen unøyaktigheter. For mer inngående kjennskap til hvordan referentene jobber, sjekk ut detta!

Tidenes yngste representant?

Hvem er babyen blant representantene? Hvem har med færreste overlevde vintre ydmykt tasset ned mellom taburettene, gått den lange veien over stortingsgulvet med nølende eller overdrevent selvsikre skritt og forsiktig stotret fram sine hardt innøvde fraser fra landets tredje mest berømte talerstol?

(Dessverre er fortsatt talerstolen til Nobelkomiteen og den til Youtube-heltene Prebz og Dennis noen hårsbredder foran)

Tja. Det er ikke godt å si. Foreløpig ser det ut til at eidsvollsmann Thomas Konow, som var 17 år da han stemte for en mann kalt Elling (yo brur) som president har et lite heng på tittelen. Konow er forøvrig IKKE mannen den utmerkede gate Konows Gate i Gamlebyen er oppkalt etter. Men nok om Konow. Man teller ikke egentlig som Stortingsmann bare fordi man datt innom Eidsvoll for 200 år sida, mener jeg.

 

Så, da må vi til nyere tid. Og det er jo veldig moderne å slippe til unge krefter. Kjell Ingolf Ropstad, for eksempel, fra KrF, var bare 20 år da han første gang ble vararepresentant.

Prableen Kaur fra Arbeiderpartiet var også 20 da hun første gang ble valgt inn som vara.

Frp-er Sivert Bjørnstad var også ung, men må nesten regnes som gamling i dette selskapet da han kom på Tinget som 23-åring i 2013. Men til Siverts forsvar skal det sies at han ble valgt som fast representant, ikke vara.

Mette Hanekamhaug var enda yngre. Damen med det nokså imponerende navnet var bare 22 da hun ble fast representant.

 

Men hvorfor nevner jeg dette akkurat nå?

Jo, fordi i går, mandag 8. desember i det gudsforlatte år 2014 kom det en ny yngstemann på talerstolen.

SV-ern Pål Yasin Ezzari har bakgrunn fra både hiphop, Oslo Øst og Marokko. Han er født i 1992 (smak på den, gæmliser!) og krangla i går om ungdomsarbeidsløshet på talerstolen.

Han blir kanskje ikke tidenes yngste. Men han er den av personene som noensinne har snakka fra Stortingets talerstol som er født sist!

Og du kan se Ezzaris første dag på talerstolen her:

 

 

Jepp. Bare hyggelig å holde deg oppdatert, veit du.

Historiene du egentlig ikke skal lese

Veit du hva en lesetest er?

Nei, ikke det fjerdeklasseungen din må gjennom for å bevise at hun er god nok i norsk.

En lesetest på Stortinget er noe helt konkret. Det er en av representantenes favorittformer for humor. Da er det jo litt urettferdig at ikke alle får være med på spøken. Men det er jo derfor Slasken er her.

 

På noen områder er Stortinget mer avslappa enn jeg trodde. For eksempel viser det seg, mot all formodning, at det i alle partier finnes morsomme, likandes folk som det er trivelig å ete lønsj med. Dessuten kan de danse, fortelle grisevitser og piratkopiere dårlige tv-serier på internett de som alle andre.

Men de skriftlige dokumentene de lager, de er ganske jævla kjedelige. Tørre. Korrekte. Med et formalistisk språk som gjør at vi vanlige folk ikke orker å lese dem mer enn absolutt nødvendig.

Det er sånn det skal være. De har et presidentskap for å passe på at alt foregår som det skal. At det ikke er slinger (eller taktomslag) i valsen.

Så derfor er det ekstra morsomt når, fra tid til annen, noen tør å dra en vits. Eller en lesetest, da.

 

Du skjønner, det hender de legger inn noe feil. Noe rart. Noe morsomt. Noe teit. Eller noe annet. Ett eller annet som ikke hører hjemme i et formellt dokument. Og da aller helst i stortingskomiteenes innstilling til budsjett.

I år var det ikke så mange, fordi budsjettbehandlinga var forsinka. Da blir det mindre tid til moro. Bare én bitteliten lesetest har jeg oppdaga. Det vil si, det var vel Sveinung Rotevatn som oppdaga den, på Twitter:

De borgerlige og de småborgelige, der altså.

Ikke noen skandale, på noen måte, men en koselig måte å rakke ned på Venstre og KrF på i hverdagen. Hvorvidt det egentlig er komitésekretær Berit Skovly som la inn morsomheten vites ikke.

 

SV tar avstand fra DeLillos?

Vel, i den midlertidige instillinga fra Kirke- Utdannings- og Forskningskomiteen for årets statsbudsjett står det i hvert fall å lese følgende lille passasje:

hjernen

Ingenting å bry seg om kanskje. Ikke dett-av-stolen-klask-deg-på-låret morsomt, hvis en «hjernen er ikke alene» blei droppa på bygdefest på indre Oslo Øst. Men på Stortinget. Der er sånt morsomt nok for flere uker.

Torgeir Knag Fylkesnes fra SV der, altså.

 

Og når vi snakker om SV.

Følgende passasje lå inne som forslag, men forsvant dessverre ut på et tidlig punkt i prosessen. Forfatter er visst SV-krumtapp Snorre Valen. Ifølge gode, men ubekreftede rykter, altså.

YAK

Problemet med lesetester er jo at de er hemmelige. Og ment for å lukes vekk. Derfor er det ikke så lett å få bekreftede fortellinger om historiske lesetester. Men de fleste representanter har jo en og annen skrøne i beltet.

En av de bedre er fra en budsjettbehandling hvor diskusjonen om servicehunder kom opp.

Servicehunder er jo jævla dyrt å trene opp. Så SV og AP la likegodt inn et forslag om utrede muligheten for om det ikke kunne være formålstjenelig å trene opp otere, ponnier og hamstre i stedet.

Det forslaget fikk dessverre ikke særlig støtte, men ved en annen anledning fikk lesetesten større suksess.

(Nå må jeg innrømme at jeg er på ryktestadiet her, altså, så hvis jeg tråkker noen på tærne, si fra i kommentarfeltet, så skal jeg melde meg til PFU og hevde at jeg ikke hadde verken gode eller ubekreftede rykter)

Du veit, i Energi- og miljøkomiteen diskuterer de stadig rovdyr. Ikke bare ulv, men også andre dyr, som jerv og bjørn og sånt.

Den enkleste måten å kutte ned i bestanden på jerv er med det de kaller hiuttak. Det betyr at de stolte jegerne graver seg inn i hiet på dyret og massakrerer familien. Den planen ble også foreslått for bjørn i 2012.

Og, muligens i den anledning var det at Arbeiderpartiet skal ha lagt inn forslag om å begynne med hiuttak på ulv også.

Eventuelle rovdyrkyndige blant mine lesere flirer litt allerede her. Det er vel ikke helt tilfeldig at det er «bjørnen sover» vi synger og ikke «ulven sover». Riktignok føder visst ulven i et slags hi, men … hvis ulven hadde tilbragt hele vinteren i et hull under bakken, så hadde nok ikke ulvediskusjonen gått like høyt som den gjør.

(Innrømmelse: Jeg kan ingenting om verken ulv eller hi, så eventuelle korrigeringer mottas med takk)

Men uansett. Det morsomme er jo ikke forslaget. Det morsomme er at Fremskrittspartiet i gruppa ga forslaget sin fulle støtte.

 

Alt dette er gode historier. Men de når ikke den siste historien til knærne en gang. Historien om alle lesetesters mor kommer fra overraskende hold: Fra Senterparti-guru, folketaler og Stortingets autoriserte sinnamann: Per Olaf Lundteigen.

Det var i 2012. Komiteen var Kontroll og Konstitusjon. Og det var i merknader til statsbudsjettet.

Du skjønner, akkurat det budsjettet skulle behandles nokså kort tid etter at kongsgården Skaugum hadde offentliggjort at de skulle kutte ut gårdsdrifta. Det skulle ikke lenger gresse kuer på Bygdøy, i hvert fall ikke i regi av Kronprinsen og hans familie.

I den gode lesetestens ånd la Lundteigen inn en merknad til budsjettet, om nettopp stansen i gårdsdrift på Skaugum. Og er du senterpartimann, så må du åpenbart bli forbanna når noen vil kutte i gårdsdrift.

Det må vel ha gått en liten faen i han, der han la på og la på i raseri og forbannelse over Kronprinsens beslutning. Han ville rett og slett kutte i apanasjen til Haakon og frua på grunn av dette angrepet på norsk landbruk. Og han flira nok ganske godt i skjegget da han skreiv det. Du veit. Når ingen uansett skal lese det, og det uansett skal fjernes før forslaget skal legges fram, da er det lov å dra på litt.

Men noen leste det.

Og noen tipsa Dagens Næringsliv.

Den graveglade næringslivsavisa måtte til bunns i denne sjokkerende fotnoten. Så de kontakta Lundteigen for et intervju.

Vanlig reaksjon for en politiker i den situasjonen: Å si «Å, ja, hehe, det var bare en intern vits, det var ikke ment for dine øyne». Men ikke for Lundteigen.

Nei, han dro på, han. I store ord presenterte han sitt raseri overfor avisen, attpåtil mens han knegget og smilte bredt.

lundteigen

Resultatet: Forsida på DN dagen etter.

Ja, og så et lite dementi dagen etter der igjen, da.

 

Juryen trengte ikke særlig lang tid på å bestemme seg: Per Olof Lundteigen er kongen av lesetester.

Men hvis du er på Stortinget, eller kanskje kjenner noen som er der, er din historie om lesetester svært velkommen i kommentarfeltet under.